Vernepleieren

Bølgene slutter aldri, var det siste jeg tenkte før søvnen tok tak i meg og overlot meg til drømmene. Døren på hotellrommet var åpen ut mot verandaen. Det var for tidlig på året til at hotellet hadde satt på aircondition, men den litt kalde vinden fra Middelhavet og lyden fra bølgene rett utenifra gjorde søvnen behagelig. Helt til ropene fra fulle spanjoler vekket meg tidlig søndag morgen. 

Selv om jeg var på jobbreise, var det også minnene om ferie som ble vekket til liv denne uken i januar. Først og fremst solen, varmen, maten og vinen, men også folkene. Folk som snakker et annet språk, som kanskje gjør litt andre ting enn det alle de norske som også valfarter til denne delen av Spania gjør. Villajoyosa er akkurat stor nok til å at jeg kan finne meg en bakgate, drikke en espresso eller en liten øl på hjørnet sammen med de litt slitne mannfolkene som vi også finner der café solo koster en euro. 

I Villajoyosa ligger det norske feriesenteret Solgården. Solgården har i over 50 år bidratt til at først og fremst personer med utviklingshemming, og også eldre som trenger tilrettelegging, har hatt muligheten til å reise til varmere strøk enn Norge. Trygghet, trivsel og glede er det ikke-kommersielle senterets verdier. Jeg er vararepresentant i styret utpekt av Stiftelsen SOR, og skal passe ekstra på at utviklingshemmede fortsatt finner senteret aktuelt og attraktivt. 

Jeg må innrømme at som vernepleier utdannet midt på 90-tallet så er det ikke uten en viss porsjon skepsis slike som meg møter slike sentre. Utviklingshemmede skal vel kunne reise på ferie som alle andre, backpacking, storbyferie og chartertur med Ving? Kan ikke et slikt senter være med på å forsterke stereotypier, bidrar til gruppetenkning og manglende likestilling? 

Vel, svaret mitt er kanskje fortsatt ja på begge disse spørsmålene, men jeg er samtidig grådig glad for at Solgården finnes. Det gir nemlig trygghet for at om du trenger ekstra tilrettelegging for å nettopp kunne nyte sol og varme, god mat og drikke, så har du dette som en mulighet. Hvis du eller de rundt deg, enten det er pårørende eller tjenesteytere, er usikker på hvordan en skal få til lange reiser, så gir senteret trygghet både på veien til og fra, og under oppholdet. Frivillige leger, sykepleiere og tilretteleggere sørger i tillegg for folk med ekstra helseutfordringer kan reise ut av Norge hele året.   

Senteret burde være et supplement til alle de andre mulighetene, men det er ofte det eneste tilbudet en kan drømme om å få med seg hvis du er utviklingshemmet med behov for mer eller mindre omfattende bistand i hverdagen og på ferie. Svært mange med utviklingshemming får nemlig aldri den samme muligheten som oss andre til å nyte lyden av bølger eller fulle spanjoler. Eller se en sigaretautomat på baren.

Denne gangen var det helt fullt på Solgården og jeg var tvunget til å bo nede i byen ved havet. Villajoyosa er et skikkelig fint sted, med sine smale fargerike hus og små smau og sin fantastiske strand. I januar er mange av restaurantene stengt, men jeg fant meg god skinke, ost og pizza. Jeg går meg vill i det gamle arbeiderklassestrøket, forbi fotballbanen der kampen var begynt og som irriterte meg at jeg ikke visste at fantes før det var for sent til å kjøpe billett og se topplaget i spansk åttendedivisjon Atletico Jonense slå tredjeplasserte Benissa komfortabelt 3-1. Jeg burde åpenbart gjort bedre undersøkelser om muligheten til å se litt ball mens jeg var i byen.

Jeg er blant de heldige som kan ha hjemmekontor. Jeg er enig med dem som hevder at dette kan skape et klasseskille, mellom de som har mulighet til å være hjemme når en hangler litt, vil jobbe uforstyrret eller som meg ta en arbeidsdag langs kysten av Middelhavet og dem som ikke har mulighet til dette. Det skaper nok en blindsone for meg når jeg skal utvikle politikk eller tjenester. Jeg følte meg heldig når jeg tok med meg MACen på den 8 km lange gåturen til Benidorm der jeg fant meg en kafe og jobbet i solen. 

Det var en nydelig tur som jeg anbefaler alle som drar til denne delen av Spania å teste ut. Den er nok ikke for alle som gjester Solgården, der vi kan finne på å kalle gjester under 80 år for yngre, men for mange med utviklingshemming som vurderer Solgården vil denne turen by på en opplevelse. Målet for turen er jo Benidorm, men jeg vil hevde at turen må være målet i seg selv. Benidorm er kanskje, etter min mening, et av de styggeste stedene i Europa, men jeg treffer stadig vekk folk som liker dette mer eller mindre shabby, overbefolkede stedet tett i tett med puber og spisesteder. Dette er også en del av livet som utviklingshemmede som ikke får reise på ferie på grunn av manglende tilrettelegging ikke får oppleve. En øl sammen med de fulle engelskmennene eller som meg; en gåtur langs promenaden fasinert over alle de høye husene og mer eller mindre gode arkitektoniske beslutninger. Variasjonen i livet og i meninger er jo kanskje noe av det fineste å bli eksponert for.

Går du den andre veien fra Villajoyosa, sørvestover, får du solnedgangen rett i fleisen fra benken ved tårnet på toppen av bakken. Det er rart med det, men uansett hvor jeg er i verden så er sol opp- og nedganger noe av det fineste. Særlig om jeg har snørt på meg joggeskoene og løpt eller gått dit. 

Av og til hører jeg noen si at det ikke er en menneskerett å dra på ferie. Det har de kanskje rett i. Men, vi skal vel ikke måle alt i menneskerettigheter. Jeg blir så forbannet av at folk med og uten makt kan finne på å validere regler og systemer som hindrer folk i å få oppleve slike øyeblikk som jeg hadde i Villajoyosa nå i januar (ja da, jeg vet at jeg jobbet også, men det er jo ikke akkurat så mange utviklingshemmede som kan ta med seg jobben sin på tur heller, de fleste av dem har jo slett ikke noen jobb i det hele tatt) med å argumentere om at det ikke er en menneskerettighet. Det devaluerer egentlig både menneskerettighetene og det å få like muligheter som alle andre. Det devaluerer også viktigheten av å komme bort fra hverdagen, oppleve noe helt annet. Jeg regner med at de som sier noe slikt som det, gjerne drar på ferie i løpet av året. Jeg blir så forbannet. Det devaluerer variasjonen i livet.

Jeg kjenner folk som har planlagt og gjennomført ferieturer med folk med utviklingshemming til USA og til England. Som har gjort forberedelser for å få det til i et helt år i forveien. Merverdien av ferier er jo soleklare både for meg, deg og de fleste andre. Det er ingen grunn til å tro at det er noe annet for folk som tilfeldigvis har utviklingshemming eller av ulike grunner trenger hjelp både i hverdag og på ferie.  

Bølgene slutter aldri, var det siste jeg tenkte før jeg sovnet, og da jeg våknet av de fulle spanjolene visste jeg at jeg fortsatt skal kjempe kampen for ferie for alle. 

Jeg sitter altså i styret i Solgården og får godtgjøring for det. Jeg får selvsagt ikke noe penger for å skrive dette innlegget, men jeg forstår om du ser på det som promotering av et tilbud.