Jeg undrer meg fremdeles på at jeg ofte er enig med Victor D. Norman når jeg leser Dagens Næringsliv på lørdager (han er en av bidragsyterne til spalten Med egne ord). Er det jeg som er blitt mer konservativ, eller han som er blitt rødere? Eller er det så enkelt som at vi har noen sammenfallende meninger og interesseområder, selv om utgangspunktet vårt er forskjellig? Jeg velger det siste. Uansett så skriver han svært fornuftig om arbeid i sin spalte 20. februar.

I innlegget (som ligger på nett her) påpeker han viktigheten av tilrettelegging og individuell tilpasning når man skal få flere i arbeid. Dette er et flott utgangspunkt, noe som jeg tror også mange vernepleiere kan skrive under på etter å ha jobbet tett med personer som trenger dette for å fungere i for eksempel arbeid eller arbeidsmarkedstiltak. Han argumenterer også sterkt for at man ikke må se på arbeid som noe enten eller. Det er ikke slik at man enten er fullt før eller fullt ufør. Dette mener jeg må gjelde i alle sammenhenger i forhold til fravær i arbeidslivet. Dette gjelder både i forhold til langtidsfravær og uførhet, men også knyttet til sykefravær over kortere perioder. Riktignok er dette også gjeldende politikk med mer fokus på for eksempel delvis sykemelding.

Mulig Norman slår ned åpne dører med sin ytring. Jeg tror det er avgjørende å minne oss på dette ofte. Særlig hans fokus på begrepsbruk er viktig. Hvordan vi snakker og tenker om ting er viktig. Han kritiserer blant annet begrepet restarbeidsevne. Begrepet nedvurderer den innsatsen som faktisk blir utført av personer med «restarbeidsevne». Bra poeng, Victor.

Jeg skal ikke fortsette å referere. Lese kan dere gjøre selv. Anbefales. Et viktig poeng må være at det ikke er noe enten eller. Folk som trenger tilrettelegging og individuell tilpasning har også viktige bidrag i arbeidslivet.