Så kom tårene…

Bilde fra fvn.no

Bilde fra fvn.no

Folkens. Så kom tårene. Plutselig, men ikke uventet. Det kunne vært på grunn av en svømmer fra hjemtraktene. Eller en ung generalsekretær som ikke bare representerer seg selv, men også en hær av flotte, tapre AUFere. Eller det kunne være alle de ungdommene vi ikke ser. De som sitter hjemme. Som ikke orker å være tapper. Som ikke kan. Som har det vondt. Men. Denne gang var det Øivind Holthe. Og ordene hans. Som utløste tårene mine.

Men der nettavisene i de påfølgende minuttene, på jakt etter dramatikk og klikk, hørte bannskap og raseri, var det i grunn bare lyden av én ting som virkelig brant seg fast hos meg: Lyden av en storebror som gråt. Hjerteskjærende, gråtkvalte rop rettet mot en ondskap ingen kan kreve at noen skal tåle.

(Øivind Holthe fra kommentaren «Glem skoen. Husk lillebror)

Glemme. Det var det jeg hadde begynt å gjøre. Ikke hva som skjedde. 22. Juli 2011. Ikke hvor jeg var, eller hvem som gjorde hva. Det husker jeg godt. Jeg husker bildene. Tekstmeldingene til min kollega med fortid i AUF. Jeg husker at jeg trodde det var en gasseksplosjon på helikopterdekket. Husker statsministeren som snakket om en alvorlig situasjon på Utøya. At det selvsagt var tull når det ble rapportert om minst 30 personer i vannet. Mange døde. Jeg husker fakta. Og hva jeg tenkte. Hadde ikke glemt det. Men.

Jeg var begynt å glemme klumpen i magen. Den konstante klumpen i magen. Som var umulig å få bort. Følelsen av utilstrekkelighet. Hadde glemt følelsene. Glemt hvor sint jeg kunne bli på ungene min. For ingenting. Glemt det merkelige sløret. Som ikke bare lå over meg i dagene, ja ukene etter hendelsene den fredagen. Sløret som lå over hele landet.

For mange er det viktig å få vite fakta. De ufattelige, men like fullt så sanne og detaljerte beskrivelsene fra det som skjedde på denne lille øyen en sommerdag i fjor. For alle er det viktig. Det er rettens oppgave å få frem fakta. Det er helt nødvendig for at vi skal kunne gå videre.

For meg er det viktigste med rettsaken å ikke glemme. Følelsene. Glemme følelsene fra den gangen. Fra i fjor sommer. Da hjelper det ikke bare med fakta. Det hjelper ikke å bare lese rettsreferatene. Høre fagfolk vurdere juss. Vurdere psyke. Vurdere politifaglig arbeid. Det blir for mye. Jeg trenger noe annet. Det er her Øivind Holthe kommer inn. Og Kristopher Schau. De tvinger meg til å kjenne det igjen. Følelsene. Klumpen i magen. Ikke bare en gang. Hver gang de skriver noe nytt tvinger de meg ikke bare til å tenke. De tvinger meg til å føle. Føle klumpen i magen og presset bak øynene.

Av og til blir det såkalte kommentariatet diskutert. Medias kommentatorer som på mer eller mindre overflatisk vis kommenterer poltikkens verden og andre mer eller mindre viktige hendelser. Av og til nyttig. Ofte totalt unyttig (dog kanskje noe underholdende). Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha et slikt intenst behov for dem. Behov for Øivind og Kristopher. Som tvinger meg til å føle på det jeg følte på disse sommerdagene i fjor.

Men, disse følelsene har liten betydning om de bare skal brukes til å kjæle med. Som de følelsene som du får av en The Smiths låt. Som gjør deg fin og trist på en gang. De må skape grunnlag for handling. De må legge grunnlaget for mitt løfte til Jonas. Sønnen min. Løftet som jeg gav han her på bloggen i fjor:

Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det  mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.

(Hentet fra bloggposten «Pappa, jeg trodde alle tyver var brune» som jeg skrev til sønnen min, Jonas, 1. august 2011)



Kategorier: Blogginnlegg, Catos sidespor

Stikkord:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 263 andre følgere

%d bloggers like this: