Cato Brunvand Ellingsen

Trodde du det var enkelt? Enkelt å være helse- og sosialarbeider i landets velferdstjenester. Trodde du det holdt med empati og litt tålmodighet? Velkommen til virkeligheten. Jonny Risvik og Kampen-saken i Stavanger er den forbaska virkeligheten.

Nok en gang har journalist Thomas Ergo gjort meg opprørt og fysisk dårlig. Nok en gang har han skrevet om hvordan et sviktende hjelpeapparat kan få fatale konsekvenser. Første gangen var i magasinet Plot om Roger som ble drapsmann. Denne gangen er det historien om Jonny Risvik han, sammen med sin journalistkollega i Aftenbladet, forteller. Historien er grusom.

I minst to uker ble du daglig slått, sparket, skutt, skåldet, brennemerket, fratatt drikke og tvunget til å spise urin, avføring og sneiper. Den yngste av dine overgripere var ei jente på femten. Den eldste en kamerat på 26. Så segnet du om, og ble en offentlig person. Smilende til oss på bildet vi publiserte igjen og igjen. Som offeret i én av de mest grusomme og uforståelige tortursakene i nyere norsk historie. (Fra Aftenbladet 30. august 13)

Jonny Risvik, som hadde utviklingshemning, ble over flere uker mishandlet til døde. Av andre personer med utviklingshemning og store bistandsbehov. Saken er godt kjent fra før, men Aftenbladets reportasjer denne helgen stiller spørsmålet om hvorfor denne tragiske hendelsen ikke ble unngått. Hvorfor gjorde ikke velferdstjenestene nok? Hvorfor grep ikke nærmiljøet inn? Og, hvorfor er ikke hendelsen gransket i ettertid?

Denne saken er selvsagt et ekstremt eksempel på hvordan det kan gå. Men. De fleste som jobber direkte med personer med bistandsbehov kjenner igjen utfordringene og dilemmaene. Selvbestemmelse har med rette blitt en viktig rettesnor for vårt arbeid. Folk skal bestemme over egne liv. Men skal virkelig folk få lov til å gå til grunne? Selvsagt ikke. Vi har alle et ansvar for å beskytte folk. Beskytte folk mot andre. Og mot seg selv. Vi har et ansvar som enkeltpersoner, som helse- og sosialarbeidere og som samfunn.

Bildet over viser de rommene helse- og sosialarbeider jobber i i møte med folk med bistandsbehov. Bildet viser blant annet utfordringene mellom ansvarsfraskrivelsen på ene siden til overbeskyttelsen på den andre. Vi jobber kanskje for stor grad av frihet samtidig som det er stor grad av trygghet. Også kalt Omsorg! Bildet er hentet fra en presentasjon om selvbestemmelse som ligger åpent på naku.no. 

Det er ikke enkelt å ta det ansvaret. Men vi skal ikke flykte fra det. Vi skal alltid bry oss. Vi skal ikke akseptere at folk sier at de har det greit, når alt tyder på at de ikke har det. Ofte kan avmaktsfølelsen bli påtrengende. Avmakt overfor den personen man ønsker å bistå, men som nekter oss å komme i posisjon. Avmakt overfor tjenestene man jobber i som ikke gir nok fleksibilitet, ressurser eller kompetanse til å møte utfordringene slike saker innebærer på en riktig og god måte. Som jeg skrev i Dagbladet i kjølvannet av Plot sin omtale av Roger:

Rommet mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse er et komplisert rom, men det er også mulighetenes rom. Det er ikke slik at det eneste man trenger når man jobber for personer med utviklingshemning er empati og tålmodighet. Ofte trengs det høy spesialisert metodisk kompetanse. Hvilken kompetanse har egentlig skoleverket, NAV, rusomsorgen og barnevernet på utviklingshemning? Hvilken kompetanse har kommuneadministrasjonen og politikere på de særskilte utfordringene en utviklingshemning kan føre med seg?

Det er mye som kan gjøres i slike saker. Først og fremst handler det om forebygging. Tett individuell oppfølging der folk får tilpassede aktiviteter, utdanning og arbeid. Det hjelper sjeldent å be folk skjerpe seg. Det handler om systematisk metodikk som sikrer riktig motivasjon.

Det handler også om ressurser. Har velferdstjenestene nok personell til å følge folk tett opp slik det ofte er behov for. Eller er det slik at saksbehandlere og helse- og sosialarbeidere er glad når folk sier at de ikke trenger bistand, at det gjør hverdagen litt lettere og mulighetene til å bruke tid på bunken av andre saker blir litt større?

Det handler selvsagt om kompetanse. Kompetanse handler om at den enkelte må ha kompetanse til å handle i den enkelte situasjonen, men også at hele tjenesteapparatet gjennomgående har høy kvalitet. Dette er noe levekårssjef i kommunen er veldig tydelig på i intervju av henne. Det er nødvendig med kompetente ansatte som følger personer med bistandsbehov tett (og hun sier også at kommunen har styrket dette de siste årene).

Det handler rett og slett om å bry seg, og ha muligheten til å bry seg. Når levekårssjef Marit Bore sier at ”vi har oppfylt det vi kaller vår hjelpeplikt. Men brukerne ville ikke motta den hjelpen vi ønsket å gi dem”, så forstår jeg henne godt. Men det er selvsagt ikke godt nok. Kommunens tilbud bør selvsagt ikke handle om et minimumstilbud. Skal man virkelig nøye seg med å oppfylle en hjelpeplikt? Godt faglig arbeid handler selvsagt ikke om å avgrense et tilbud til det ”vi” ønsker å gi folk. Da har vi ikke gjort jobben vår. Vernepleiefaglig arbeid skal selvsagt aldri handle om det vi ønsker å gi dem. Det handler om å finne gode løsninger sammen med dem som trenger bistand. Hvis folk takker nei til det vi ønsker å tilby, så er det vi tilbyr ikke godt nok.

Men, det handler også om tvang. Tvang er i noen tilfeller både riktig og helt avgjørende for å kunne redde mennesker fra å gå til grunne. Tvangen skal være godt begrunnet, og den skal også utføres på en mest mulig skånsom måte. Men redselen for tvangsbruk skal ikke føre til handlingslammelse.

Det er lett for en journalist eller en blogger som meg å kritisere og stille spørsmål. Det er selvsagt mye vanskeligere å være den som må stå i disse vanskelige dilemmaene. Virkeligheten tilsier at hvis du velger feil, kan det få svært store konsekvenser. Men denne virkeligheten må vi tåle. Vi skal stå i de vanskelige dilemmaene mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse. Det er vår forbaska virkelighet. En virkelighet vi ikke skal rømme fra, men aktivt møte. Derfor er det helt avgjørende at helse- og sosialfaglig personell får støtte fra sitt system. At hele tjenesteapparatet står sammen om handling, ikke handlingslammelse. At den enkelte helsearbeider har et nettverk man kan få støtte, veiledning og oppfølging fra.

Historien om Jonny viser et tjenesteapparat som har sviktet. Men den viser også hvor vanskelig det kan være å jobbe i disse tjenestene. De uhyre vanskelige situasjonene man møter. Denne kompleksiteten er ikke godt nok anerkjent av lokale og sentrale myndigheter. Den enkelte helse- og sosialarbeider har et individuelt ansvar i slike saker. Det må vi ikke løpe fra. Men vi alle har et ansvar for å sikre at den enkelte er godt nok rustet til å stå i det. Stå i den komplekse, vanskelige og utfordrende virkeligheten.

Aftenbladet har laget en serie med artikler, samt en dokumentar om saken. Dette er på deres betalingssider. Jeg anbefaler alle å betale de 18 kronene det koster. Jeg håper artiklene en gang blir lagt åpent ut. Jeg håper at alle vernepleiestudenter leser den. Ikke for at det er noen fasit på hvordan man skal gjøre ting, men det gir grunnlag for refleksjon over virkeligheten. Over hvor vanskelig det er å nettopp være profesjonsutøver i slike saker.