Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stian & Jon – sammen

På utestedet Skatten i Oslo var det nærmere 150 personer samlet. En kald torsdag kveld i januar. 150 personer som var der for å høre på Stian og Jon. Stian med diagnosen barneautisme. Jon som er vernepleier. Noen ganger forstår en med en gang noen begynner å snakke at dette blir bra. Knallbra. Dette var en slik kveld. Stian og Jon. Sammen. Altså. 

Jeg husker det var en gang rundt årtusenskiftet. Vi som den gang utgjorde yrkesfaglig utvalg for vernepleiere i FO Oslo skulle lage såkalt temakafe. Vi hadde funnet en mer eller mindre obskur kjeller på et utested ikke langt fra Karl Johans gate. Invitert flere flinke forelesere. Jeg husker ikke hvilket tema det var, men jeg husker godt at det kom flere forelesere enn tilhørere den kvelden. Vi gav riktignok ikke opp og arrangerte flere fine kvelder etter dette der vi kombinerte fag og mulighet for sosial sammenkomst. 

Det er mulig jeg er litt sær, men jeg synes noe av det vakreste som finnes er godt faglig arbeid. Når noen forteller om hvordan de har jobbet sammen med folk som trenger bistand for å bedre deres livskvalitet, kan jeg får gåsehud og kanskje en tåre i øyekroken. På samme måte som jeg kan få det av en god konsert eller en skikkelig fin film. Jeg opplever ofte den samme følelsen når jeg hører folk med en eller annen funksjonsvariasjon fortelle om sine møter med hjelpeapparatet. Gjerne når disse møtene til slutt har funket godt. 

I 2018 skulle Stian Orm som har autisme og Jon Løkke som en gang i tiden var min lærer når jeg ble vernepleier holde et foredrag på Litteraturhuset i Fredrikstad. De skulle snakke om Stian sin oppvekst. Fra å trenge omfattende hjelp utenfor foreldrehjemmet blant annet på grunn av atferd som utfordret hans omgivelser i alvorlig grad til å nå studere psykologi. De skulle snakke om hvordan Jon bidro til denne utviklingen gjennom veiledning, systematisk arbeid og atferdsanalytiske innfallsvinkler. Jeg hadde skikkelig lyst til å dra til Fredrikstad for å høre på dette, men hadde ikke anledning. Hva gjør en da? Jo, selvsagt inviterer jeg dem til Oslo. 

Bilde av Skatten i Oslo/ publikum
Bilde av Skatten i Oslo/ publikum

Det hadde sikkert vært hyggelig å snakke med Stian og Jon, bare vi tre, men det naturlige var selvsagt å leie et lokale og invitere med oss flere til denne sammenkomster i Oslo. På noen få timer ble alle de 150 billettene solgt ut. Jeg kunne nok solgt mange mange flere billetter, men samtidig var et av poengene nettopp å ha en kveld der folk kunne kombinere forelesning og hygge. Godt faglig arbeid er vakkert. 

Stian og Jon er strålende forelesere. De forteller sin historie på en levende og morsom måte. Folk i salen ler og hygger seg. Men. Alvoret ligger i bakgrunnen hele tiden. Det er en svært alvorlig historie de forteller. Når Stian sier at et av alternativene kommunen hadde var å opprette et eget barneboligtiltak med 2-1 bemanning er det stille i salen. Når han forteller om miljøbetingelser som ikke ligger tilrette for en ung gutt som har det vanskelig. Han gir oss innsikt i et liv mange ikke helt forstår, men som det er så viktig å kjenne til for fagfolk, administratorer og gjerne også politikere. 

Når de sammen forteller om hvordan de systematisk har jobbet både med miljøbetingelser og Stians forutsetninger. Steg for steg har de jobbet på en klar og tydelig atferdsanalytisk måte. Gjenkjennelse av ansiktsutrykk og følelser. Sosial ferdighetstrening. Bruk av mål og ikke minst data. Dette arbeidet er blant annet mulig på grunn av nøye registreringer og vurderinger av disse. Det er rett og slett skikkelig fint når de sammen forteller om dette. Altså. Sammen. 

Dette er ikke et referat fra denne kvelden i januar 2019. Da ville det vært mye mer jeg skulle skrevet om. Blant annet er det interessant å høre dem snakke om betydningen av diagnoser. At det er et poeng med diagnoser, men at det ikke er det viktigste. 

Bilde av lysbilde fra fremlegget til Stian og Jon – om diagnostisering

Vel. Får du muligheten til å høre Stian og Jon snakke, så bør du ikke være i tvil om hva du bør gjøre. Jeg tror fortsatt på å skape møteplasser der en kan kombinere fag og hygge en kveldsstund. Denne kvelden i januar gjorde nettopp dette. Det gir mulighet for formidling på en litt annen måte enn de vanlige forelesningene og konferansene. Riktignok er jeg som arrangør kanskje ikke helt objektiv i min vurdering, så jeg tar med denne tilbakemeldingen jeg fikk fra en av tilhørerne dagen etter: 

«For meg var en kveld som i går gull verdt! Det er med til å skape ny motivasjon og engasjement. Tusen takk! Jeg sitter her på jobb i dag propp full av ideer for videre jobbing.»

Du finner mer om Stian på nettsiden til Autismekonsult. Mer om Jon finner du på nettsidene til Høgskolen i Østfold.

Om å få byråden på besøk i ditt nye hjem

Neste år skal jeg flytte. Heldigvis skal jeg flytte til et gammelt hus og ikke til en ny leilighet. Hvis jeg hadde flyttet til en ny leilighet kunne jeg kanskje risikert å få helsebyråden på besøk for å åpne den. Eller. Det er ikke helt sant. Hadde jeg hatt utviklingshemming derimot… Les mer «Om å få byråden på besøk i ditt nye hjem»

Atferdsanalytisk miljøbehandling – en bokomtale

Jeg hadde date med min kone. Barnefri. Tre retters middag med vinpakke i solen på Festningen med utsikt over rådhusplassen i Oslo. Kunne det bli bedre? Ja da. Allerede før forretten var servert var vi godt i gang med å diskutere Kjetil Viken sin ikke lenger helt nye bok; Atferdsanalytisk miljøbehandling. Perfekt. Les mer «Atferdsanalytisk miljøbehandling – en bokomtale»

Sånn. Dette bør komme rekende på en fjøl.

Mange foreldre til barn med en eller annen funksjonsvariasjon eller alvorlig sykdom forteller om kampen mot systemet. At ingenting kommer rekende på en fjøl. Til alle dere politikere (og andre) med nyvunnet omsorg for familier med barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse. Dette er noe av det som bør komme rekende på en fjøl: Les mer «Sånn. Dette bør komme rekende på en fjøl.»

4 forslag til løsninger for å unngå abortdebattens dystopier

Debatten om abortlovens paragraf 2C har de siste dagene vært vanskelig. For meg. Den berører noe eksistensielt. For mange. Mange har ytret seg. De tøffeste. De tøffeste er dem som forteller om sitt liv med barn med funksjonsnedsettelse eller alvorlig sykdom. Eller dem som har valgt å fjerne fostre før de rakk å bli en familie. Før de ble en familie. Disse sårbare kvinnene som bretter ut sitt liv for å opplyse debatten, uavhengig av om de er for eller i mot endringer i loven. Takk. Dessverre møter de politikere som kryper ned i sine skyttergraver med et eneste ønske; å vinne kampen. Politikere uten vilje til eller mulighet for en opplyst og nyansert samtale om grunnleggende vanskelige og komplekse spørsmål. Debatten fortjener bedre. Det er nødvendig at også politikere gjør seg sårbare i møte med disse spørsmålene. Sårbare. Les mer «4 forslag til løsninger for å unngå abortdebattens dystopier»

Livsglede – vernepleiefaglig arbeid for eldre i institusjon

Noen synes nok det tar for lang tid før man ser resultater av arbeidet vårt og kanskje noen forventer en «mirakelkur» som kan hjelpe pasientene over natten. Sånn arbeider ikke vi vernepleiere.  Les mer «Livsglede – vernepleiefaglig arbeid for eldre i institusjon»

Avvik eller ikke avvik – det er det som er spørsmålet før du skal få din frihet tilbake

Er du kristen, eller? Det var det spørsmålet jeg fikk i leiligheten et sted i syden. 16 år eller noe satt jeg der og ble tilbudt vodka og juice. Eller. Kanskje var det rom og cola. Det var når jeg sa nei takk at de nye kompisene mine, hvis det var det de var, de som tilbød meg alkohol, spurte meg om jeg var kristen. Les mer «Avvik eller ikke avvik – det er det som er spørsmålet før du skal få din frihet tilbake»

Trenger de derre utviklingshemmede en bachelorutdanning som har særskilt fokus på dem?

Dette har jeg vært med på før. Det var min første tanke når jeg leste den fine kronikken til Halvorsen og Løkke i Khrono om formålet for vernepleierutdanningen. Om diskusjonen om hvilken posisjon kunnskap om utviklingshemming og kampen for menneskerettighetene til folk med utviklingshemming skal ha i fremtidens vernepleierutdanning. Dette har jeg vært med på. Den gangen for åtte ni år siden da sterke krefter fra utdanningsmyndighetene ønsket å legge ned vernepleierutdanningen. Les mer «Trenger de derre utviklingshemmede en bachelorutdanning som har særskilt fokus på dem?»

Diagnosens forbannelse

VGs reportasje fra Tolga er rystende lesning. Reportasjen forteller om de tre brødrene som har fått diagnosen psykisk utviklingshemming. Kun en av dem tilfredsstiller de diagnostistiske kriteriene ved testing. Kommunen har funnet en måte å tjene penger på. De setter uriktige diagnoser på sine egne innbyggere. Det er ikke bare høyst umoralsk og et brudd på faglige retningslinjer. Det er bedrageri. Les mer «Diagnosens forbannelse»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑