For å sikre gode levekår i hele Søndre Nordstrand må vi endre og utvikle måten vi jobber på. Om noen år kommer velferden vår til å se helt annerledes ut enn den gjør i dag. Ikke bare må vi gjøre dette på grunn av mangel på penger og folk, men fordi dagens velferd ikke er den beste til å møte fremtidens utfordringer. Et samlet bydelsutvalg startet høsten 2023 på et slik arbeid sammen med bydelens administrasjon. Nå velger partiet Høyre å rasere mulighetene for denne utviklingen. 

Jeg er gruppeleder for SV i bydel Søndre Nordstrand og stortingskandidat for Oslo SV. Denne teksten er lang, og her deler jeg noen av mine egne refleksjoner over situasjonen bydelen jeg er så glad i er i. Når jeg skriver dette, har ikke partiet mitt landet på hvordan vi konkret skal håndtere budsjettbehandlingen i bydelsutvalget. 

Søndre Nordstrand er en av flere levekårsutsatte byområder i landet. Folkene i bydelen vår står overfor massive utfordringer. Mange liv er preget av fattigdom, utenforskap og manglende muligheter. Forskjellene i Oslo er enorme. Vi står overfor en ulikhetskrise. Forskjellene mellom de ulike byområdene viser seg i statistikker over helse og levealder, utdanning og drop-out, deltakelse i arbeidslivet, trangboddhet, valgdeltakelse og en rekke andre parameter. En ekstra dimensjon, som skal være en slags rød tråd i denne teksten, er også at forskjellene viser seg i statistikk over funksjonsnedsettelse. Bydelen vår har flere funksjonshindrede barn, unge og voksne enn andre steder. 

Bydelsøkonomien er kritisk dårlig, vi mangler pluss minus 150 millioner kroner. Minst.  Vi politikere driver og skylder på hverandre for hvorfor situasjonen er som den er. I denne teksten har jeg egentlig ikke tenkt å gjøre det. Det er sant at regjeringen med støtte fra mitt parti har endret fordelingen til kommunene, der Oslo kommune kommer dårligere ut enn tidligere, men det er også sant at vi får mer penger på andre måter, eksempelvis gjennom penger til SFO (eller AKS som det heter her). Det er også sant at Høyrebyrådet velger å redusere eiendomsskatt for de som har mest, i stedet for å prioritere disse pengene til de som har minst. Eller som byråd Saliba Andreas Korkunc sier til NRK: 

 «Regningen for den situasjonen Oslo kommune er inne i, den ønsker vi ikke å gi til innbyggerne.» 

Som om folkene i bydelen vår ikke er innbyggere i Oslo kommune. 

Men, ok. La denne diskusjonen ligge for nå. Det som er viktig i denne sammenhengen er at det er noe av det som jeg kaller diamantene i velferden vår som gjør at vi går i stort minus på regnskapene våre, og disse årsakene sier mye om situasjonen vi er inne i. Hvilken situasjon folk i bydelen er inne i. 

Vår økonomiske situasjon sier mye om hvordan folkene vi er så glade i har det. Folkene våre. Folkene våre. 

Vi har blant annet store galopperende utgifter til sosialhjelp. I dyrtiden har folk fått det verre. Flere trenger akutt hjelp til sine daglige utgifter. Folk i bydelen vår står i svært vanskelige livssituasjoner. Vi har et høyt antall personer på hospits og vi mangler boliger til folk som trenger bistand i hverdagen. Vi har også et svært høyt antall funksjonshindrede personer med stort behov for bistand. At bydelen vår skal bidra det vi kan for at personer i fattigdom og utenforskap skal få den hjelpen de trenger er for meg en selvfølge. Det er ikke disse folkene som er for dyre, aldri aldri tro det. Deres livssituasjon gjør at vi som samfunn skal og må stille opp. Alltid. Uansett. 

Levekårsutsatte deler av byene våre har en opphopning av utfordringer som ikke politikken har evnet å imøtekomme. Forskere har bedt om en krisepakke for disse områdene i landet. Den eneste pakken jeg har sett noen har satset på det siste året, relatert til disse områdene, er milliarder til politi. 

Høsten 2023 var mitt første år som politiker i bydelen. Vi var klar over noen av de økonomiske utfordringene vi stod overfor. Vi måtte ta et valg. Vi kunne kutte massivt og påføre oss langsiktige sår. Økonomiske, sosiale og menneskelige sår som ville få betydning langt utover bydelen. Eller vi kunne satse på folkene og fremtiden. Vi gjorde det siste. 

Vi valgte å bemanne opp. Stillinger på områder som er viktig for folk og økonomi. Bydelen har blant annet satset på et team som gir veiledning til familier med barn med nevroutviklingsdiagnoser. Familier i svært krevende situasjoner, men som ved god veiledning kan få litt lettere liv. Det er et banebrytende arbeid, som også er eksternt evaluert med potensiale for store langsiktige innsparinger. Menneskelige og økonomiske. Vi satset på å bruke penger på eget barnevern for å forebygge dyre eksterne plasseringer. Både økonomisk bra og godt for folkene det gjelder. Vi brukte penger på frivillighet. For fremtidens velferd må inneholde et sterkere samspill mellom frivillighet og tjenester. 

Ett år etter er det for tidlig å si om en slik omstilling, en satsning på folk og på langsiktige besparelser, har effekt. Tilbakemeldingen vi som politikere har fått, er at dette lover bra. Økonomisk og menneskelig. Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at forebygging og tidlig innsats vil ha effekt på sikt. Økonomisk og menneskelig. 

Utfordringene i bydelen vår er store og komplekse. Det finnes ingen raske løsninger. Derfor må vi ha politikere som tør å tenke langsiktig. Som tør å leve med at det økonomisk ikke løser seg fra det ene året til det andre. Det kan umulig være ansvarsfraskrivelse å ta ansvar utover årets budsjett. Dessuten, vår bydel vil i lang tid fremover ha en opphopning av levekårsutfordringer. Uansett hvor mye vi forebygger og støtter Idil ut av fattigdom og utenforskap, så vil det komme en Isac med de samme behovene. Det tar tid å endre kursen til ulikhetens tankskip. 

Jeg er ikke så glad i å dyrke motsetningene i politikken. Jeg liker å finne gode løsninger sammen med andre, uavhengig av partitilhørighet eller klasse. Ja, vi har noen interne diskusjoner om slike ting. Jeg er ikke naiv, jeg forstår at politikken har godt av noen motsetninger, konflikter om du vil, og det partiet Høyre har drevet på med de siste dagene er sjokkerende. 

Når de er så tydelig på at årsaken til at vi i vår bydel er i den situasjonen vi er i, først og fremst er dårlig økonomisk styring og de valgene vi tok i fjor, ja om langsiktig sparing og tidlig innsats, økonomisk og menneskelig, så er det ikke bare oss på venstresiden de ser som sine fiender. Det innebærer også at de kritiserer administrasjon og ansatte i bydelen som har jobbet beinhardt for omstilling og også sine lokale høyrepolitikere som har stått sammen med oss andre i ønske om en ny måte å tenke på. 

I et notat fra byråd Saliba Andreas Korkunc viser han til et avsnitt i bydelens årsberetning fra 2023 som inngår i grunnlaget for 2024. For byråden er dette sterkt kritikkverdig. Jeg synes det er vakkert, absolutt ikke uansvarlig, og Høyre sine representanter stilte seg bak dette i behandlingen av budsjettet for 2024: 

Ut fra et økonomisk perspektiv, ville det vært riktig nå å gjøre vesentlige kutt i våre tjenestetilbud og redusert antall ansatte. Imidlertid vet vi at dette vil ha svært kortsiktig effekt. Problemene vil komme tilbake som en boomerang og med enda større konsekvenser og lede oss inn i en samfunnsmessig nedadgående spiral hvor velferdssamfunnet virkelig settes på prøve. Dette er bakgrunnen for at bydel Søndre Nordstrand i stedet for å kutte i antall årsverk, faktisk øker innsatsen og foreslår opprettelse av flere stillinger for å sikte på å redusere de samlede samfunnskostnader. Virksomhetsstyring og lederkompetanse vil utgjøre bærende fokusområder i den varslede omstillingen parallelt med at bruk av maskinlæring, kunstig intelligens (AI) og velferdsteknologi må løftes frem.

Jeg gjentar starten på avsnittet fra det vi i Søndre Nordstrand skrev for ett år siden. Bare for å understreke. Les det en gang til. 

«Ut fra et økonomisk perspektiv, ville det vært riktig nå å gjøre vesentlige kutt i våre tjenestetilbud og redusert antall ansatte. Imidlertid vet vi at dette vil ha svært kortsiktig effekt. Problemene vil komme tilbake som en boomerang og med enda større konsekvenser og lede oss inn i en samfunnsmessig nedadgående spiral hvor velferdssamfunnet virkelig settes på prøve.»

Om litt over en uke skal jeg som lokalpolitiker vedta et budsjett jeg ikke mener er forsvarlig. For meg, som har kjempet for levekår, tjenester og menneskerettigheter til funksjonshindrede hele mitt voksne liv, så opplever jeg dette budsjettet som en katastrofe. Det innebærer kutt i tjenester, gjennomgang av individuelle vedtak med mål om å spare, kutt i klubben for unge funksjonshindrede, massive kutt i BPA og VTA plasser. 

I siste del av denne teksten vil jeg reflektere litt over den situasjonen bydelen nå er blitt satt i med utgangspunkt i et funkisperspektiv. Denne uken feiret vi den internasjonale dagen for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det er ikke mye til feiring. Selv om vi liker å tro at vi er et likestilt land, så er vi langt fra det på dette området. Vi er riktignok ganske gode på tjenester, men ikke så mye på likestilling. For det er det det først og fremst handler om. 

I bydelen vår er det 100 voksne mennesker med utviklingshemming som bor hjemme hos sin familie. Når jeg først fikk vite om dette så tenkte jeg at dette var et stort problem. Det er det sikkert for en god del også. Men først og fremst er dette et stort tegn på den enorme frivillige innsatsen familier gjør i denne bydelen. Da kan vi ikke kutte i klubbtilbud og ambulerende tjenester som holder denne innsatsen oppe. Vi kan ikke gjøre det, verken økonomisk eller menneskelig. Vi kan heller ikke kutte i avlastningstilbudet, slik det foreslås i utkastet til administrasjonen. 2 avlastningsplasser høres lite ut, men dette kan være den tryggheten familiene har for at de ikke skal klappe sammen. Reduserte plasser vil også påvirke saksbehandlerne i tjenestene. Det vil være umulig å ikke tenke at det blir litt vanskeligere å få avlastning når vi må spare penger. 

I bydelen vår er det flere funksjonshindrede enn andre steder. Dette fanger ikke det økonomiske fordelingssystemet opp på en god nok måte. Innenfor mitt yrkesfelt, jeg er vernepleier, er det godt kjent at det er en økning i barn med autisme. Økningen er særlig stor i levekårsutsatte områder og/ eller blant familier med minoritetsbakgrunn. Dette treffer Søndre Nordstrand «perfekt». Disse barna finnes, og kommer ikke til å forsvinne. Det er våre folk. Vi skal gi dem tjenester som er så gode at de opplever seg som våre folk, på lik linje med deg og meg. Alltid. Uansett. Det er diamanten i vår velferd. 

Det er god grunn til å tro at behovene for denne gruppen er undervurdert. Mange familier i vår bydel vil ikke si i fra om at de trenger hjelp, enten fordi de ikke vet hvordan de gjør det, ikke vet at det finnes hjelp eller at de ikke har tillit til det offentlige systemet. Det sparer vi selvsagt penger på, men slik kan det selvsagt ikke være. 

Funksjonshindring har også et klasseperspektiv. Vi vet at det er dyrt å være funksjonshindret. Hjelpemidler, spesialmat, transport, tilrettelegging koster. De kan ikke spare på dette i dyrtid, når matprisene stiger eller strømprisene går i været. Det betyr også at flere med funksjonshindring vil søke seg til der det er billigst å bo. Dette er litt spekulativt av meg å påstå, jeg har ikke forskning på det, men la oss kalle det en refleksjon. Vi vet også at utdanning er særlig viktig for at funksjonshindrede skal komme i arbeid, og utdanning går i arv. Som nevnt tidligere så er områder i Søndre Nordstrand preget av lavt utdanningsnivå og høy drop-out. Dette vil gi en megaeffekt på funksjonshindrede i bydelen vår, noe som kan generere større behov for tjenester. Når vi da skal ta ned 20000 timer med BPA uten at behovene har endret seg utover at vi må spare, vil dette få en svært negativ effekt på situasjonen for de menneskene dette gjelder.  

I dette innlegget skriver jeg mye at vi ikke kan. Det er løgn. Vi kan vedta disse kuttene, og det kan godt være at vi kommer til å gjøre det. Vi har ikke noe valg. Vi har de pengene vi har. Høyre i bydelen prøver å si at de ønsker å redde tilbudene til barn og unge, men skal finansiere dette ved at bydelens administrasjon skal finne penger. Hvis administrasjonen skal finne disse pengene så kan det godt være det går utover akkurat den gruppen jeg her beskriver. Det vil i hvert fall gå ut over ansatte i bydelen, der vi allerede har lagt inn et kutt på 115 stillinger. Hva gjør dette med ledere, ansatte (som jo er av de viktigste folkene), administrasjon og tilbud, sånn egentlig?   

Når finansbyråd fra Venstre, Hallstein Bjercke, la frem budsjettet fra Oslo uttalte han at hvis bydelspolitikerne ikke klarte å håndtere dette ved skjerme barn og unge så var det «enten politisk latskap eller økonomisk inkompetanse». Vi kommer ikke til å klare å skjerme barn og unge. Kall meg gjerne lat og inkompetent. Men legg gjerne også politikere som bare ber om at administrasjonen skal skaffe de pengene opp i samme skuff.   

I årene som kommer skal vi i Søndre Nordstrand endre og utvikle måten vi jobber på. Vi skal ta i bruk ny teknologi, vi skal knytte tjenester og frivillighet enda tettere sammen. Vi skal bruke det mangfoldet vi har som en styrke. Vi skal bygge lokalsamfunn som forebygger og tjenester som kjennetegnes av tidlig innsats. Det hadde vært mye lettere uten byrådets ansvarsfraskrivelse, men vi skal nok klare det uten dem. For vi har en fantastisk befolkning som er klar til dyst. Sammen for #helesøndre