Barn og unge med autisme og/ eller lett utviklingshemming er ikke farlige, men de lever ofte i svært sårbare livssituasjoner. Dette kan medføre at også disse barna blir en del av ungdomskriminalitetsstatistikken. Det viser at problemstillingene knyttet til barn og ungdom som begår kriminalitet er komplekse, og at løsningene også må være det. Endelig er det noen som snakker om disse perspektivene i offentligheten. 

PSTs Inga Bejer Engh sier i et intervju med VG at en betydelig andel av de barna som begår kriminalitet har autisme eller lignende tilstander. I Debatten på NRK 7. oktober sa psykologspesialist Heidi Elisabeth Svendsen at en finner barn med lett utviklingshemming i samme gruppe. Jeg har lenge undret meg over at dette ikke oftere har blitt trukket frem som en del av kompleksiteten rundt tematikken. Dette perspektivet har vært nesten fraværende i samfunnsdebatten om ungdomskriminalitet. Vi har snakket mye om foreldres ansvar, om strengere straffer, om grense­setting. Alt dette kan ha sin plass, men det gir ikke hele bildet. 

Hva gjør det med en når samfunnet og samfunnsinstitusjonene ikke forstår din måte å forstå verden, ikke forstår at du har kognitive vansker, vansker med sosiale situasjoner, vansker med språk, impulskontroll og emosjonell regulering, at du opplever manglende inkludering og innenforskap? Hva skjer når din måte å forstå verden på krasjer totalt med de firkantete boksene barnehage, skole og nærmiljø vil at du skal passe inn i?

Det er bra at vi endelig snakker høyt om at barn og unge som begår kriminalitet også kan ha utviklingshemming eller autisme. Det betyr ikke at diagnosen forklarer kriminaliteten, men at mange av disse barna lever i sårbare livssituasjoner som gjør dem ekstra utsatt. Da holder det ikke å rope på strengere straffer. Vi må forstå kompleksiteten, og vi må bygge kompetanse der barna faktisk er: i barnehager, skoler, familier og nærmiljøer.

Vi ser en økning i antallet barn og unge med funksjonsnedsettelser og særlig autismespekterdiagnoser. Økningen er størst i levekårsutsatte områder, de samme områdene der vi også ser overhyppighet av rekruttering til kriminelle miljøer. Det er selvsagt sannsynligvis ingen årsakssammenheng her, men det sier litt om kompleksiteten i disse miljøene, og at opphopning av utfordringer i slike miljø totalt har blitt neglisjert av politiske myndigheter de siste årene. 

Jeg vet at det kan være vanskelig å forstå at det kan være like viktig med en opptrappingsplan for habilitering som en opptrapping av politiinnsatsen for slike områder, men jeg mener sterkt at dette er et viktig poeng. 

Når barn som allerede strever sosialt og kognitivt vokser opp i familier med økonomisk press, svake positive nettverk og få støttetjenester, øker risikoen for at de blir utnyttet av eldre ungdommer og kriminelle nettverk.

Derfor er det ekstra alvorlig at budsjetthøsten i disse områdene ser så mørk ut. I bydelen min, Søndre Nordstrand, kuttes det fort i avlastning, tjenester til funksjonshindrede og i ungdomstiltak når en skal kutte mange mange millioner kroner fra år til år. Det er samtidig, med den økonomiske situasjonen, svært vanskelig å se for seg en satsning på kompetanse i barnehage og skole. Jeg er redd for at vi overlater for mye ansvar til foreldre som umulig er i stand til å ta et slikt ansvar. 

Når vi diskuterer forebygging, må vi derfor forstå kompleksiteten. Det handler ikke bare om flere fritidsklubber eller flere politifolk, men om riktig kompetanse og tett oppfølging av barn og familier. Vernepleiere, med sin kompetanse på både miljøarbeid, helse og funksjonsnedsettelser, bør være en selvsagt del av slike team – i barnehager, skoler og ungdomstiltak.

Et godt eksempel finnes i foreldreveiledningsteamene som jobber opp mot familier med barn med nevroutviklingsdiagnoser i Søndre Nordstrand og andre bydeler. Slike tiltak gir ikke bare støtte til foreldrene, men bidrar også til tidlig identifisering av utfordringer som kan føre til utenforskap og atferdsvansker. Det bør lages en nasjonal modell for hvordan kommuner kan og skal følge opp barn, unge og familier i deres eget hjem og i deres hverdag. 

Vi må heller ikke glemme de barna som lever i omsorgssvikt, vold eller psykisk utrygghet, forhold som kan gi atferd som ligner på den man ser ved autisme eller utviklingshemming. Når hjelpeapparatet ikke har nok kompetanse til å skille dette, er risikoen stor for at barna og deres familier ikke får riktig hjelp.

Forskningen viser at mange innsatte i norske fengsler har lett utviklingshemming. Noen er diagnostisert, mange er det ikke. Allerede i 2011 fortalte magasinet Plot historien “Slik skapte Norge en drapsmann” – om Roger, en mann med lett utviklingshemming som ble sviktet gjennom hele oppveksten og til slutt endte i fengsel. Historien er gammel, men dessverre fortsatt aktuell. Hvor mange slike historier vil vi stå ansvarlig for når det gjelder barn og unge med utviklingshemming og/ eller autisme som nå rekrutteres inn i kriminelle miljøer?

Det kan være noen av oss er redd for å snakke om sammenhengen mellom kognitive vansker og kriminalitet, siden vi på ingen måte ønsker å stemple hele grupper som kriminelle og farlige. Det burde være unødvendig å understreke på nytt at barn og unge med utviklingshemming og/ eller autisme selvsagt ikke er kriminelle eller farlige. Men, vi må anerkjenne at noen av disse ikke får den oppfølgingen de trenger for kunne leve de livene de selv ønsker ut i fra egne verdier. Da er de i situasjoner som gjør dem ekstra sårbare for kriminelle som tilbyr dem et annet liv med trygghet, forståelse og rammer. Det er vårt ansvar å sørge for at de finner slik forståelse i de samme miljøene som andre, barnehagen, skolen, hjemmet, idrettslaget, fritidsklubben….