Denne høsten har vi sett utviklingshemmede demonstrere på gatene i Trondheim, utenfor rådhuset i Bergen og i Bærum kommune. På demonstrasjonen på Holmlia i Søndre Nordstrand tok moren til den voksne sønnen med omfattende behov for bistand kampen for alle de som ikke kunne være der og som blir berørt av bydelens omfattende kutt. Ved inngangen til 2026 står kommunene våre overfor store økonomiske utfordringer og de som kommer til å merke dette mest er mennesker med utviklingshemming og deres pårørende. På jakt etter gode løsninger, er jeg livredd for at kommunene finner et av svarene på sine problemer på Voksentoppen ved inngangen til Oslomarka. Der 70-tallet møter nordisk noir. 

På 70-tallet økte kritikken mot helsevernet for utviklingshemmede (HVPU) og de store institusjonene som rommet hele livet til folk; hjem, helse, arbeid, vennskap, seksualliv (eller mangel på dette) og som ofte lå i utkantene av der de normale livene ble levd. Livene til alle andre. Lossius-utvalget skulle egentlig foreslå hvordan en kunne reformere HVPU, men endte opp å konkludere med «at livssituasjonen og levekårene for psykisk utviklingshemmede i institusjonene i dag er uakseptable.» Dette ble starten på en av de største velferdsreformene i Norge, folk med utviklingshemming skulle få bo i kommunene på lik linje med alle andre, og de skulle få tjenester på lik linje med alle andre. 

Herregud, det skulle bare mangle.

De siste årene har vi sett kommune etter kommune argumentere for at folk ikke kan forvente at de skal kunne bo der de ønsker, og noen kommuner har valgt å tvinge folk til å måtte flytte fra sine hjem. De argumenterer ofte med at menneskene det er snakk om skal få det bedre i en større enhet med et bedre fagmiljø, men glemmer ofte at også utviklingshemmede har egne ønsker og preferanser, og det kommunen mener er best, slett ikke nødvendigvis er det personen selv mener er best. 

I bakgrunnen vet alle at dette handler om kommunenes økonomi og delvis deres utfordringer med å skaffe personell. Vi ser at helt reelle problemstillinger bli møtt med svært dårlige løsninger. Når folk blir tvunget til å flytte, med argumentasjon om at de skal få det bedre sett fra kommunens perspektiv, bryter det klart med FNs funksjonsevnekonvensjon (CRPD) som nå blir inkorporert i menneskerettsloven. 

Alt for ofte bygger kommune store boenheter som på ingen måte ligner på hvordan du og jeg bor. Både faglig og menneskerettslig er slike boenheter dypt problematiske. En av funkisbevegelsens største kampsaker har vært avskaffelse av institusjoner. For du vet. Institusjoner bidrar fort til at livssituasjonen og levekårene til folk blir uakseptable. 

Og det er her Voksentoppen plutselig dukker opp. 

«Litt stort dette, vel?» kom det kort og tørt på en melding fra en bekjent av meg. Den medfølgende stillingsannonsenhadde tittelen «Enhetsleder til nytt komplett omsorgskonsept i Oslo!» og gjorde at jeg avviste dette som helt irrelevant. Jeg tenkte at dette umulig kunne handle om funksjonshindrede. Så feil kunne jeg ta.

Jeg sjekket nettsidene til Aberia som er firmaet som eier, bygger og skal drifte «Norges beste omsorgssenter». Voksentoppen er «en omsorgsbolig for mennesker med funksjonsvariasjoner». I skogkanten utenfor Oslo skal det være plass til 35 mennesker, og når de med underoverskriften «70-tallet møter moderne nordisk» er de nærmere sannheten enn de selv nok tror. Jeg er livredd for at det nettopp er dette som er det moderne nordiske, nye institusjoner som skal romme mesteparten av livet et godt stykke utenfor der vi andre lever livene våre. For meg er dette mye mer nordisk noir enn moderne nordisk.

For en som er utdannet i normaliseringens tidsalder, og ja, jeg har kritisert tidsånden fra 90-tallet og vernepleierutdanningen fra denne tiden mye, men som jeg åpenbart nå tar med meg med stolthet, så er det som beskrives om voksentoppen mørke greier.

For, for meg er det som skjer på Voksentoppen alt som vi ønsket oss bort i fra. Her snakkes det om vestibyle og personalfasiliteter som «moderne kontorer, egne hvilerom, møterom, garderober og flere kontorplasser, med et stort sosialt kjøkken».  

Det er noe som beskrives som «private uteområder», mon tro om dette ikke er det som kalles hage i en vanlig boligannonse? 

I et avsnitt er totalinstitusjonen på en nesten perfekt måte beskrevet: 

«Variert blir også aktivitetstilbudet til beboerne. Det bygges egne aktivitetsrom som blant annet sløydrom, håndverksrom og sanserom. Noen rom får store skjermer til filmkvelder, og på storkjøkkenet vil kokken ikke bare lage sunne og smakfulle måltider, men også tilrettelegge for matgrupper. Hobbyer og fritidsaktiviteter er med på å skape meningsfullt innhold i hverdagen. Det trenger alle mennesker.»

Heldigvis skriver de ingenting om arbeidstilbud her, men vi vet jo dessverre at kutt i dagsentertilbud og svært manglende satsning på varig tilrettelagte arbeidsplasser er en del av den moderne nordiske utviklingen. Da kan vi jo trøste oss med at det er sløydrom i umiddelbar nærhet når en like vel ikke får tilgang til arbeidslivet eller mister dagsentertilbudet sitt i den siste nedskjæringen kommunen må gjøre. Eller store rom med store skjermer, når en like vel mister støttekontakten som kan følge en på kino. 

Aberia skriver også at «arkitektene hele veien jobbet for beboernes beste, basert på forskning, erfaring og dyptgående kunnskap om hverdagen i en omsorgsbolig.» Det er jo vel og bra, men hva med å basere det på forskning, erfaring og dyptgående kunnskap om hverdagsliv i et nærmiljø og lokalsamfunn, der folk lever sammen med andre mennesker som ønsker å leve livene sine på lik linje med andres liv.

Vel, det er kanskje urettferdig å henge seg opp i Aberia sine planer. De skal jo tjene sine penger basert på hva det er marked for. Det er ikke deres feil at kommunene etterspør slike tilbud. Men altså, det må kommunene slutte å gjøre. Dette er ikke moderne. 

I bydelen min skal de heldigvis basere fremtiden på at kommunen selv skal gi tjenester. Det må også bety at utviklingshemmede skal få mulighet til å delta i eget nærmiljø, være stolte over egen bydel eller kommune. At utviklingshemmede får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre (ja, slik formålet med lovverket er beskrevet).

I en skikkelig fin artikkel på Aberia sine nettsider omtales stortingets historiske vedtak der CRPD blir inkorporert i menneskerettsloven. «Nå starter jobben med å fylle det med innhold, praksis og holdninger», skriver de, og med det gir de et tydelig signal til norske kommuner om at CRPD må få konsekvenser for dagens politikk. 70-tallets totalinstitusjoner kan ikke være en hedersbetegnelse på den moderne nordiske fremtiden.