Vernepleieren

Jeg har lett etter et språk. Et språk som er mulig å bruke om samfunnsøkonomiske gevinster og gode tjenester. Et språk som ikke legger kostnaden, og byrden, på personene som trenger slike tjenester for å leve likestilte liv.

Det er ikke så lett, men så, her jeg står på Hauketo stasjon tidlig lørdag morgen, på vei for å snakke om helse, helsetjenester og menneskerettigheter på en konferanse i regi av Handikapforbundet, så leser jeg dette avsnittet:

Avlastning. Jeg har en greie med avlastning. Som nyutdannet vernepleier var det på en såkalt avlastningsbolig jeg fikk min første jobb, og jeg drev en gang et pitte lite privat avlastningsselskap sammen med to vernepleiervenner. Det var riktig nok før det kom penger i den bransjen (og det er en helt annen historie). Jeg har mange ganger vært i kontakt med foreldre som står i vanskelige livssituasjoner, og som opplever at de trenger avlastning for å kunne ivareta sin egen omsorgsplikt. Bare for å få høre at de ikke kan få avlastning fordi de har omsorgsplikt overfor egne barn (det er også en annen historie, men forstå det den som kan). 

Det er ingen barn som kommer til å huske en god natts søvn når de blir voksne, men alle vil huske den natten mamma vekker deg for at du skal få se Norge spille i VM midt på natten. 

Det var noe slikt en mamma sa det når hun ble intervjuet på radioen om barna hennes skulle få se kamp på natten, og jeg kunne ikke vært mer enig. Selvsagt skal unger som vil det bli vekket på natten for å se kamp. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke en eneste gang har angret på at jeg ble vernepleier. I disse dager uteksamineres en hel haug med nye vernepleiere, og jeg er litt misunnelig på alle dem som står foran sitt yrkesliv som vernepleiere. Jeg håper de er stolte. Og at de skal ha det gøy.

Er det ikke et aldri så lite paradoks i at vi i vår iver etter å fordømme bruken av begrepet minusvariant så lett fremhever mennesker som har oppnådd noe særskilt? At vi liksom må bevise at folk med pakistansk opprinnelse, som er det eksempelet som denne helgen er blitt brukt av folk som mener rasisme er greit, bidrar til samfunnet, at de er leger, journalister, programledere, politikere…

Stadig vekk får vi høre om foreldre til funksjonshindrede barn som er i alvorlige konflikter med velferdssystemet. Når jeg hører om dette, tenker jeg på den ganske nye forskningen der Arvid Kildahl, Eva Furst og andre forskere har studert hvordan foreldre til unge voksne med omfattende tjenestebehov opplever samarbeidet med tjenestene. Det er kanskje en selvfølge; foreldrene vil ikke ha konflikt. De vil bare at barna deres skal få gode nok tjenester. Likevel ender de opp i alvorlige stridigheter med systemet som egentlig skal hjelpe. For de ser ofte ingen andre utveier. Og. De opplever at det er verdt konflikten. 

Denne høsten har vi sett utviklingshemmede demonstrere på gatene i Trondheim, utenfor rådhuset i Bergen og i Bærum kommune. På demonstrasjonen på Holmlia i Søndre Nordstrand tok moren til den voksne sønnen med omfattende behov for bistand kampen for alle de som ikke kunne være der og som blir berørt av bydelens omfattende kutt. Ved inngangen til 2026 står kommunene våre overfor store økonomiske utfordringer og de som kommer til å merke dette mest er mennesker med utviklingshemming og deres pårørende. På jakt etter gode løsninger, er jeg livredd for at kommunene finner et av svarene på sine problemer på Voksentoppen ved inngangen til Oslomarka. Der 70-tallet møter nordisk noir. 

Barn og unge med autisme og/ eller lett utviklingshemming er ikke farlige, men de lever ofte i svært sårbare livssituasjoner. Dette kan medføre at også disse barna blir en del av ungdomskriminalitetsstatistikken. Det viser at problemstillingene knyttet til barn og ungdom som begår kriminalitet er komplekse, og at løsningene også må være det. Endelig er det noen som snakker om disse perspektivene i offentligheten. 

Jeg studerer svaret nøye. Svaret jeg har fått fra helseminister Vestre på mitt spørsmål fra forrige uke. Når jeg vikarierte som helsepolitiker på stortinget. Jeg visste at jeg ikke kom til å få noe særlig til svar, jeg vet at det er slik det funker. Men mitt mål var å pirke borti litt om menneskerettigheter og tjenester. Kanskje noen i byråkratiet har reflektert. Kanskje noen politikere gjør det samme. Jeg studerer svaret nøye. Jeg finner ingenting nyttig i svaret.