Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

åpenhet

Sammen om åpenhet!

Det er viktig og nødvendig å trekke frem alle de flinke ansatte som hver dag og natt gjør en fantastisk innsats i landets helse- og omsorgtjenester. De jobber i en sektor som er preget av tunge og komplekse arbeidsoppgaver. Oppgaver som av mange blir tatt for gitt. Ansatte som ofte opplever at tjenestene de jobber i får kritikk. Kritikk av pårørende, i media og av politikere. Som Mary-Ann Bjørnflaten gjør i en kronikk i NRK ytring, må vi alle bli enda flinkere til å heie på disse ansatte som er vår velferds frontsoldater.

Dessverre blir Bjørnflatens viktige forsøk på å støtte helse- og sosialarbeidere en skivebom. Først og fremst bommer hun når hun sår tvil om pårørendes opplevelse av tjenestekvaliteten. Engasjerte, kritiske og ”vanskelige” pårørende er ansattes viktigste allierte i arbeidet for best mulig velferdstjenester. Vi må aldri glemme at det er tjenestebrukerne og deres pårørende tjenestene og ansatte er til for. Da må vi bruke deres kritiske blikk og engasjement som en ressurs, ikke noe vi skal ha behov for å imøtekomme gjennom uttalelser i media.

For det andre bommer hun når kritisk media fremstilles som en fiende av de ansatte. Fremtidens tjenesteutvikling handler om bekjempelse av nullfeilskulturer. Mindre frykt og kontroll, mer tillit. Det betyr dog ikke at media skal slutte å avdekke problematiske forhold i tjenestene. Vi trenger mer undersøkende, gravende og faglig kompetent journalistikk, ikke mindre. At ansatte trenger å gjemme seg bak taushetsplikt er selvfølgelig feil. Taushetsplikten kommer til anvendelse i enkeltsaker. Jeg heier på ansatte som i enda større grad uttaler seg i media. Om de forholdene de jobber under. Både om alt det flotte og positive som skjer, men selvsagt også som viktige kritiske og korrigerende stemmer. Ansatte må jobbe med media, ikke mot. Mer åpenhet bygger ned samfunnsskapte og funksjonshemmende barrierer.

For det tredje bommer hun når hun fremstiller kompetanse og antall ansatte som to motstridende størrelser. Å be om mer kompetanse kan umulig være det samme som mistillit til de som er ansatt i dag. Det bidrar bare til å nedvurdere den komplekse jobben som gjøres i dag av erfarne, dyktige og kompetante helse- og omsorgsarbeidere, med og uten formell utdanning. Det trengs mer kompetanse og flere folk.

Hvis ansatte opplever det som en krenkelse at tjenestebrukere, pårørende og presse fremhever brudd på menneskerettigheter og faglig forsvarlighet, så har de ingenting å gjøre i landets velferdstjenester. Den enkelte ansattes situasjon må og skal ivaretas av god ledelse. Kampen for gode arbeidsforhold og gode tjenester skal vi ta sammen med tjenestebrukere og deres pårørende.

Unnskyld

Bilde av strand, hav og blå himmelSorry
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like sorry like sorry

Det kan da ikke være så vanskelig. Så vanskelig å innrømme at man av og til ikke strekker til. At en kommune, tjeneste eller yrkesutøver ikke alltid har gjort det som skal til for at folk får den bistanden som de skal ha.

Alle som har lest om Kampen-saken i Stavanger blir rørt og opprørt. Der en ung mann med lettere utviklingshemning over tid blir torturert og til slutt drept av andre unge mennesker, noen av dem også med kognitiv funksjonsnedsettelse.

Når Aftenbladet for en tid tilbake skrev om saken, sa kommuneadministrasjonen at de hadde oppfylt sin hjelpeplikt. Mannen hadde sagt nei til hjelp, og da var det ikke mer kommunen kunne gjøre. Dette har jeg tidligere ment noe om. At det er en svært så passiv holdning fra kommunen, og at om dette stemmer så har faget mitt spilt fallitt. Vernepleiefaget som nettopp skal bidra til at mennesker med forståelses- og/ eller kommunikasjonsvansker får best mulig liv. At de ikke skal gå til grunne med kommunens velsignelse. Men og at dette er skikkelig vanskelige greier.

Den siste uken har Stavangers levekårspolitikere diskutert om de skal si unnskyld. Tenk. De diskuterer om de skal si unnskyld til mannens etterlatte. Det at de i det hele tatt lurer på om de skal si unnskyld gjør meg usigelig trist på velferdsstatens vegne. Det gjør meg opprørt, og jeg sitter igjen med følelsen av at vi er midt i en amerikansk advokatfilm. Kjenner du gufset fra et samfunn vi ikke vil ha?

-Vi er usikre på hvorvidt det å si unnskyld kan få økonomiske og juridiske konsekvenser. Det ber vi nå administrasjonen se nærmere på, sier leder for Stavangers kommunalstyre for levekår til Aftenbladet.

Et unnskyld skal ikke vurderes opp i mot hvilke kostnader det kan medføre å si dette. Et unnskyld må selvsagt vurderes opp i mot om det er skjedd noe det er grunn til å be om unskyldning for. Og det kan ikke være særlig tvil om at i dette tilfellet så var det ganske mye som sviktet. Det er også noe fylkesmannen slår fast i sin gjennomgang av kampen-saken.

Nå skal altså samme administrasjon som mener de hadde gjort det de kunne i saken, vurdere om de skal si unnksyld… Det som bekymrer meg mest i denne saken er hvilke signaler Stavangers levekårspolitikere gir ved å måtte vurdere en unskyldning på denne måten. Hvilke signaler gir det til de ansatte i velferdstjenestene. Signaliserer det en nullfeilskultur der alle feil har en økonomisk prislapp? Signaliserer det at velferdstjenestens frontsoldater ikke skal være åpen og ærlig om de feil som gjøres?

Fremtidens velferdstjenester er kunnskaps- og verdibasert. Når jeg foreleser for kommende vernepleiere legger jeg vekt på viktigheten av å bygge tjenestene på kunnskap, at de alltid må holde seg oppdatert. Samtidig snakker jeg om verdiene de må ha i ryggmargen. Noen av dem er åpenhet og ærlighet. Også åpenhet og ærlighet om det som er vanskelig og det som vi ikke fikk til. Vi må motvirke straffende kultur, men fremme en kultur der vi kan diskutere åpent de utfordringene vi har. Vi må tørre å stå rakrygget overfor tjenestebrukere, også når det er vanskelig. Velferdstjenestenes ansatte trenger politikere som står sammen med dem i dette.

Da må både ansatte og politikere av og til si unnskyld. Unnskyld. Vi fikk det ikke til. Dette skal vi lære av.

Forgive me
Is all that you can’t say
Years gone by and still
Words don’t come easily
Like forgive me forgive me

Versene er hentet fra Tracy Chapman sin sang Baby can I hold you

Blogg på WordPress.com.

opp ↑