Cato Brunvand Ellingsen

Etter 8 år med rødgrønt styre i hovedstaden vant høyresiden valget, men det var ikke høyresiden vi på venstresiden tapte for. Vi tapte for dem som valgte å ikke stemme. Det er ikke en høyrebølge i Oslo, det er en ulikhetskrise. 

Hvilken skole skal sønnen din begynne på? Min nye nabo så på min da fire år gamle sønn som nettopp hadde flyttet til Bjørndal sammen med meg og resten av familien. Bjørndal, denne delbydelen med i underkant av 10 000 innbyggere lengst sør i Oslo, 10 minutters kjøretur fra mer kjente steder i Søndre Nordstrand som Holmlia og Mortensrud. Jeg forstod ikke helt spørsmålet. Spurte hun virkelig om hvilken skole sønnen min skulle begynne på? Jeg forstod virkelig ikke spørsmålet til denne hyggelige nye naboen. 

Eg har aldri sagt eit einaste ord. Eg veit ikkje kva ordet «ord» er for noko.
Ord er ikkje språket mitt. Eg tenker ikkje med ord og setningar, eg tenker med kjenslene, intuisjonen og sansane mine. Det gjer i grunn du og, sjølv om du synst det er vanskeleg å forstå den ordlause måten eg gjer det på. Har du nokon gong tenkt på at det kan vere vanskeleg å forstå måten du er på óg? Eg til dømes, eg skjønnar ikkje alltid kva du gjer eller kva du vil. Eg skjønnar at du snakkar til meg, eg skjønnar at det er noko du prøvar å fortelje meg. Men eg snakkar ikkje med ord, eg snakkar eit anna språk. Vil du lære språket mitt?

I 1995 gikk jeg spent til min første forelesning på vernepleierutdanningen. Jeg hadde noen uker før flyttet til Fredrikstad og straks blitt sjarmert av byen og av folkene. Her kommer jeg til å trives, tenkte jeg da jeg kjørte over broen til Kråkerøy og så ned på livet på bryggen. Min første forelesning var et sjokk. «Dere blir det siste kullet med vernepleiere» proklamerte de to foreleserne til oss. Utdanningen kommer til å bli lagt ned.

«Det er veldig dårlig gjort av politikerne» sier Jan Tore Johnsen fra den store scenen på Folkets hus i Oslo. I salen sitter flere hundre deltakere på Stiftelsen SOR sin høstkonferanse. Fra den samme scenen som så mange andre før han har kommet med kraftfulle politiske budskap, så er skuffelsen over politikernes manglende handlekraft svært tydelig. Ved siden av Johnsen står Thomas Hjelle. Hans budskap er like klart. «Politikerne må lytte til oss. Vi er her vi også. Vi kan bidra med vårt.»

Jeg liker egentlig ikke begrepet velferdsprofitør. Begrepet som er vel etablert hos oss på venstresiden i politikken som en betegnelse på eierne i kommersielle selskap som driver velferdstjenester på vegne av fellesskapet. Jeg synes bruken av begrepet litt for ofte har et for sterkt snev av moralsk fordømmelse mot enkeltpersoner (velferdsprofittørene). Med det kan begrepet ta fokus fra politikk. Profitt på velferd handler nettopp om politikk, ikke om moral. 

Denne våren kom Helsedirektoratets nasjonale veileder om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Jeg vil hevde at veilederen har potensiale til å være det viktigste dokumentet for tjenestene til utviklingshemmede på mange mange år. Som jeg innledet min forelesning på vårens SOR-konferanse: Jeg elsker nasjonal veileder om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Det er kanskje å ta litt hardt i å bruke ordet elsker, men endelig har vi føringer fra norske myndigheter som knytter menneskerettigheter og tjenester sammen. Det er jeg veldig glad for. 

-Stopp, Cato! Nå tar jeg over. 

Det tok sikkert noen sekunder før jeg forstod at det var Sandra sin stemme jeg hørte bak meg. 

-Stopp. Ta deg en pause. 

Pulsen og pusten. Jeg kjente det. Pulsen og pusten gikk fortere enn vanlig. Sandra var vennlig, bestemt. Jeg gikk vekk. Vekk fra Sandra. Vekk fra Sandra og den unge damen som lå på sofaen foran meg. Jeg gikk inn på personalrommet. Lukket døren. Pustet ut. 

Alt for mange steder ble det innført besøksforbud i utviklingshemmedes eget hjem de første ukene, i noen tilfeller månedene, av koronapandemien. Det er flere grunner til at det ble som det ble. Det er forståelig at mye ble usikkert i disse ukene, også i velferdstjenestene. Dessverre var den smittevernfaglige ryggmargsrefleksen litt for ofte mer fremtredende enn den menneskerettslige. Dessverre er koronakommisjonens behandling av dette i beste fall overfladisk.