Foto: Hans Anders Museth Brønmo

Hvis det virker, fortsett med det. Om det ikke virker, gjør noe annet. Dette er selvsagt en stor forenkling av beslutningsarbeidet i velferdstjenestene, men bør være en gyldig tommelfingerregel for skolepolitikere og skoleledere. Dessverre ser det ofte ut at regelen er det motsatte; virker det ikke, fortsett med mer av det samme. Det er dårlig politikk.

Ulike problemstillinger knyttet til skolen har de siste ukene vært fokusert i media. Mobbing er fortsatt et alvorlig problem. Frafallet fra videregående skole er for stort. Det er stor bruk av ufaglærte assistenter. Lærerne bruker mye av tiden sin på andre ting enn å lære elevene norsk, matte og engelsk. Det er tydelig at de tiltakene som har vært satt i verk av ulike grunner ikke virker tilfredsstillende. Det er på tide å prøve noe nytt.

Det er ikke bare på grunn av frafallet i videregående skole politikere og skoleledere bør lytte til forskerne Markussen og Seland når de i Dagsavisen fremhever samarbeid mellom skolen og andre aktører, samt satsning på andre profesjoner som to innfallsvinkler som kan prøves i møte med skolens og dens elevers utfordringer. Vi trenger en tverrfaglig skole som ser på seg selv som en del av det helhetlige tilbudet til alle barn og unge.

Vernepleierprofesjonen er en helsefaglig utdanning med særskilt kompetanse på målrettet miljøarbeid. Med stort fokus på mestring, positive strategier og inkludering vil vernepleiefaglig kompetanse kunne brukes som et viktig supplement til lærernes kompetanse. I alle andre deler av velferdstjenestene er det både fokus og krav om tverrfaglighet, samhandling og helhetlig fokus. Skolen er snart den eneste arenaen der dette ikke er et kvalitetsstempel. Jeg ønsker ikke lærere som kan alt. Jeg ønsker lærere som er knallgode på pedagogiske virkemidler og tilsvarende gode på samhandling med andre, både foreldre og andre fagfolk.

Vernepleiere er blitt brukt med suksess på en del skoler. Dessverre er dette enkelthistorier. Vernepleiere blir ofte ikke ansett for sin fagkompetanse, men blir sett på som assistenter uten tid og mulighet til faglig forberedelse og systematisk jobbing. Jeg vil med dette utfordre skolemyndighetene til systematiske forsøk med vernepleiere i skolen der rammebetingelsene blir lagt til rette for vernepleiefaglige bidrag og tverrfaglig samarbeid. Sats på vernepleiere som inkluderingsagenter for å sikre en skole for alle. Hvis det virker, fortsett med det. Om det ikke virker, gjør noe annet.

Fredagens Lindmo fikk meg til å tenke på en bloggpost jeg skrev 24. juli i fjor. To dager etter angrepet på det fineste vi har. Ungdommen og demokratiet. På fredagens Lindmo ble filmen “Til ungdommen” presentert. Med Sana, Henrik og Johanne som representanter for “dagens ungdom”. Representanter for ungdom som de siste ukene har bekreftet og nok en gang bekreftet at vi går en lys fremtid i møte. Ungdom som til tross for ufattelige opplevelser gir oss innsikt i deres livsmot og tro på vårt samfunn.

I bloggposten “Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes!” skrev jeg følgende:

Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.

Men, jeg tok feil. Det er jo ikke vi som skal vise ungdommen. Det er ungdommen som viser oss. At åpenhet og demokrati er det eneste alternativet. Vi må høre på Henrik fra FPU, Sana fra SU og Johanna fra AuF. Det er de som er fremtiden.

I disse dager begynner partienes nominasjonsprosess for stortingsvalget neste år. Det er nå du i realiteten har sjansen til å påvirke hvem som skal styre landet de neste årene. Det er nå du kan sørge for at Utøya-generasjonen allerede neste år blir representert på Stortinget. Jeg håper at flest mulig melder seg inn i et politisk parti, uansett hvilket, og sikrer ungdom på partienes lister.

For. Det er mange grunner til at det er viktig å få mange representanter fra Utøya-generasjonen inn på tinget. For det første er de fargeblinde (uansett parti). De er oppvokst i et samfunn med folk med ulik kulturbakgrunn. De spør ikke om vi skal ha et mangfoldig samfunn. De spør hvordan. Jeg tror også de har en helt annen forståelse for kompleksiteten i det samfunnet vi står ovenfor. Et samfunn i stadig endring er avhengig av folk som forstår at det endrer seg og kan bidra til å ikke bare styre endringene, men også til at vi setter pris på et slikt komplekst samfunn. Folk som ikke stadig vil tilbake til hvordan ting var før. Men som ser fremover. Og. Utøya-generasjonen vet så inderlig vel at politikk ikke bare er lek og spill. At det kan være gøy, men at det faktisk er alvorlige greier.  At det faktisk er noe å kjempe for. At det er mulig med en bedre verden. Slike politikere vil jeg ha!

Bilde fra fvn.no

Folkens. Så kom tårene. Plutselig, men ikke uventet. Det kunne vært på grunn av en svømmer fra hjemtraktene. Eller en ung generalsekretær som ikke bare representerer seg selv, men også en hær av flotte, tapre AUFere. Eller det kunne være alle de ungdommene vi ikke ser. De som sitter hjemme. Som ikke orker å være tapper. Som ikke kan. Som har det vondt. Men. Denne gang var det Øivind Holthe. Og ordene hans. Som utløste tårene mine.

Men der nettavisene i de påfølgende minuttene, på jakt etter dramatikk og klikk, hørte bannskap og raseri, var det i grunn bare lyden av én ting som virkelig brant seg fast hos meg: Lyden av en storebror som gråt. Hjerteskjærende, gråtkvalte rop rettet mot en ondskap ingen kan kreve at noen skal tåle.

(Øivind Holthe fra kommentaren “Glem skoen. Husk lillebror)

Glemme. Det var det jeg hadde begynt å gjøre. Ikke hva som skjedde. 22. Juli 2011. Ikke hvor jeg var, eller hvem som gjorde hva. Det husker jeg godt. Jeg husker bildene. Tekstmeldingene til min kollega med fortid i AUF. Jeg husker at jeg trodde det var en gasseksplosjon på helikopterdekket. Husker statsministeren som snakket om en alvorlig situasjon på Utøya. At det selvsagt var tull når det ble rapportert om minst 30 personer i vannet. Mange døde. Jeg husker fakta. Og hva jeg tenkte. Hadde ikke glemt det. Men.

Jeg var begynt å glemme klumpen i magen. Den konstante klumpen i magen. Som var umulig å få bort. Følelsen av utilstrekkelighet. Hadde glemt følelsene. Glemt hvor sint jeg kunne bli på ungene min. For ingenting. Glemt det merkelige sløret. Som ikke bare lå over meg i dagene, ja ukene etter hendelsene den fredagen. Sløret som lå over hele landet.

For mange er det viktig å få vite fakta. De ufattelige, men like fullt så sanne og detaljerte beskrivelsene fra det som skjedde på denne lille øyen en sommerdag i fjor. For alle er det viktig. Det er rettens oppgave å få frem fakta. Det er helt nødvendig for at vi skal kunne gå videre.

For meg er det viktigste med rettsaken å ikke glemme. Følelsene. Glemme følelsene fra den gangen. Fra i fjor sommer. Da hjelper det ikke bare med fakta. Det hjelper ikke å bare lese rettsreferatene. Høre fagfolk vurdere juss. Vurdere psyke. Vurdere politifaglig arbeid. Det blir for mye. Jeg trenger noe annet. Det er her Øivind Holthe kommer inn. Og Kristopher Schau. De tvinger meg til å kjenne det igjen. Følelsene. Klumpen i magen. Ikke bare en gang. Hver gang de skriver noe nytt tvinger de meg ikke bare til å tenke. De tvinger meg til å føle. Føle klumpen i magen og presset bak øynene.

Av og til blir det såkalte kommentariatet diskutert. Medias kommentatorer som på mer eller mindre overflatisk vis kommenterer poltikkens verden og andre mer eller mindre viktige hendelser. Av og til nyttig. Ofte totalt unyttig (dog kanskje noe underholdende). Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha et slikt intenst behov for dem. Behov for Øivind og Kristopher. Som tvinger meg til å føle på det jeg følte på disse sommerdagene i fjor.

Men, disse følelsene har liten betydning om de bare skal brukes til å kjæle med. Som de følelsene som du får av en The Smiths låt. Som gjør deg fin og trist på en gang. De må skape grunnlag for handling. De må legge grunnlaget for mitt løfte til Jonas. Sønnen min. Løftet som jeg gav han her på bloggen i fjor:

Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det  mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.

(Hentet fra bloggposten “Pappa, jeg trodde alle tyver var brune” som jeg skrev til sønnen min, Jonas, 1. august 2011)

Jeg bor i en fantastisk flott bydel i en fin fin by (dog kanskje ikke like fin som hjembygden Loddefjord…). Til tross for at jeg er bergenser begynner jeg faktisk å bli ganske stolt av bydelen min. Søndre Nordstrand. Stoltheten gjør at jeg blir på vakt. På vakt etter ulike mediaoppslag om bydelen. Og det skal ikke skjules. Ofte er det negative oppslag. Og kanskje med rette. På lik linje med hjembygden Loddefjord ligger Søndre Nordstrand kanskje ofte på topp i statistikkene som man helst bør være på bunn av, og på bunn av de statistikkene man bør være på topp av. Men. Det er faktisk fantastisk fint å bo på Bjørndal i Søndre Nordstrand.

Reportasjen i Aftenposten (en riktig så fin reportasje) fikk meg til å undre. 50 %. 50 % innvandrere. Hva så? Hva er en innvandrer? I statistikken er dette innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Hva er det for en kategori? Det er for eksempel Ronja. Bestevennen til datteren min. Like norsk som datteren min. Eller. Halve klassen til sønnen min. Like norske som sønnen min. Hva med meg? Som har følt meg mer bergensk enn norsk hele livet mitt? Burde jeg vært med i innvandrerkategorien?

Kanskje er det på tide å diskutere disse kategoriene. Skal vi oppnå et mangfoldig samfunn må vi slutte med å skille mellom de og vi. Snakker vi om innvandrerbydelen vil det muligens skape negative assosiasjoner for mange. Hos folk som ikke bor her. Og det kategoriserer oss som bor her. Men. Det er jo ikke slik. De som vokser opp her tenker ikke slik. Tenker ikke at det er innvandrebydelen. De som vokser opp her tenker på Josef, Jonas og Jomar. De tenker også på Mohammad som ikke kan norsk, eller Else som ikke har råd til å delta på skolediscoen. Eller Ola som er knallflink i fotball. Det er en mangfoldig bydel der skillene ikke handler om hvor foreldrene eller besteforeldrene er født. Nina beskriver det flott på min Facebookside:

Jeg vokste opp på Bjørndal, så Søndre Nordstrand i mitt hjerte! Da jeg gikk på høgskolen og var i praksis fikk jeg spørsmål om jeg hadde kjennskap til innvandrerungdom, hvorpå jeg svarte nei. Jeg var ikke vant til å skille, men var godt vant til mangfold og at folk er forskjellige;) Folk er folk!

Poenget er vel at vi skal ta tak i utfordringer og problemer. Som manglende norskkunnskaper. Som fattigdom. Men. Vi skal være kritiske til kategorier som skiller folk uten grunn. Kategorier som ikke sier noe som helst, og som ikke bidrar til bedre liv. Som ikke bidrar til et samfunn for alle.

Det er et poeng å tenke over hvilket språk vi bruker. Et ord som jeg synes vi skal bli mer bevisst bruken av er ordet ”de”? Når bruker vi det, og ikke minst; hvorfor? Jeg tror at det ofte kan bidra til å skape avstand.

Hva skal vi egentlig med ordet “de”?
De utviklingshemmede
De muslimene
De svarte nede i gaten

De fattige
De narkomane
De kristne

De FrPerne
De jævla konservative fisefine rikingene…
De kaffelattedrikkende liksomsosialistene

De derre bøndene!

Hva skal vi egentlig med ordet ”de”?

De politikerne
De journalistene
De homofile

De derre naboene!

Hva skal vi egentlig med ordet ”de”?

Ta avstand?
Fra de.
De andre.
De som ikke er som meg.
De er ikke som meg!

Slutt.
No!

Vi er alle oss.
Forskjellig.
Annerledes.
Ulike. Unike.

Men; oss!

Hva skal vi egentlig med ordet de?

For å sikre at intensjonene fra ansvarsreformen skal bli virkelighet trenger vi tydelige og konkrete bilder av hvordan et inkluderende samfunn faktisk ser ut. Og vi trenger tjenester som fremmer selvbestemmelse og deltakelse. Vi må jobbe både med samfunnsskapte barrierer og individets forutsetninger. Debatten om fremtidens tjenester og fremtidens samfunn må ikke bare føres innenfor økonomenes rammer. Både tjenestemottakere og fagfolk må diskutere hvordan vi designer tjenestene for morgendagen.

Jeg har fått min egen spalte. Eller det vil si. Jeg skal levere kommentarer til SOR Rapport sine utgaver i 2012. Den første stod i det nyeste nummeret, 2-2012. SOR Rapport er magasinet til Stiftelsen SOR. Her finner du mye bra stoff om levekår, rettsikkerhet og tjenester til personer med utviklingshemning. Et abonnement anbefales (selvsagt ikke bare for at jeg skriver der). I neste nummer skriver jeg om barnevern og barn med utviklingshemning.

Her er min kommentar:

Hvordan designe tjenester som fremmer et inkluderende samfunn?

Rett før jul 2011 bekreftet et enstemmig storting det mange av oss har sagt over lang tid, situasjonen for personer med utviklingshemning er ikke slik den burde være. Ansvarsreformens visjoner og intensjoner er ikke blitt til virkelighet. Vi har langt igjen til det inkluderende samfunnet. Men, hvordan ser egentlig det inkluderende samfunnet ut? Og, hvordan designer vi tjenester som fremmer inkludering?

I fjor var det 20 år siden ansvarsreformen ble satt i verk. Reformen skulle ikke bare være et engangsløft, men skulle endre samfunnet. De siste årene har det kommet flere rapporter som viser at reformens mål ikke er nådd. I 2007 la Helsedirektoratet frem ”Vi vil, vi vil, men får vi det til?”, om levekår, tjenestetilbud og rettsikkerheten til personer med utviklingshemning. Rapporten er nedslående. På livsområde etter livsområde blir det påpekt store mangler. Rapporten ble etterfulgt av en stor høringskonferanse og…stillhet. Det ble helt stille. Alle var enige om at noe måtte bli gjort, ingen gjorde noe.

På høringskonferansen stilte professor Johans Sandvin spørsmål om vi egentlig klarer å forestille oss hvordan det inkluderende samfunnet ser ut? Manglende bilder av det inkluderende samfunnet kan være til hinder for utviklingen av det. Jeg synes det er et svært godt poeng. Hvordan ser det inkluderende samfunnet egentlig ut?

Både som vernepleier og som politisk aktiv synes jeg mirakelspørsmål har noe for seg. Hvis du våkner i morgen tidlig og problemene er løst, du våkner i det inkluderende samfunn; hva er det første du ser da? Ser du blokken på andre siden av veien? Der det bor 16 personer med utviklingshemning og 8 personer med psykiske lidelser. Er førstesideoppslaget i avisen det om kvinnen med Down syndrom som ble valgt inn i kirkerådet? Det kan være, men personlig tror jeg ingen av delene er gode tegn på det jeg ønsker av samfunnet. Mirakelspørsmålet er riktig og viktig av flere grunner. For det første er spørsmålet rettet til deg. Du som har utviklingshemning, du som er far eller du som er vernepleier. Eller egentlig til deg, som bare er deg. Hver enkelt av dere kan ha forskjellige meninger om hva som er svaret, og det er vel det inkludering dypest sett handler om. Et samfunn for alle. For det andre krever spørsmålet at du er konkret. Det hjelper ikke med flotte ord om normalisering og inkludering om du ikke kan beskrive konkret hva det handler om. For det tredje handler det også om de store ordene. Mirakelspørsmålet handler jo også om visjonen. Om fremtiden.

Det er ikke bare manglende forestillinger om det inkluderende samfunnet som er til hinder for å utvikle samfunnet i tråd med intensjonene i ansvarsreformen. Söderström og Tøssebro melder i rapporten ”Innfridde mål eller brutte visjoner” om en stor økning i organisatoriske begrunnelser for manglende selvbestemmelse. Mange personer med utviklingshemning er avhengig av bistand for å leve gode liv i tråd med det en selv ønsker. Da er det også svært viktig at tjenestene er innrettet på en slik måte at man bygger opp under inkludering og deltakelse. Blant annet den nevnte rapporten tyder på at vi i dag ikke klarer dette i tilfredsstillende grad. Jeg har lyst å peke på tre faktorer som utfordrer dagens tjenester, og som også synliggjør at det er behov for en helhetlig gjennomgang av dagens tjenesteutforming. Brukerstyrt personlig assistanse, alternative arbeidstidsordninger og kompetanse.

De siste årene har det vært en politisk debatt knyttet til rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Dette er en debatt med ulike falsetter, og det er gode argument både for og i mot selve rettighetsfestingen. En faktor som det dog er vanskelig å være uenig i er at BPA i utgangspunktet bygger opp under selvbestemmelse og deltakelse; inkludering. BPA er et inkluderingsverktøy. Samtidig sier mange av de som ønsker BPA at begrunnelsen er at de øvrige kommunale tjenestene er for dårlige. Dette er en utfordring. Det betyr at de tradisjonelle tjenestene kommunene tilbyr ikke er tilrettelagt godt nok for et deltakende liv. BPA bør sette press på de øvrige tjenestene. Det må ikke være slik at BPA er eneste mulighet for tjenester som fremmer inkludering.

Kanskje enda heitere enn diskusjonen om BPA har diskusjonen om alternative arbeidstidsordninger vært. Aldri før har partiet Høyre vært så opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Underlig nok er det kanskje Dagens Næringsliv som av avisene har skrevet mest om tjenestene til personer med utviklingshemning i det siste. Selv om det ikke alltid synes slik, er det også ved dette temaet fullt mulig å være nyansert. Og, uansett hvor man står i diskusjonen er det veldig tydelig at fokuset på arbeidstidsordninger setter fokus på de kommunale tjenestene og hvordan man organiserer disse. Er dagens arbeidstidsordninger, som har overlevd overgangen fra institusjonsomsorgen, tilpasset tjenester som skal bygge oppunder deltakelse og selvbestemmelse? Tjenesteyternes arbeidstidsordninger påvirker tjenestemottakeres muligheter for deltakelse. Vi må ha ordninger som fremmer folks muligheter og sikrer arbeidstakeres forhold. Dette er ikke motsetninger, men gjensidige forutsetninger.

I den grad BPA og alternative arbeidstidsordninger har fått mye oppmerksomhet, har manglende kompetanse fått svært lite oppmerksomhet. Dette til tross for at mange kommuner sliter med å rekruttere fagfolk, tilsyn viser avvik knyttet til makt og tvang og på det eneste området der det er klare krav om kompetanse (nettopp knyttet til bruk av tvang) så er det stor grad av dispensasjoner. Dessverre vet vi for lite om hvordan kompetansesituasjonen i tjenestene er. Det trengs mer kunnskap om dette. Det trengs også mer fokus på hvilke kompetanse som trengs. Hvilke kompetanse er det som fremmer inkludering? Det siste året har det vært en diskusjon om fremtidens utdanninger for velferdstjenestene. Fremover vil denne diskusjonen forsterkes. Som vernepleier håper jeg vernepleierutdanningen videreutvikles som en utdanning som utdanner helsefaglige inkluderingsagenter. Å jobbe for personer med utviklingshemning kan være utfordrende. Inkluderingsarbeid er komplekst. Av og til får man inntrykk av at å jobbe innenfor dette feltet kun krever empati og tålmodighet. Det stemmer at dette er viktige faktorer, men det er ikke nok. Vi må skape forståelse for at komplekse tjenester trenger fagfolk og høy kompetanse.

For å sikre at intensjonene fra ansvarsreformen skal bli virkelighet trenger vi tydelige og konkrete bilder av hvordan et inkluderende samfunn faktisk ser ut. Og vi trenger tjenester som fremmer selvbestemmelse og deltakelse. Vi må jobbe både med samfunnsskapte barrierer og individets forutsetninger. Debatten om fremtidens tjenester og fremtidens samfunn må ikke bare føres innenfor økonomenes rammer. Både tjenestemottakere og fagfolk må diskutere hvordan vi designer tjenestene for morgendagen.

For. Det er bedre med en gang for mye enn en gang for lite. Problemet er ikke at folk blander seg for mye inn i saker som gjelder situasjonen for barn. Problemet er at vi blander oss for lite.

Har du informasjon om barns situasjon som du mener andre bør vite om; si i fra!

Er du i familien; si i fra.
Er du nabo; si i fra.
Er du kollega til foreldre; si i fra.
Er du fagperson eller barnehageassistent; si i fra!
Er du helsepersonell; si i fra.
Er du stortingspolitiker; si i fra.

Selvsagt er det slik at det er fagfolk i politi, helsevesen, barnevern og eventuelt domstoler som skal bestemme i den enkelte sak. Men det må ikke bli slik at man lar være å si i fra, selv om saken blir behandlet i nevnte organer. Det er ikke alltid vi fagfolk vet alt om en sak. Det er ikke alltid vi fagfolk gjør det riktige. Derfor; ikke vær redd for å være den brysomme.

Fagfolk skal være glad for at folk bryr seg. Også om du blir brysom. Selvfølgelig skal folk i spesielle posisjoner være ekstra varsomme. Makten disse besitter skal ikke misbrukes. Det kan dog ikke være slik at stortingspolitikere skal la være å bry seg i enkeltsaker, særlig når man er bekymret for barns rettsikkerhet og helse. Da har stortingspolitikere, som alle andre, en plikt til å bry seg.  Fagfolk skal takle at folk bryr seg. Også om de som bryr seg er stortingspolitikere. Vi skal takle det med å ta i mot opplysninger og vurdere dem. Som alle andre opplysninger. Den brysomme kan ta feil, også om man er stortingspolitiker, men vi skal like vel møte innspill og opplysninger med respekt.

Det siste vi vil er at folk skal slutte å bry seg. At politikere slutter å bry seg. Så fortsett med det, Inga Marte!

Skinner på Harvard ca 1950 (bilde hentet fra Wikipedia)

Fattigdom, miljøutfordringer, konflikter. Vi som samfunn, både nasjonalt og internasjonalt strever med å løse de store utfordringene. Politikerne krangler om virkemidler. Følelser og ideologi er ofte viktigere enn kunnskap. Kunnskap om hvordan vi skal få til endring. Og mange av dem som sitter på kunnskap er overraskende tause.

Denne uken er det nok en gang klart for Norsk atferdsanalytisk forenings årsmøteseminar, bedre kjent som NAFO-seminaret. Årlig møtes nesten 1000 fagfolk for å presentere, lære, lytte og snakke om atferdsanalytisk arbeid. Først og fremst i arbeid for å bedre livene til mennesker med bistandsbehov, men også endring av egen atferd, personalatferd og grunnforskning.

Dette skjer samtidig som regjeringen planlegger en klimamelding. Hvordan skal man få til endring er det store spørsmålet (alle utenom deler av FrP mener at det må endring til). Hvordan endre utviklingen slik at verden reddes, verken større eller mindre. Det skjer samtidig som fattigdomsdebatten her hjemme står i stampe. Det snakkes om ”naving”, tvinge folk i aktivitet og hvordan vi skal forholde oss til folk som sliter med å komme i arbeid, som sliter med å komme ut av fattigdom. Og, seminaret avholdes samtidig som diskusjonen om asylbarna er på vei til å bli glemt. En diskusjon der barn blir brukt som et virkemiddel for å holde folk borte fra landet.

Atferdsanalytisk orienterte fagpersoner gjør hver dag en kjempejobb for enkeltpersoner som trenger bistand for å nå egne mål i egne liv. Men, hvor er de når det er snakk om store politiske spørsmål? I 1982 holdt Skinner forelesningen om ”why we are not acting to save the world” for den amerikanske psykologiforeningen. Denne lille perlen ble utgitt i Upon further reflection i 1987. Her påpeker han at til tross for at vi har gjort store fremskritt innen en lang rekke områder, som medisin og teknologi, sliter vi fortsatt med å få gjort noe avgjørende med noen av de mest problematiske utfordringene. Som fattigdom, som miljøtrusselen. Men han sier også at det er mulig. Det er mulig å analysere hvorfor vi ikke endrer oss, og da bør det også være mulig å finne ut hva som skal til for å få til endring. Han er optimistisk.

Paul Chance skriver i artikkelen The Ultimate Challenge: Prove B. F. Skinner Wrong at Skinner ble pessimist med årene. At han var skeptisk til at vi som samfunn skulle få til de endringene som er nødvendig. Atferdsvitenskapen har gitt oss verktøy som kan bidra til å forstå verden bedre. Og forstå hvorfor endring ikke er enkelt. Spørsmålet er antakeligvis ikke om den har gitt oss verktøy til å skape endring. Det store spørsmålet er hvordan man skal få gjennomslag. Ting tar tid, men det er tid verden ikke har (jf. klimatrusselen).

I artikkelen til Paul Chance beskriver han på en lettfattelig måte noen av de viktigste faktorene som tilsier at utfordringene er store. Men dette er også kunnskap som er viktig å ta i bruk når man skal legge til rette for endring. Kunnskap om hvordan kortsiktige forsterkningsbetingelser overvinner langsiktige forsterkningsbetingelser. Kunnskap om styrken i sosiale forsterkere. Kunnskap om hvordan bruk av tvang er forsterkende for dem som bruker det (og ikke for dem som blir utsatt for den).

Jeg har stor tro på endring. For å få til den endringen er det viktig at politikere tar i bruk den kunnskapen som finnes. Og, det er avgjørende at de som har kunnskap viser den for alle. Derfor er det svært viktig at også det atferdsanalytiske miljøet som denne uken er samlet på Storfjell forstår sitt ansvar. At også det miljøet har et ansvar for at deres kunnskap tas i bruk når man diskuterer miljøvern, fattigdom og asylbarn.

Så, hvorfor er det atferdsanalytiske miljøet så stille når det gjelder de store spørsmålene? Er alle blitt pessimister på linje med Skinner. Tror man ikke på at kunnskapen man besitter kan bidra til endring, eller tror man ikke på at man kan få gjennomslag?

Jeg anbefaler på det sterkeste de to nevnte artiklene. Både for landets atferdsanalytikere og landets politikere. Jeg anbefaler også Behaviorists for Social Responsibility og nett publikasjonen Behavior and Social Issues.

Til slutt to oppfordringer. Norske atferdsanalytikere må bli mer opptatt av politikk. Og. Norske politikere må bli mer opptatt av atferdsanalyse.

Foto: Hans Anders Museth Brønmo (Vernepleier)

Er det forskjell på å bli diskriminert på grunn av at du er kvinne enn på grunn av at du er homofil? Eller på grunn av din funksjonsnedsettelse? Spør du meg, et håpløst spørsmål. Men av og til kan det virke som om det er legitimt å rangere diskrimineringsgrunnlag.

Jeg har en hypotese. Folk rangerer diskrimineringsgrunnlag. Det kan synes som om diskriminering er verre overfor noen enn overfor andre. Eller for å være direkte. Er det viktigere å gjøre noe med diskriminering av kvinner enn diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse?

På Facebookprofilen min skrev jeg her om dagen at jeg burde finne meg en sak jeg kan vinne. Vet ikke helt med denne saken. Jeg nok hånden min langt nede i vepsebolet når jeg presenterer listen min. Listen over rangorden. Rangering av diskrimineringsgrunnlag.

Liste (det verste, mest problematiske er øverst):

1. Kjønn
2. Seksuell orientering
3. Etnisk bakgrunn
4. Fysisk funksjonsnedsettelse
5. Kognitiv funksjonsnedsettelse

Det kan godt være at flere grunnlag burde vært med på listen. Det kan godt være at punkt to og tre kunne byttet plass, eller i det minste vært likt. Men. Jeg er ganske sikker på førsteplassen og sisteplassen. For noen er dette kanskje helt naturlig. For meg er det svært problematisk.

Diskusjonen om sammenslåing av diskrimineringslovverket er kanskje et av de tydeligste eksemplene som underbygger min hypotese. NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern foreslår en ny samlet lov mot diskriminering som skal erstatte likestillingsloven, lov mot etnisk diskriminering og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette kom det mange reaksjoner på, særlig fra arbeiderbevegelsen og kvinnesaksforeningene. En slik sammenslåing ville etter deres mening svekke kampen for kvinners stilling. Riktignok var det en svekkelse i forslaget til ny formålsparagraf der  presiseringen om særlig bedring av kvinners stilling var tatt bort. Men. Jeg drister meg til å spørre om ikke motstanden også bygger på en grunnleggende rangering av viktige og ikke så viktige diskrimineringsgrunnlag. Smak på disse sitatene fra høringsuttalelsene:

Landsorganisasjonen (LO):

Kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle, uavhengig av alle andre forhold som kan knyttes til en person. Det er derfor naturlig å ha en egen lov som omhandler kjønnsdiskriminering. Det er stor grunn til bekymring for at man vil miste fokus på likestillingsarbeidet mellom kjønnene om likestillingsloven forsvinner.

Unio:

Unio mener for øvrig at kjønnsdiskriminering står i en særstilling som et gjennomgående samfunnsproblem som krever spesielt og engasjement, herunder med formålstjenlig lovverk spesielt tilpasset kjønnsdiskrimineringens karakter. Kjønnsdiskriminering angår alle, menn og kvinner, og må derfor ha et særlig fokus slik at en kan nå målet om relativ lik fordeling av goder i alle deler av samfunnslivet; yrker, lønn roller i familieliv osv. De andre diskrimineringsgrunnlagene er annerledes fordi de skal beskytter minoriteter. Målsettingen er også annerledes; for minoritetene er målet å sikre at de likebehandles med majoriteten.

Javel? Selvfølgelig angår kjønnsdiskriminering alle. Men gjør ikke også diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse det? Oss alle? Og. Viser ikke bekymringen for fokuset på kjønnsdiskriminering nettopp at ved dagens lovverk så blir ikke de andre grunnlagene verdsatt på samme måte? Det er vel et paradoks at man erkjenner behovet for likebehandling, men er redd for at likt lovverk vil bety…likebehandling!

I det siste har saken om tidlig ultralyd vært heftig debattert. Mange hevder at et nei til tidlig ultralyd vil undergrave retten til selvsbestemt abort, og dermed også kvinnens rett til å bestemme over eget liv. I denne sammenhengen er det et spørsmål jeg stiller som jeg ikke helt får svar på. Går det en grense for det informerte valget? Er det slik at kvinnen skal få all tilgjengelig informasjon alltid. Og. At abort alltid skal være kvinnens valg, årsaken skal ikke vi andre bry oss om. Aldri? Et slikt standpunkt ville i så fall det stå stor respekt av. Men. Jeg får aldri svar.

Hvordan hadde det vært om det ikke var Downs syndrom vi snakket om. Om det var kjønn. Eller disposisjon for psykisk sykdom, rusavhengighet eller atferdsproblemer. Det nærmeste, og mest betegnende svaret jeg har fått, er at den problemstillingen får vi ta når den kommer. Nettopp. Downs syndrom er ikke viktig nok til å ta diskusjonen om grenser for det informerte valget. Men kanskje kjønn. På linje med det helseministeren uttalte når hun ble klar over mulig bortsortering av jentefostre: ”Å ta bort et friskt barn, fordi den har feil kjønn, det er sånn at en nesten ikke kan tro det. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt.” Hun gjør seg til dommer over kvinnene som velger på bakgrunn av informasjonen. På lik linje som jeg blir beskyldt for å gjøre I den pågående debatten om tidlig ultralyd.

Et tredje eksempel er ratifiseringen av FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse. I 2006 ble konvensjonen vedtatt av FNs generalforsamling. Norge har signert konvensjonen, men enda ikke ratifisert den. 5 år etter. Hadde det tatt 5 år for Norge å ratifisere FN konvensjoner som gjelder andre områder. Som gjaldt menneskerettigheter for andre spesifikke grupper? Kvinnekonvensjonen? Ja, jeg bare spør….

Er det slik at det er forskjell på hvordan man opplever diskrimineringen ut i fra hvilket grunnlag den skjer på. Er det verre å bli diskriminert for å være kvinne enn å være utviklingshemmet? Jeg spør, for jeg vet ikke om det finnes forskning på dette. Noen argumenterer at det er dobbel diskriminering å bli diskriminert for å være kvinne og ha funksjonsnedsettelse. Slik vil det være hvis du kombinerer de andre grunnlagene også.

For det enkelte menneske er diskriminering diskriminering. Uansett grunnlag. Og det enkelte menneske trenger like mye vern. Uansett grunnlag. Vi trenger en aktiv politikk for å bygge ned funksjonshemmende barrierer. Uansett grunnlag. Dette handler om politikk. Ja, du kan kanskje si at det handler om prioriteringer, og det må politikken alltid gjøre. Men om noe alltid blir prioritert foran, kan man ikke da også snakke om diskriminering…

Vi må utvikle en helhetlig antidiskriminerings og inkluderingspolitikk. En politikk som ikke dømmer de ulike grunnlagene ulikt. Selvsagt er det ulike tiltak som må settes i verk for å oppnå likestilling. Ulike virkemidler for ulike mennesker. Men antidiskrimineringsfanen må vaie like høyt uavhengig om man snakker om kjønn eller utviklingshemning.

Ulike mennesker. Like muligheter.

PS! Jeg kaller meg feminist. Jeg mener virkelig at det er behov for å særlig fremme kvinners stilling i det norske samfunnet. Kvinner blir diskriminert. Men. Det blir vanskelig for meg å forstå at det å øke vernet personer med utviklingshemning skal ha mot diskriminering skal kunne bidra til å svekke kvinners vern. Da gjør vi i hvert fall noe riv ruskende galt…

Et samfunn for alle

For noen er det miljøvern. For andre er det internasjonal solidaritet, feminisme, kampen for fred eller en aktiv boligpolitikk. Den utløsende enkeltårsaken til at man engasjerer seg i politikk. I politikk på venstresiden, uavhengig av om man kaller det sosialdemokrati eller sosialisme. For meg er det noe som kanskje kan kalles for kampen for et mangfoldig samfunn. Et samfunn for alle.

SV skal nå i april bestemme seg for om vi skal gå inn for tidlig ultralyd som en anbefaling til alle gravide. Dette skal SV gjøre samtidig som vi diskuterer veien videre for partiet. For mange er tidlig ultralyd bare en av mange saker partiet skal ta stilling til. For meg er dette ikke bare et spørsmål om tidlig ultralyd. For meg er dette et grunnleggende spørsmål om hvilket parti SV skal være. På linje med vurderingene som legges til grunn for klimameldingen eller militær deltakelse internasjonalt.

Spørsmålet om tidlig ultralyd må ikke reduseres til en helsepolitisk problemstilling. Eller til et spørsmål om kvinnekamp. Spørsmålet om tidlig ultralyd handler om inkludering, om vårt mangfoldige samfunn. SV, partiet med slagordet ”Ulike mennesker, like muligheter”, har et ekstra ansvar. Under SVs ledelse har inkluderingsdepartementet vært svært tydelige på at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er bra nok. ”Mennesker med utviklingshemning skal heller ikke diskrimineres” har vært departementets tydelige budskap. Et samlet storting står bak et ønske om en gjennomgang av situasjonen for personer med utviklingshemning. En helt nødvendig gjennomgang.

I denne konteksten mener noen at vi skal anbefale alle gravide kvinner i Norge tidlig ultralyd. Konsekvensene er etter all sannsynlighet et mindre mangfoldig samfunn. Et samfunn nesten uten personer med Downs syndrom. Et samfunn der vi tilbyr seleksjon. Et samfunn som vil støtte seleksjon, men vil overlate dette til den enkelte kvinne. Overlate ansvaret. Et ansvar som på ingen måte er den gravide kvinnes ansvar. Et ansvar som er mitt. Og ditt. Samfunnets. Et ansvar for det inkluderende Norge.

For meg er tidlig ultralyd i dagens kontekst og med sannsynlige konsekvenser det motsatte av sosialisme. Overlate til den enkelte et ansvar som er vårt alles. Vi må alle jobbe sammen for et inkluderende samfunn. Legge til rette for mangfold. Som Snorre Valen skriver i Dagsavisen; ”Sosialisme er når hjerte, hender og hode jobber sammen for noe som er større enn deg selv.” For meg er dette “større” et mangfoldig samfunn.

Regjeringen må utsette spørsmålet om tidlig ultralyd. Det er viktig med en bred debatt som først og fremst bygger på hvordan vårt fremtidige mangfoldige samfunn skal se ut.  Jeg forventer at SV tar høyde for kompleksiteten i saken og sørger for at både partiet og regjeringen diskuterer konsekvensene tidlig ultralyd har for målet om Norge som verdens mest inkluderende samfunn.

Foto: Hans Anders Museth Brønmo

Nå er jeg virkelig lei. Lei av rettferdighet. Eller urettferdighet for den slags skyld. Eller mer presist. Lei av alt snakket om rettferdighet.

Som småbarnsfar hører jeg snakk om urettferdighet hele tiden. Opplevelse av rettferdighet og urettferdighet er noe ungene måler mine handlinger på hele tiden. Det er urettferdig at Vilde på 4 får lese bok med pappa, til tross for at Jonas på 7 egentlig ikke ville lese bok. Alt som ikke er likt har potensiale til å være urettferdig. Unger; jeg er lei av det! For selv om jeg ikke behandler dere likt så er det ikke urettferdig. Dere har ulike behov som må møtes på ulike måter. Det kan til og med være at jeg behandler dere urettferdig. Sånn er det bare. Og; dere vet vel kanskje ikke hva rettferdighet betyr?

Ikke jeg heller…

Jeg er lei av at ordene rettferdighet/ urettferdighet blir brukt i samfunnslivet og politikken. Jeg er verken jurist eller filosof. Jeg aksepterer at innen jussen så har sikkert rettferdighet en presis betydning (jeg aner ikke). Men i dagligtalen bruker vi det uten at vi har en felles forståelse av begrepet. Hva vi legger i bruken av begrepet er svært forskjellig. Er det for eksempel hva jeg gjør som er urettferdig, eller resultatet av det jeg gjør som er urettferdig? Jeg vil påstå at rettferdighetsbegrepet er blitt et honnørord uten innhold.

Et svært aktuelt eksempel er den pågående asyldebatten. Tilhengere av å sende de aktuelle barna ut av landet vil mene at å gjøre det vil være et tegn på en rettferdig asylpolitikk. Jeg på min side, vil gjøre som ungene mine; skrike for full hals: Det er urettferdig! En rettferdig asylpolitikk vil være å legge barnets beste som grunnleggende premiss på lik linje som man gjør med andre barn i landet.

Et annet eksempel er nedskjæringer i kommunene. Man bruker rettferdighet som argument for å kutte. Siden man må kutte i eldreomsorgen er det også rettferdig å kutte i tjenestene til personer med utviklingshemning. Det er ikke rettferdig å gi rusmisbrukere et godt tilbud så lenge vi ikke klarer å sikre et godt tilbud til skoleelevene. For meg er dette tullete argumentasjon, og igjen; misbruk av begrepet rettferdighet.

Politikere fra partiet mitt, SV, er svært glad i rettferdighetsbegrepet. Dessverre. Ja, det høres flott ut når vi sier at et SV i regjering fører til et mer rettferdig Norge. At vi er et parti som konsekvent jobber mot urettferdighet. Men, hva i huleste er det vi mener? Jeg tipper at alle partier er for rettferdighet og mot urettferdighet. Men hva vi legger i det er høyst forskjellig. Arbeidsprogrammet til SV har et eget kapittel om rettferdighet. Der kan du lese hva SV mener hører inn under et slikt begrep. Hvorfor de andre kapitlene som velferd, feminisme, likestilling og miljø ikke handler om rettferdighet forstår jeg ingenting av. Det betyr selvsagt ikke at jeg mener SV har en dårlig politikk. Jeg bare mener at bruken av ordet rettferdighet ikke sier meg noe som helst.

Så folkens. Jeg er lei av rettferdighet. Det er blitt et honnørord uten innhold. La oss bruke ord som er mer konkrete. Som gjør at vi forstår hverandre. Forstår forskjellen på arbeiderpartiets ”rettferdige” asylpolitikk med SV og Venstre sin ”rettferdige” asylpolitikk (for om du tviler, det er en stor forskjell). La oss slutte å bruke alle mulige slags honnørord uten innhold.

Jeg bryr meg ikke om at Jonas mener det er urettferdig at Vilde får lese bok. Men jeg bryr meg om at han kanskje også har lyst å være med pappaen sin.