Årets nyord er beredskapsvenn. Ordet er blant annet hentet fra en brosjyre om beredskap, der vi oppfordres til å finne vår egen beredskapsvenn. Den du går til når du står overfor små og store kriser. Den som kan hjelpe deg på kort varsel, en nabo, venn eller et familiemedlem. Kanskje må også kommunene finne sine beredskapsvenner i lokalmiljøene? Da må dagens velferd ha mindre fokus på transaksjon og mer fokus på relasjon. 

Debatten om fremtidens velferdstjenester er blant de viktigste vi tar. Kommuner peker på mangel på folk og økonomiske ressurser. Folk opplever at de ikke får tjenester de mener trengs for å leve likestilte liv. Forventningsgapet øker. Det gir grobunn for konflikter. Konflikter mellom systemet og den enkelte person i møte med dette systemet, men også et tillitsgap mellom offentlige tjenester og innbyggerne. Det kan føre til mindre oppslutning om felles velferd, økt individualisering og kommersialisering. 

Velferdstjenestene er under sterkt press. Løsningen kan være å minske dette forventningsgapet, gjennom å realitetsorientere befolkningen. Vi kan ikke forvente at vi får like mye og like gode tjenester som før. Nivået må ned, og det må forventningene også. Det kan være at dette må være en del av debatten, men den viktigste debatten handler ikke om nivå på tjenester. En slik debatt gir kortsiktige løsninger på langvarige problem. Når krisen er over, i den grad vi kommer til å få flere barn eller flyktninger, kan vi jo bare skru opp nivået igjen. 

I stedet for å rette søkelyset på nivået på tjenestene, så må vi i mye større grad snakke om hvordan fremtidens velferd skal se ut. For meg handler det ikke om å redde dagens velferdsstat, der folk må søke tjenester og bli vurdert ut i fra strengere og strengere kriterier for hvem som kvalifiserer for den enkelte tjeneste. For meg handler det om å bygge en helt annen relasjon mellom kommunen og innbyggerne, og også om hvordan kommunen kan bidra til gode relasjoner mellom folk. Bygge beredsskapsvenner for små og store utfordringer. 

Tenk deg hvor viktig lokalmiljø og naboskap kan være for trivsel og muligheter. Det er ikke bare sosiale fellesskap, der vi deler en matbit, en kaffe eller et glass vin. Vi hjelper hverandre med små og store ting i hverdagen, vi stiller opp på dugnad. Du låner hageredskap eller spør om hjelp med å passe hunden når du skal en kjapp tur i butikken. 

Naboen til noen jeg kjenner har to autistiske barn. De har ikke så mye kontakt disse naboene, men de vet at de stiller opp om det skulle være noe. Dette kan skape en trygghet for at en stiller opp for hverandre når det er nødvendig, også om en har barn som trenger litt ekstra. De er beredskapsvenner. 

Ville de ha gjort det samme om naboen var en person som ikke bodde sammen med sine foreldre, men som fikk heldøgns tjenester fra kommunen? Eller om det var en stor institusjon i nabolaget? Sett på seg selv som eller bli invitert til å være beredskapsvenn? Jeg tror ikke det, eller i beste fall i mye mindre grad. Jeg tror vi da overlater alt til kommunen og helsetjenestene. Jeg tror heller ikke kommunene og tjenestene inviterer naboer til å være beredskapsvenner.

Kommunale tjenester bør i mye større grad enn i dag, ta del i lokalsamfunnet. At vernepleieren Idil sammen med Søren som er autist, kan tilby seg å klippe gresset til naboene. At naboene kan dele på å lage mat til Simen og Ali i bofellesskapet borti gaten. Kanskje kan også naboer steppe inn noen timer når det mangler personell. Hei, Kåre (nabo). Vi mangler folk i kveld og Isak skal spille basket, og det er jo du så glad i, kan du være med i stedet?

Tjenester er jo ikke et mål i seg selv. Når noen søker om tjenester er det jo først og fremst et uttrykk for at de trenger bistand til å leve de livene de ønsker seg. Det er ingen som drømmer om avlastning eller å henge med en vernepleier, bare for å gjøre det. Inngangen til velferden må også handle om å bygge relasjoner mellom folk i systemet og de som trenger bistand, slik at en har tillit til å tro på at nettverkskartlegging og mobilisering av naboskap og frivillighet kan være vel så bra som 3 timers vedtak om helse- og omsorgstjenester. Dette finner jo folk av sammen, i et tillitsfullt samspill.

Et av formålene med helse- og omsorgstjenesteloven er å «sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre». Det trenger ikke bare å bety et visst nivå på tjenester eller enkeltvedtak. Det kan også bety å bygge naboskap, lokalmiljø og beredskapsvenner.