I et nylig innlegg i Klassekampen argumenteres det for at SV bør gå inn for en utredning av assistert livsavslutning (aktiv dødshjelp). Forfatterne hevder at en slik utredning vil gi et bedre grunnlag for å «balansere hensynet til livets ukrenkelighet og individets rett til å velge sin egen skjebne». Jeg mener at en slik utredning først og fremst vil gi et enda større press på mennesker i sårbare livssituasjoner. 

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) understreker retten til liv og forbyr diskriminering på grunnlag av funksjonshemming. Aktiv dødshjelp kan undergrave denne retten ved å sende et signal om at funksjonshindredes liv er mindre verdt. Vi må stå opp for retten til liv for alle, og sikre at ingen føler seg presset til å avslutte livet på grunn av samfunnets holdninger. Ingen må måtte stille spørsmål om en er god nok for samfunnet, om en koster for mye. 

Kampen for gode liv, tjenester, levekår og menneskerettigheter for funksjonshindrede, syke og eldre må tas på helt andre områder enn retten til å ikke leve. Årsakene til å velge dødshjelp er komplekse, og inkluderer ikke bare smerter over tid. Faren for skråplaneffekt, der flere og flere grupper inkluderes i ordningen, er åpenbar. Hvem som får muligheten utvides. Funksjonshindrede har internasjonalt samlet seg under parolen #notdeadyet. Når forfatterne av innlegget hevder at erfaringer «fra land som har legalisert assistert livsavslutning viser at mange som velger denne løsningen opplever større kontroll over egen livssituasjon», så stiller jeg spørsmål om hvor og hvor mange dette gjelder. 

En verdig livsavslutning handler først og fremst om et godt offentlig helsevesen som er gode på palliasjon, omsorg og smertelindring. Palliasjon innebærer lindrende behandling som sikrer en verdig avslutning på livet, uten å forkorte det aktivt. Med riktig omsorg, tid, smertelindring, kunnskap og kompetanse kan vi sikre at alle får en verdig avslutning på livet uten behov for dødshjelp. Dette inkluderer også stor grad av selvbestemmelse og kontroll. Vi må investere i helsevesenet og sørge for at alle får den omsorgen de trenger. Vi har mer å gå på her. 

Selv om en utredning i seg selv ikke nødvendigvis leder til innføring av et tilbud om dødshjelp, er det første skritt på veien dit. De som tar til orde for en utredning er ofte også aktive forkjempere for å finne en måte å tillate dette på. I innlegget i Klassekampen skriver også forfatterne at formålet med en utredning vil være «å utvikle en ordning som ivaretar nødvendige hensyn, og fokusere på pasientenes sikkerhet og rettigheter». 

Selvbestemmelse er en avgjørende verdi for meg som menneske og politiker, men selvbestemmelse kan ikke gå på bekostning av andres rettigheter. Et tilbud om dødshjelp kan føre til at funksjonshindredes selvbestemmelse reduseres, da de kan føle et press til å velge døden for å unngå å være en byrde. Vi må sikre at alle har rett til å leve uten å føle seg presset til å avslutte livet.

Vi lever i svært urolige tider. I deler av offentligheten ser vi en høyrebølge med fokus på individualitet, kommersialisering og effektivisering. Kommunene har lite penger og mangel på folk. Yngrebølge og forventningsgap er blitt vanlige begrep i omtalen av kommunens møte med mennesker i de mest sårbare situasjonene. 

I Europa får ytre høyre stor støtte. I USA har vi Trump, Musk og en gjeng med menn med makt som forakter svakhet og som har et menneskesyn som fremhever nytteverdi og produktivitet. Deres kamp mot mangfold i den amerikanske staten er også en kamp mot funksjonsnedsettelse. 

I boken til Trumps nevø, gjengitt i Times, skriver han om hans møte med sin onkels holdninger til hans sønn med funksjonsnedsettelse: 

“Those people . . . ” Donald said, trailing off. “The shape they’re in, all the expenses, maybe those kinds of people should just die.”

Jeg kan ikke love at jeg noen gang vil være positiv til et systematisk tilbud om dødshjelp, men tiden er i hvert fall ikke nå, når en av våre viktigste kamper er å bygge murer mot fascismens utbredelse. SV, som et sosialistisk og solidarisk parti, bør stå i front for et samfunn der vi tar vare på hverandre og styrker velferd og fellesskap. SV må først og fremst bruke våre krefter på å kjempe for et solidarisk og omsorgsfullt samfunn der alle har rett til et verdig liv.

Cato