Cato Brunvand Ellingsen

«I den 89 sider lange meldingen, Frihet og likeverd, har regjeringen valgt å ha fokus på historikken rundt avviklingen av institusjonene og litt om påbegynte tiltak. Jeg ser derimot ingenting om hvilke tiltak dem ser for seg i fremtiden. Dette er rett og slett skuffende.»

Jeg har lenge ønsket at Steinar Wangen skulle skrive noen ord på bloggen min. Det har vel egentlig vært nok kritiske innlegg om meldingen til stortinget på bloggen min for en stund, men når Steinar sendte meg noen ord synes jeg det var viktig å formidle dem. Steinar er en svært aktiv person, som mange har møtt i ulike sammenhenger. Både som musiker, foreleser og reporter. Her er det han skriver:

Vi trenger flere tiltak!
Hei, jeg heter Steinar Wangen og jeg ble født i 1971 i Moss hvor jeg også er oppvokst. Jeg er en av få personer med utviklingshemming som er deleier i en helt vanlig leilighet i et boligsameie. Jeg er medlem i Ski lokallag av NFU og i tillegg opptrer jeg litt som hobbymusiker og er godt over middels interessert i politikk, idrett og kultur.

En melding til Stortinget er en rapport fra regjeringen til Stortinget om arbeid som er gjort på et spesielt felt, eller drøfting av fremtidig politikk (Kilde Wikipedia). I den 89 sider lange meldingen, Frihet og likeverd, har regjeringen valgt å ha fokus på historikken rundt avviklingen av institusjonene og litt om påbegynte tiltak. Jeg ser derimot ingenting om hvilke tiltak dem ser for seg i fremtiden. Dette er rett og slett skuffende.

4. mai 2012 la Inga Marte Thorkildsen ut en pressemelding hvor hun bl.a. skriver at det vil bli vurdert nye tiltak som vil bedre levekårene til utviklingshemmede.

Før Stortingsmeldingen kom ble det lansert tiltak mot vold i nære relasjoner og det høres vel og bra ut det, men erfaringen viser at der utviklingshemmede er offer for seksuelle overgrep blir saken nesten ikke etterforsket, utviklingshemmede som anmelder slike overgrep er kraftig underrepresentert sammenlignet med den øvrige befolkningen.

I tillegg skal det også sies at politikken for utviklingshemmede praktisk talt er fraværende. Det er etter min mening svært lite fokus på politikken for personer med nedsatt funksjonsevne i partiene sine prinsipp og handlingsprogram.

3. juni ble omsider FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne ratifisert. Jeg var tilstede på Røde Kors kongressenter mandag 3. juni når konvensjonen ble markert og der fikk myndighetene kritikk for at konvensjonen ikke er tatt inn lovverket, at tilleggsprotokollen som gir folk adgang til å klage inn brudd direkte til FN ikke er gjort gjeldende. I tillegg har Likestillings- og diskrimineringsombudet fått ansvaret for å påse at konvensjonen blir fulgt uten at det følger med penger til dette.

Når det gjelder tiltak som jeg mener burde vært med Stortingsmeldingen vil jeg trekke frem høringssvaret fra samarbeidsrådet for  utviklingshemmede i Bærum. Her pekes det særlig på brukermedvirkning og feriereiser.

Intensjonen ved innføringen av ansvarsreformen var at utviklingshemmede skal delta i ordinært arbeid og regjeringen har hatt ute på høring noe som heter arbeidsrettede tiltak hvor utvalg som heter Brofossutvalget fikk i oppgave med å se på hvordan man skal få flere funksjonshemmede i arbeid og dette utvalget ble ikke enige og endte med tre ulike forslag.

Her synes jeg at man har gjort det unødvendig vanskelig. Jeg mener at Arbeidsdepartementet bør ha en gjennomgang av finansieringen av arbeidsrettede tiltak. Dette fordi Varig tilrettelagt Arbeid i skjermet virksomhet (VTA) finansieres med 136690 kroner mens Varig tilrettelagt Arbeid i ordinær virksomhet (VTAO) finansieres med 57350 kroner. For å følge opp intensjonene i ansvarsreformen bør VTA i ordinær virksomhet utløse en større finansiering enn VTA i skjermet virksomhet.