I Fontene 03/11 som kommer ut i disse dager har jeg skrevet følgende kommentar:
Vi gillar olika
Vi gillar olika. Tre små ord. En liten setning. En setning som sier svært mye. Ikke bare setter setningen ord på viktige verdier ved det å være menneske i dagens samfunn. Den sier også noe viktig ved det å være helse- og sosialarbeider. Kan man jobbe sosialfaglig eller vernepleiefaglig uten samtidig kunne stå inne for setningen «Vi gillar olika»?
I Sverige ble det fremmedfiendtlige partiet Sverigedemokraterna i fjor valgt inn i riksdagen. Dette førte til at Aftonbladet lanserte ”Vi gillar olika” med følgende beskrivelse: ”Ett parti som säger att alla måste vara lika för att gå upp i den svenska nationen har kommit in i Sveriges riksdag. Det är en farlig dröm som vädjar till vår rädsla. Vi gillar inte främlingsfientlighet. Vi gillar olika.”
Vi står foran et valg i Norge. Mye tyder på at mange av valgkampens diskusjoner kommer til å handle om integrering. Arbeiderpartiets mye omtalte integreringspolitiske dokument bygger tydelig opp under slike antakelser. Partiets ambisjoner er at Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Dette er en ambisjon jeg deler. Det er en utfordring som vi, landets helse- og sosialarbeidere må gripe.
Jeg mener at inkluderingsdebatten i Norge har vært preget av mangel på visjoner. Få eller ingen viser noen klare framtidsvisjoner for hvordan vårt samfunn bør være. Fokuset på integrering blir ofte rettet mot hvordan de andre skal endre seg for å passe inn i samfunnet. Det er lite fokus på hvordan samfunnet skal endre seg for at flere skal kunne passe inn.
Hva er så det inkluderende samfunn? Slik jeg ser det er det et samfunn som hyller de individuelle forskjellene. Det er nettopp disse forskjellene som utvikler samfunnet til det bedre. Det inkluderende samfunn er et samfunn som i mindre grad enn i dag kategoriserer mennesker. Det er et samfunn som tar ansvar for alle borgere. For å oppnå dette må vi slutte å tenke at det er noen som skal integreres. Da blir det ofte vi som skal endre de andre slik at de passer inn i vårt samfunn. Det er ikke vi som skal integrere de. Vi må se på alle som oss!
Det inkluderende samfunn tar hensyn til våre alles ulikheter, uavhengig om ulikhetene består av ulik etnisk bakgrunn, funksjonsnedsettelse, ulike religioner og livssyn, seksuell legning eller kjønn for den saks skyld. Poenget mitt er selvsagt at inkludering ikke handler om en gruppe i samfunnet. Det handler om visjoner og prinsipper for utviklingen av et samfunn for oss alle. Derfor blir selvsagt integreringsdebatten svært snever når man bare snakker om personer med annen etnisk bakgrunn.
For at Norge skal bli verdens mest inkluderende samfunn er vi avhengig av kompetente helse- og sosialarbeidere som jobber med endringsarbeid på ulike nivå. Vi skal jobbe for å styrke det enkelte individ til å benytte seg av samfunnets muligheter. Det kan være trening i sosial kompetanse eller kommunikasjon. Vi skal jobbe med de ulike miljøbetingelsene som fremmer inkludering. Og vi skal jobbe med samfunnsstrukturer. Vernepleierutdanningen er et godt eksempel på en utdanning som har endret seg i takt med skiftende syn på annerledeshet. Fra å utdanne folk til institusjonsomsorg, via en normaliseringsideologi som i for stor grad bar preg av målet om likhet, til nå og utdanne inkluderingsagenter. Yrkesutøvere som ivaretar den enkeltes rett til selv å bestemme over eget liv. Retten til å være annerledes. Samtidig som vernepleieren bidrar til muligheter. Muligheter til deltakelse i et samfunn preget av forskjellighet.
Barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere; vi er inkluderingsagenter. Vi skal være samfunnets utsendte agenter for å bidra til verdens mest inkluderende samfunn. Vi gillar olika!
Vernepleieren 