Helt siden jeg som helt nyutdannet vernepleier begynte å jobbe i en avlastningsbolig for barn og unge med utviklingshemming og autisme, har oppvekst med funksjonsnedsettelse engasjert og interessert meg. Mange barn og unge og deres familier er avhengig av kvalitativt gode tjenester for å kunne leve liv i tråd med egne verdier og behov. Gode møteplasser der fagfolk og tjenestebrukere møtes tror jeg kan bidra til dette.

I 3 år jobbet jeg i en regional kompetansetjeneste for habiliteringstjenestene for barn og unge i Helse Sør-Øst (RHABU). Vi så at møteplasser var viktig. Vi bygget nettverk mellom ansatte i de ulike delene av regionen. Dette opplevde vi som positivt. Positivt for folk, for fag og for tjenester. Det er ikke sikkert at kurs og konferanser er det som gir størst grad av endring i tjenestene, men de kan bidra til at folk møter folk. Samtidig var vår målgruppe ansatte i spesialisthelsetjenesten. Hva med fagfolk i kommunene? Der livene faktisk leves.

11. – 12. juni 2018 arrangerte jeg sammen med JobbAktiv en konferanse som nettopp tok mål av seg å skape en møteplass for folk som jobber i tjenestene til barn og unge med funksjonsnedsettelse. Først og fremst ansatte i kommunene, men gjerne også en møteplass mellom spesialisthelsetjeneste og kommune. 140 deltakere sa meg at det er et behov for en slik møteplass. Jeg har dog ikke fått evalueringene enda.

Se bilder fra konferansen under.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Konferansen åpnet med fantastiske Marianne Knudsen. En ung aktivist som har markert seg som en sterk stemme for gode oppvekstvilkår for barn og unge. Dette er garantert ikke siste gang vi hører fra henne.  Se blant annet dette lille klippet fra en annen setting:

 

 

En annen viktig og tydelig stemme det siste året har vært Olaug Nilssen. Hun har skrevet den Brageprisvinnende boken Tung Tids Tale som bør være obligatorisk for alle som jobber i landets velferdstjenester. Jeg har hørt henne snakke noen ganger det siste året. Det hun sier er så viktig og så bra. Heldige Erna Solberg skal snakke med henne på et arrangement på litteraturhuset i Oslo i august.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg blir følelsesmessig berørt av flinke folk som tør å snakke om sine liv. Det engasjerer. Rører. Rører rundt i hodet, i magen og i hjertet. Olaug og Marianne rører rundt inne i kroppen min fremdeles. Snart en uke etter konferansen. De betyr noe.

En annen viktig stemme er Faridah Shakoor Nabaggala. Hun er mor og grunder og har de siste årene gjort en viktig jobb for å sette funksjonshemming i et minoritetsetnisk perspektiv på dagsorden. Hun arrangerer også filmfestivalen Abloom. Selv mot slutten av ramadan gav hun oss som satt i salen energi. Energi som bør gi oss mot til å sette fokus på funksjonsnedsettelse og minoritetsetniske familier.

 

Altså. La det ikke være noe tvil. Stemmene til de som har erfaring med tjenestene er viktige for å utvikle fag og tilbud. Det fikk vi også tydelig høre når Siri Grundnes Brodahl snakket. «Gi meg et smil» er Siri Grundnes Brodahl sin supre lille bok om en oppvekst som søster til en med autisme og utviklingshemming. Siri er vernepleier og åpnet andre dag av konferansen. Søsken er et tema som er svært aktuelt, og vi fikk også innblikk i helt ny forskning som blant andre Torun Vatne fra Frambu har vært involvert i.  Søskenprosjektet er svært spennende, og jeg blir superglad av fagfolk som ikke bare er fornøyd med at de tilsynelatende gjør en god jobb. At de faktisk prøver å forske på hva det er som funker, og også utvikler tiltak som kan implementeres i større skala. Torun og hennes kollegaer sitt arbeid skal nå implementeres og utvikles via en større studie. Sjekk ut SIBS sine nettsider.

For å utvikle gode tjenester trenger vi ulike kunnskapsgrunnlag. På konferansen var det flere grunnleggende perspektiv som ble vist frem. Bufdir snakket om myndighetenes kunnskapsgrunnlag for utvikling av tiltak for å bedre oppvekst med funksjonshemming og Ivar Stokkereit fra Unicef og rettighetsutvalget snakket om juridiske perspektiv. Jeg må innrømme at jeg blir mer om mer opptatt av det normative grunnlaget for tjenestene vi gir. Menneskerettigheter må være et sentralt grunnlag for våre tjenester. Nemlig.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg får kick av folk som betyr en forskjell i folk liv. Som Else Tobiassen som har ledet et prosjekt med bruk av teknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelse. Som Siw Marianne og Anette som har utviklet tjenestene til bydel Nordstrand i Oslo. Som Bærum kommune som bruker tjenestedesign som metode og tenkning når de skal utvikle tjenestene sine. (Jeg har en hemmelig forelskelse i design)

Vi fikk også høre om et nydelig foreldreveiledningsprosjekt der spesialisthelsetjeneste og kommune har samarbeidet om å utvikle veiledning i hjemmet der virkeligheten leves. Jeg digger dette arbeidet. Selvsagt må vi møte folk der de er. Hverdagen folkens. Hverdagen.

Å arrangere slike konferanser er selvsagt litt utfordrende. Særlig faren for sykdom eller lignende hos dem som skal bidra. Å være mamma til barn med funksjonsnedsettelse innebærer mange utfordringer i hverdagen. Hun som skulle snakke om BPA-ordningen i deres familie ble dessverre forhindret fra å komme. Hun skaffet selv en erstatter. Håvard  sin forelesning om kombinasjonen av avlastning og BPA synes jeg alle kommuner bør se. Fleksibilitet. Muligheter. Hverdag. Frihet. (men også noen utfordringer).

Jada. Jeg vet. Dette er åpenbart ikke en objektiv beskrivelse av konferansen. Dette er min opplevelse av den. Jeg. Jeg som stod ansvarlig for det faglige innholdet. Jeg laget en konferanse jeg selv ville gå på. Jeg fikk den konferansen jeg selv ville ha. Det er et stort paradoks. Gjennomgående på konferansen var det fokus på at det ikke er den som tilbyr tjenester som er viktigst. Det er hva de som trenger tjenester som er viktigst. Hva er viktig for deg var ikke i fokus når jeg laget denne konferansen. Når jeg laget denne konferansen var fokus på hva som er viktig for meg og hva jeg mener bør være viktig for deg. Du som jobber for barn og unge med funksjonsnedsettelse. Det, folkens. Det er et stort paradoks.

Jeg mener fortsatt det er behov for en møteplass for folk som jobber for barn og unge med funksjonsnedsettelse. For ergoterapeuter, sykepleiere, sosionomer, fysioterapeuter, ufaglærte, fagskoleutdannede, vernepleiere, psykologer, leger, barnevernpedagoger, lærere, spesialpedagoger, ledere, barne- og ungdomsarbeidere og mange andre. For ansatte i avlastningsboliger, søknads- og bestillerkontor, skoler, barnehager, barneboliger, BPA-ordninger, administrasjoner på nasjonalt og kommunalt nivå, spesialisthelsetjeneste…you name it. En møteplass der også, og selvfølgelig, folk med funksjonsnedsettelse og deres familier har en selvsagt og naturlig plass.

Hvem vet, kanskje arrangerer vi en konferanse også neste år?