Cato Brunvand Ellingsen

Jeg innrømmer det. Jeg synes atferdsanalyse er noe av det vakreste som finnes. Eller. Mer presist. Atferden til de flinkeste atferdsanalytikerne er noe av det vakreste som finnes. Det å bruke tid på å systematisk analysere hvorfor folk gjør som de gjør og hva som skal til for at folk skal kunne realisere egne ønsker i tråd med deres egne viktigste verdier er for meg å vise den største respekt for andre mennesker.

Da jeg var ferdig med min utdanning i 1998 fikk jeg en telefon fra min tidligere arbeidsgiver i en kommune utenfor Bergen. Hun ønsket at jeg skulle komme tilbake til dem, nå som vernepleier. Jeg håpet i mitt stille sinn at jeg hadde gjort et særdeles godt inntrykk, men det viktigste argumentet hennes var at jeg var utdannet på en av vernepleierutdanningene på Østlandet. Hun trengte noen med atferdsanalytisk erfaring og kunnskap. Dette innebar at hun ikke ville ha vernepleiere fra Høgskolen i Bergen. En av mine medstudenter i Fredrikstad fikk den ledige jobben.

Denne atferdsanalysen, altså. Atferdsanalysen som jeg altså beskriver som noe av det vakreste som finnes har også skapt problemer. Kanskje særlig for noe annet vakkert. Vernepleierprofesjonen.

En av de vanligste og vanskeligste diskusjonene i de vernepleierfaglige miljøene er diskusjonen om atferdsanalysens plass i vernepleierutdanningen. Jeg trodde (kanskje var det mer et håp) at diskusjonen var avgått med døden, men senest for noen uker siden var det en underlig debatt om atferdsanalyse og menneskerettigheter på Facebooksiden for vernepleiere. Dette gjør meg redd for at debatten fortsatt lever og skaper problemer, gjerne på helt underlige premisser. Jeg håper jeg tar feil (og da kan du jo egentlig bare slutte å lese videre siden dette innlegget nettopp fortsetter debatten på dette premisset). Men. Kanskje er det slik at vi aldri har klart å ta et skikkelig oppgjør med temaet i frykt for konsekvensene?

Noen (få) mener at atferdsanalyse er og bør være en helt sentral del av vernepleierutdanningen. Uten atferdsanalyse ingen vernepleie. Andre har et sterkt negativt forhold til atferdsanalyse, og aktivt bekjemper at atferdsanalyse har noe som helst med vernepleie å gjøre. De fleste av oss rister nok litt på hodet av disse grøftekantene. Selvsagt er det mulig å bedrive vernepleie uten atferdsanalyse, men enten du liker det eller ikke så er vernepleie sterkt forbundet med nettopp atferdsanalyse.

Diskusjonen om atferdsanalysens plass har alltid vært der. Til tider har diskusjonen vært spennende og viktig. Andre ganger bare ødeleggende. Det de fleste nok kan være enige om er at det ikke holder med samfunnskunnskap og legemiddelkompetanse i vernepleiefaglig yrkesutøvelse. Vi må både ha analyseferdigheter og handlingskompetanse i den vernepleiefaglige verktøykassen. Om dette kalles atferdsanalyse eller noe annet er kanskje mindre viktig.

Jeg kommer fra atferdsanalytiske miljø og tror at det er lurt at vernepleiere har god atferdsanalytisk kunnskap. Jeg er enig med Kjetil Viken, høgskolelektor på Lillehammer, når han for noen år tilbake skriver at ”det å bevege seg langt bort fra atferdsanalytisk arbeid er å ta fra vernepleiere kanskje deres viktigste redskap i møter med mange og kompliserte problemstillinger”. Det betyr ikke at jeg setter likhetstegn mellom vernepleie og atferdsanalyse. Atferdsanalyse bør være en del av vernepleierutdanningen, og selvsagt kun det. En del av en profesjonsutdanning med flere styrker enn atferdsanalyse.

Far vet best! Denne underlige tittelen lyste mot meg når jeg så portrettintervjuet av meg i Fontene. Dette etter at jeg ble valgt inn i politisk ledelse i FO i 2010. Første gang jeg leste utkastet ble jeg forbannet, jeg kjente meg ikke igjen. Etter noen runder med journalisten og flere endringer tenkte jeg ”pokker heller, bedre blir det visst ikke”. En stund etter dette intervjuet fikk jeg høre om en uro i noen vernepleiefaglige miljø. Folk var visstnok kritisk til mitt atferdsanalytiske ståsted. Ingen kom til meg direkte, men fra ulike folk fra ulike miljø hørte jeg om den store skepsisen til meg og mitt ståsted.

Denne atferdsanalysen, altså. At mitt atferdsanalytiske ståsted skulle føre til diskusjoner om jeg var skikket til å lede landets organiserte vernepleiere skuffet meg. Det ble ikke mer diskusjon om dette den gangen, men historien sier kanskje noe om at vernepleiere kan bli satt i bås med atferdsanalyse som en slags måleenhet.

Vernepleierens kompetanse, ferdigheter og yrkesutøvelse må alltid diskuteres. Diskuteres ut i fra forskning, erfaring og tjenestebrukernes ønsker og behov. Ikke ut i fra fastlåste holdninger til atferdsanalyse. Jeg tror dessverre at atferdsanalysen har lagt noen problematiske premisser for diskusjonen om utdanningen vi er så glade i.

For noen år siden var jeg med å lage noen beskrivelser av vernepleierutdanningen. Her var det heftig diskusjon om vi kunne bruke ordet kunnskapsbasert. En av nestorene i utdanningsmiljøene kom bort til meg på en konferanse og advarte sterkt mot å kalle utdanningen vår for kunnskapsbasert. Altså. Mens ergoterapeuter og fysioterapeuter og resten av helsenorge lengst var forbi å diskutere om en skulle være kunnskapsbasert, men diskuterte hvordan en skulle være kunnskapsbasert, så skulle ikke vi vernepleiere kunne bruke begrepet. Min teori er at hovedgrunnen til at dette begrepet var særlig vanskelig for oss vernepleiere lå i vår historikk knyttet til nettopp atferdsanalyse.

Jeg tror at utdanningsmiljøene tidligere burde tatt et skikkelig oppgjør med debatten om atferdsanalysens plass i utdanningen. Vernepleierutdanningene burde klart og tydelig satt seg i førersetet for hvordan atferdsanalytisk kompetanse kunne bli brukt for å utvikle våre velferdstjenester. På samme måte burde de atferdsanalytiske miljøene vært mye flinkere til å offentlig vise utviklingen som har skjedd innen atferdsanalyse. Jeg tror at debatten om atferdsanalyse baserer seg på anekdotiske beskrivelser av episoder lang tid tilbake. Opplevelser av (såkalt) atferdsanalytisk behandling som atferdsanalytikere ikke har vært flinke nok til å ta en skikkelig debatt om utover i indre kretser. Jeg har selv vært med på atferdsanalytisk behandling som jeg ikke ville ha gjennomført i dag, men som jeg kan forstå (og til dels forvare) at vi gjorde på tidspunktet vi gjennomførte det på.

Selv om jeg skulle ønske at utdanningsmiljøene hadde tatt en skikkelig debatt om atferdsanalysens plass tidligere, tror jeg at den tiden sakte men sikkert er forbi. Jeg tror  (og håper) at vi er ferdig med denne diskusjonen i disse miljøene. Jeg registrerer med glede at eksempelvis Løkke og Salthe sin sjekkliste nå anvendes flere steder, selv om den først var publisert i NTA. Jeg er mer bekymret for at diskusjonen fortsatt lever i vernepleierfaglige miljø rundt omkring. At en del fagmiljøer fremdeles diskuterer for og i mot atferdsanalyse. Diskuterer om, ikke hvordan. Jeg er redd for at debatten og forståelsen rundt atferdsanalyse gjør at vi vernepleiere fortsatt legger bånd på oss selv i viktige faglige og velferdspolitiske diskusjoner. Jeg tror at vi kan bidra i langt større grad enn det vi gjør i dag. Med vernepleierfaglig kompetanse som inkluderer viktige analyseferdigheter.

Altså. Vi må videre. (kanskje er det bare meg som må videre, men da er jeg vel på god vei…). Jeg mener virkelig at det er mange gode argumenter for at vi vernepleiere må tørre å stå opp for vår atferdsanalytiske kompetanse (og i det minste slutte å stille spørsmål om atferdsanalyse utfordrer menneskerettighetene (jeg tror nemlig at atferdsanalyse fremmer menneskerettigheter)).

Sånn til slutt så vil jeg bare komme med noen eksempler.

• Innen oppfølging av barn med autisme er det solid forskning som tilsier at tidlig atferdsanalytisk behandling er svært viktig. Faglige retningslinjer, forskning og ikke minst politiske debatter understreker dette. Til og med vår helseminister har sagt dette i stortinget. Vi vernepleiere kan altså ikke la denne muligheten gå fra oss til å si ”hei, her er vi”.
• Helsedirektoratet har i disse dager ute til høring utkast til ”Veileder for kommunens oppfølging av brukere med store og sammensatte behov”. Her legges det stor vekt på behovet tjenestene har for det som omtales som observasjonskompetanse. ”Observasjonskompetanse innebærer å kunne gjenkjenne symptomer og fange opp signaler på forhold som bør føre til handling fra tjenestenes/personellets side.” Altså. Her må vi vernepleiere kjenne vår besøkelsestid. Vi må understreke at det selvsagt ikke holder med observasjon, men at det er viktig med analyseferdigheter (som en vernepleierkollega understreket gang på gang på en av mine første arbeidsplasser: Det er en grunn til at det omtales som atferdsanalyse. Det er først og fremst analyse det handler om (ikke sant Siv Marit?). Tenk om folk i velferdstjenestenes førstelinje hadde blitt flinkere til å analysere ”Why we do what we do?” Tenk så mye bedre tjenestene hadde blitt da. (Tenk så mye penger vi hadde spart).
• Apropos ”Why we do what we do”, så er det også navnet på en fin podcast. I en av sine sendinger tar de opp atferdsteknologi. (19/7-2017) Hvis du fremdeles er i tvil om atferdsanalysens plass i velferdstjenestene, så lytt til denne episoden. Her viser de blant annet til teknologi som avdekker brystkreft. I Norge har det blitt gjort atferdsanalytisk arbeid som har fokus på avdekking av føflekkreft (mens noen vernepleiere faktisk gjør dette, diskuterer oss andre atferdsanalyse (sukk, Cato)).
• …og altså. Vernepleie og atferdsanalyse kan faktisk anvendes utover de individuelle problemstillingene. Jeg mener at vernepleieres kompetanse i større grad bør kunne bidra i velferdspolitikkens utvikling, og kanskje særlig om vi tørr å snakke om atferdsanalyse. I USA lanserte daværende president Obama «Executive Order — Using Behavioral Science Insights to Better Serve the American People». Dette er et eksempel på at atferdsvitenskap blir tatt på alvor. En vitenskap som vi vernepleiere burde ha alle muligheter til å anvende i utviklingen av landets velferdstjenester. Til det beste for folk.

Altså. Jeg ønsker at debatten tas videre med hvordan i fokus. Ikke om. Da tror jeg at debatten må starte med nye premisser og ikke på grunnlag av gamledager.