Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

Guri Riksaasen

Independence – interdependence

Illustrasjonsfoto: Kvinne med to barn i Danmark«Påminnelsen jeg fikk denne sommeruken i Danmark var at uten fellesskap som tar vare på meg, finnes ikke det jeg’et som er så sterkt at jeg kan ta mine egne, frie livsvalg og opprettholde eierskapet til meg selv. Jeg’et mitt finnes ikke uten et vi.»

Guri reiser ikke bare til Romania. I sommer reiste hun til Danmark. Med seg har hun noen verdier som jeg tror vi vernepleiere kan kjenne oss igjen i (eller ta med oss). Je, flere enn oss vernepleiere selvsagt… Om å klare seg selv, leve egne liv. Men at det er helt greit, ja ikke bare greit, men avgjørende å ha et felleskap rundt seg for å kunne gjøre det.

Nytt gjesteblogg fra Guri Riksaasen:

Independence – interdependence

Barna ville så gjerne dra på feministisk kvinneleir på Femø i Danmark denne sommeren. Vi har vært der før. Høy himmel over flatt landskap, telt og strand, sang og latter. Jeg hadde nettopp avsluttet en jobb, og var delvis i ferd med å starte i ny jobb, delvis på jakt etter mer jobb. Du vet, jeg sto midt i et av livets veikryss og måtte gjøre meg opp en mening om hvilken vei jeg nå skulle ta. En uke i kvinnefellesskap med rom for samtaler og erfaringsdeling passet bra. Jeg gledet meg til inspirasjon og påfyll.

Femø er en liten øy helt sør-øst i Danmark. Selv om vi har vært der før, kjente jeg ingen som skulle hit akkurat denne uken i august. Fergen var forsinket og akkurat i det vi endelig, etter to timers venting, skulle kjøre om bord, nektet bilen å starte. Den var død. Jeg lot alle de andre bilene kjøre forbi oss, og når plassen var helt tom, gikk jeg til billettsalget og spurte når neste ferge skulle gå. ”Men skal du med fergen?” spurte damen. Hun fikk stanset båten som var i ferd med å legge fra kai, og hentet fire mannfolk som dyttet oss ombord.

Så langt alt godt, vi var i alle fall på båten. Men vi skulle jo av igjen også. Det var visst bare jeg som bekymret meg for det. De andre sto bredbente med ølen sin og gledet seg til helg. Forsiktig tok jeg kontakt med en av damene som også var på vei til kvinneleiren. Jeg forklarte situasjonen; tre barn og en bil som ikke vil starte på en ferge hvor vi ikke helt behersker språket. Hun tok kontakt med en gruppe menn som med løfter om en kasse øl ikke bare fikk bilen i land, de fikk også liv i den. Hele fergen var involvert. En kom med startkabler, en åpnet panseret og delte batteriet sitt med oss. Noen dyttet.

Jeg følte meg takknemlig og heldig. En litt stressende start på ferien, men vi hadde fortsatt en deilig uke i vente.

Søndag tordnet og lynte det. Det regnet standhaftig inn på madrassene og soveposene våre.

Mandag oppdaget jeg at på en dansk liten øy er det ingen selvfølge å betale med bankkort, ei heller få tatt ut kontanter. Jeg forklarte den lokale (og eneste) kjøpmannen situasjonen, is og brus til tre barn i en sommerferieuke krever kontanter, og han hjalp meg generøst.

Tirsdag mistet et av barna sin iPhone i leiren. For en enslig forsørger med lett angst for å be om hjelp skal det litt til å be seksti kvinner sitte musestille samtidig slik at vi kan ringe telefonen og høre ringesignalet. Men de gjorde de gladelig. For vår skyld. Takk.

Onsdag fikk jeg en telefon fra Ullevål sykehus om at de hadde funnet borreliabakterier i spinalprøven jeg hadde tatt uken før. Jeg måtte straks og med en gang få tak i en spesiell type antibiotika. På en liten øde øy sør-øst i Danmark. Fem minutter senere ringte borettslaget og sa at de mistenkte vannlekkasje fra leiligheten min hjemme i Oslo.

Medisinene fikk jeg av den lokale legen, han har underlig nok noe liggende som holdt akkurat til jeg kom meg hjem. Torsdag våknet jeg med alle plager sterk antibiotika kan forårsake på en menneskekropp. Før jeg kunne forme et ord, før jeg kunne tenke noe som helst, måtte jeg legge tre isbiter i buksa. Men hei, jeg hadde seksti kvinner rundt meg som visste hva jeg snakket om og brakte alt jeg trengte fra sine private apotek.

Men det vanskeligste denne dagen var at jeg ikke var i stand til å utføre min tildelte oppgave. Kvinneleiren er organisert slik at de praktiske oppgavene som matlagning, oppvask, innkjøp og dotømming utføres i fellesskap. Hver dag får du tildelt en oppgave og fellesskapet er avhengig av at hver og en gjør sin del. Jeg klarte det ikke. Fredagen forsvant i en tåke av skam.

Så tenker du kanskje at dette var en mislykket og slitsom ferie. Den tanken var nærliggende for meg også. Men lørdag kjørte jeg hjem med tre barn, en fullpakket bil og en stor indre ro. Jeg dro på kvinneleir for å få inspirasjon og påfyll til de kommende veivalg i livet. Og det fikk jeg. I rikt monn.

Så mye i livet handler om å være sterk, selvstendig og uavhengig. Å klare meg selv, være independent, er en verdi jeg holder høyt. Og det er viktig i den betydningen at jeg skal kunne ta mine egne valg. Når jeg er så avhengig av andre at det påvirker mine valg, da blir livet vanskelig. Da er jeg ikke lenger fri, da mister jeg eierskapet til meg selv.

Det betyr derimot ikke at jeg ikke kan ta imot hjelp når jeg trenger det. Jeg klarer ikke alt alene. Jeg er som individ avhengig av et fellesskap, uansett hvor sterk jeg er. Noen ganger er min viktigste oppgave å ta imot det fellesskapet gir. Og hva er et fellesskap om det ikke kan yte for individene?

Påminnelsen jeg fikk denne sommeruken i Danmark var at uten fellesskap som tar vare på meg, finnes ikke det jeg’et som er så sterkt at jeg kan ta mine egne, frie livsvalg og opprettholde eierskapet til meg selv. Jeg’et mitt finnes ikke uten et vi.

Og hva skylder jeg? Jo, jeg skylder å bidra til fellesskap som ikke bygger på tanken om at alle klarer seg selv, men fellesskap som tar vare på individene slik at vi alle klarer oss. Det handler om independence og det handler og om interdependence.

Les også «Kjærlighet i tiggernes tid» av Guri.

Ærlighet i tiggernes tid

Bilde av Elena«Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat nå gir det henne ikke mat på bordet og varme i ovnen.»

I november skrev Guri Riksaasen innlegget Kjærlighet i tiggernes tid her på bloggen. Det ble lest av svært mange. Nå har hun skrevet oppfølgeren. Selv om det kanskje ikke direkte handler om «vernepleierier» så handler det om hvordan man forholder seg til mennesker og om inkludering.

Ærlighet i tiggernes tid

Jeg ble kjent med Elena da hun hadde sin faste tiggerplass utenfor kontoret der jeg jobber. Jeg ble glad i Elena. Varmen, nærheten og humoren hennes skapte et tomrom i meg da hun reiste i august. I oktober-november kom hun og mannen tilbake for noen korte uker og vennskapet vårt fikk utvikle seg. De spiste ved mitt bord og sov i min seng, og da de reiste inviterte de meg til sitt hjem i Romania.

I februar reiste jeg sammen med kjæresten min til den lille landsbyen hvor Elena og mannen bor. Jeg savnet henne og var spent på hvordan kvinnen jeg kjenner som varm, omtenksom og klok lever når hun ikke tigger på gata i Oslo. Og hva er det i tilværelsen til denne observante og sterke kvinnen som gjør at hun velger å komme til Oslo for å sove ute og tigge sammen med mannen sin? Har hun det ikke bedre i sitt eget hjem?

Vi fløy til Bucuresti og tok toget tre og en halv time vestover forbi Craiova i distriktet Gorj. På veien så vi hus langs jernbanelinja som knapt var for kvisthauger å regne. Andre steder så vi koselige tun med lave hus, klessnorer mellom frukttrærne, høner og små kjøkkenhager. Gjetere vandret tålmodig med små saueflokker. Unge gutter sto bøyd over havarerte motorkjøretøyer i ulike faser av håpløshet og hoiet og vinket mot toget med latter i ansiktene. Kvinner med lange skjørt og skaut knyttet stramt i nakken fortalte oss at de var roma.

Elena, mannen hennes og en nabo møtte oss på en liten forblåst stasjon, og vi kjørte seks-sju kilometer til den lille landsbyen Tintaren hvor riksveien og jernbanelinja skjærer gjennom det flate, nakne landskapet. I Romania ble roma tvangsbosatt på slutten av femtitallet som en del av kommunistregimets assimileringspolitikk. I Tintaren bor alle roma i en og samme gate som strekker seg fra riksveien til jernbanelinja. Det er kanskje femti hus i gata, men det er ikke så lett å si, for bak husene som ligger ut mot gata, noen av dem er riktig fine, er det brakker, hytter og skur hvor det også bor folk.

Elenas hus har en smal gang og to rom. I gangen har hun et gammelt kjøleskap og en komfyr drevet på propan og et smalt salongbord som fungerer som kjøkkenbenk. En enkel, grov stige leder opp til et kaldloft. Det innerste rommet er det minste. På knappe ti kvadratmeter har de en seng, et lite bord med radio og speil i hjørnet, et hjemmesnekret bord som står inntil veggen og som flyttes fram til senga når vi skal spise, og en vedkomfyr med kokeplater. Veggene er sterkt rosa med veggtepper og falmede familiefotografier. Her sover de, lager mat, spiser og vasker seg. Vi fikk sove på gjesterommet som står klart for de seks voksne barna som nå bor i Italia, Spania og Frankrike.

Ingen hus i gata har innlagt vann. Da jeg hvisket ’Elena, jeg må tisse’, tok hun hånda mi og leide meg på gjørmete stier til det åpne landskapet bak husene. Der er det en lokal søppelplass hvor de etter beste evne forsøker å brenne søppelet sitt, og utedoer i ulik standard på rekke og rad. Så vidt jeg kunne se hadde alle innlagt strøm. Både ved, propan og strøm er ekstremt dyrt. Hos Elena er det lys i alle rom, en enkel lyspære henger ned fra taket, og et blinkende madonnabilde på gjesterommet, men det er også alt. Strøm er dyrt. Å holde varmen gjennom vinteren koster to, tre tusen norske kroner, alt ettersom hvor hard vinteren er. Det er mye når sosialstønaden er på rundt 200 norske kroner i måneden per person.

Guri sammen med to personer i RomaniaUte i gata var det stille om formiddagen. Alle barna går på skole. De fleste fullfører 10 år grunnskole, men få fortsetter. Kvinnene bruker dagen på vasking og matlaging. Det er tidkrevende og tungt arbeid uten innlagt vann og med lite strøm. De mennene som ikke er på jobb, venter. De samles rundt gatas lille lokale butikk som også fungerer som kafe. De snakker om hvor de har vært og hvor de skal dra. Mange hus står tomme fordi de som bor der er i Italia for å jobbe. Å jobbe kan bety alt fra småjobber i jordbruket, salg og tigging. I februar var mange i Italia fordi det er for kaldt nordover. De som har jobb her i området driver stort sett med salg av ulikt slag, både fordi Romania har en skyhøy arbeidsledighet hvor roma stiller bakerst i køen, men også fordi lønningen for en lærer eller sykepleier er så lav at det knapt er til å leve av. Tidligere hadde flere roma arbeid i jordbruket i Sør-Europa, men på grunn av den økonomiske krisen har disse arbeidsplassene forsvunnet. En nabo gjør det nokså godt på salg av brukte klær, det var han som hentet oss i bil på togstasjonen, men også han sliter med inntektene nå. Han forklarer at et stort problem er at mange roma har hatt uregistrert arbeid i andre land og dermed ikke har rett til pensjon. Nå sitter de igjen med en minimal sosialstønad som bare nesten fyller magen og som langt fra varmer huset. Elena og mannen hennes har mat og varme gjennom vinteren fordi de tigger i Oslo og låner av naboer.

Når barna kommer hjem fra skolen og kvinnene er ferdige med første arbeidsøkt, tar aktiviteten seg opp i gata. Folk kommer ut og slår seg ned på de mange benkene. Noen biler kjører fram og tilbake, men hest og kjerre er like vanlig. Mange hus befinner seg på ulike stadier i byggeprosessen, men vi ser bare forsiktig byggeaktivitet i ett hus. Nysgjerrigheten på hvem de to norske er, er stor. Mange vil posere og fortelle sin historie. Det er mange historier. En eldre kvinne gjør sterkt inntrykk på oss når hun kommer med portrettet av sin avdøde datter og vil posere utenfor huset der hun bodde.

Når mørket faller slår kulda inn og gata tømmes på et blunk. Det gjelder ikke å slippe kulda inn i kroppen. I mørket er det vanskelig å balansere på den gjørmete stien til utedoene og løshundene gneldrer truende. Vi tisser i mørket bak huset på enkleste vis. Lys siver ut mellom plankene i et skur. Der bor Larissa pååtte år sammen med to brødre og bestemoren sin. Bestefaren er en kjent tigger i Oslo.

Er det sant at de som tigger i Norge tilhører eliten i Romania? Er det sant at de bor i palasser? Det er det ikke lett å svare på ut fra vårt lille besøk. Det er helt sikkert at ikke alle som trenger hjelp kommer seg til Norge eller andre steder. De som kommer til Norge, kommer fordi de har muligheten til det. De har en bil, eller kjenner noen som har en bil, eller låner penger til billetten og kommer ikke hjem før de kan betale. Akkurat nå er dette deres mulighet til å skaffe seg mat og varme og kanskje bygge litt på huset sitt og skaffe en framtid for barna. Det er det alle snakker om; barna. Larissa viser oss stolt skrivebøker fulle av sirlig løkkeskrift. Med mye fnising tester hun det hun har lært i engelsktimene på oss. Når jeg spør om hun vil gå på universitetet i Craiova når hun blir stor, ler hun. Det er utenkelig. Hva slags framtid skal Larissa møte? Hvem skal sørge for at hun får utvikle sine talenter og bidra med sine ressurser i samfunnet?

Det er lett å være enig i det opplagte i at fattigdomsproblematikken som fører tiggerne til Norge og Oslos gater, må løses i Romania av rumenske myndigheter og EU. Arbeidsplasser med en lønn å leve av og innlagt vann og kloakk for å frigjøre kvinnenes tid og arbeidskraft må være selvsagte og klare mål. Men det vil ta tiår å gjenoppbygge en sunn økonomi i et land som Romania. Norge kan ikke matche Romanias langsiktige mål med kortsiktige tiltak som ikke bidrar til annet enn å skåne de rike fra synet av de fattiges elendighet.

Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat nå gir det henne ikke mat på bordet og varme i ovnen.

Vår demokratisk valgte regjerings forslag til Stortinget om å la kommunene åpne for lokale forbud mot tigging handler dessverre ikke først og fremst om hvem de, tiggerne,er. Det forteller dessverre mest om hvem vi er og hvem vi vil være.

Takk til Thor Inge Kufaas for følge på reisen og gode råd.

Guri Riksaasen

Bilde av Guri Riksaasen

Innlegget har også vært publisert på verdidebatt.no

Kjærlighet i tiggernes tid

Illustrasjonsfoto av en dame på gaten Hans Anders Museth Brønmo
Illustrasjonsfoto: Hans Anders Museth Brønmo

Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.

Guri Riksaasen skriver her om sitt møte med Elena fra Romania. Et varmt og tankevekkende møte. Et møte som jeg synes også folk som leser en vernepleierblogg kan stoppe opp noen minutter ved.

Kjærlighet i tiggernes tid

Det er ikke lenger politisk. Det er personlig.

Hun hadde sin faste plass utenfor kontoret der jeg jobber. Når det regnet satt hun inntil veggen, når det var varmt nok satt hun inntil en stolpe mellom fortauet og gata. Jeg visste at hun satt der. Selvsagt visste jeg det. Men jeg så ikke på henne.

Hallo, vi har jo fest her. Vi har pusset opp badet, vi har pusset opp kjøkkenet, vi har ny sofa og ny bil – hvorfor kommer de her og roter?! De sitter der og søpler og roter og griner og gjør det utrivelig. Sover ute og bæsjer i buskene. Og ber om penger. Det er uverdig. Vi har fest her. Dere er ikke invitert! Kom dere vekk!

Hun strakte ut koppen sin og sa please maddam, please. Hun var ikke den eneste. Denne våren var det mange som strakte koppen sin mot meg og sa please. Jeg sa til meg selv: jeg kan ikke hjelpe alle. Jeg så ikke på dem en gang. Jeg så ikke på henne, men jeg visst at hun satt der. Jeg visste til og med at hun skiftet side avhengig av været. Og at hun kom omtrent klokka ni og gikk omtrent klokka fem, sånn som jeg. Hun hadde grønn jakke.

Det var en dårlig dag som snudde alt. Det skal jeg huske til en annen gang, at en dårlig dag kan det komme mye godt ut av. Selvforakten drev meg og jeg tenkte; hvem tror jeg at jeg er, hvem har jeg blitt? Jeg sier til meg selv at jeg ikke kan hjelpe alle, men i virkeligheten hjelper jeg ingen. Jeg la noen vekslepenger i koppen hennes og så på henne for første gang. Hun sa med ansiktet sitt at hun hadde visst det hele tiden, at jeg ville komme til slutt. Hun dømte meg ikke for at det hadde tatt så lang tid. Takk.

Det ble sommer. Jeg stoppet av og til og la noen kroner i koppen hennes. Hun kysset hånda mi. Jeg kysset hånda hennes og vi lo. En dag spurte hun om jeg hadde noen sokker. Hun var kald. Hjemme åpnet jeg skapene og plukket noen sokker, noen slitte ulltrøyer og et par stygge fleecepledd. Jeg tenkte vel egentlig det skulle være høydepunktet i relasjonen vår, da hun fikk en pose klær av meg, men det var først da vi virkelig begynte å snakke sammen. Hun heter Elena og har seks barn og seks barnebarn. Hun er 56 år og er her sammen med mannen sin. De sover ute. Hun har aldri gått på skole. Hun tok nøkkelknippet mitt som jeg holdt i hånda, bladde gjennom som om det var en bok og spurte om hver og en. Hun kom til en nøkkel med Toyota-merke. Har du autocar?! spurte hun, kjører du selv?! Hun slo seg på knærne og lo. Er du gift? Ikke? Men du har jo tenner, hvorfor er du ikke gift? Hun la en hånd under brystet mitt og veide det fornøyd. Varm og kjærlig grenseoverskridende. Det er Elena.

Jeg har tre barn og har alltid vært alene. Jeg har så jeg klarer meg, men jeg har aldri vært rik. Foreldrene mine har holdt meg unna elendigheten. Jeg har aldri tenkt over at jeg er rik.

Det regnet. Vi var ikke i humør for å tøyse og Elena spurte om jeg hadde en balje. Hun trengte en balje til å vaske klær i. Jeg trakk på skuldrene og sa at det har jeg sikkert. Jeg har en liten hageflekk og der ute har jeg en bod med hagegreier. For det meste rot. Jeg dyttet litt på ting og fant et par baljer, egentlig ganske fine, som de siste sesongene har oppbevart råtne hagehansker og rustne spikre. Jeg tømte dem, vasket dem og ga dem til Elena.

Noen dager senere regnet det igjen. Jeg stakk innom en kiosk for å kjøpe med en kaffe. Jeg stanser midt i bevegelsen og kommer på at jeg skal passere Elena som sitter der i regnet. Det ble to kaffe. Hun hadde flyttet seg inntil veggen og vi satt der og så på folk mens vi drakk kaffe i taushet. Det var fortsatt ikke helt komfortabelt å sitte ved siden av henne på gata. Jeg følte meg utsatt og beglodd. Jeg sa at jeg var på vei hjem. Hun spurte meg om huset mitt. Så pekte hun på den blå IKEA-posen med tepper som hun satt på og sa at det er hennes hjem, at det er både kjøkken og soverom og stue. Nei, sa jeg, det stemmer ikke. Det der er ikke alt du har, for baljene jeg ga deg er ikke der. Å, baljene! sa Elena og slo hendene sammen, baljene er så fine at de har jeg pakket i bagasjen som jeg skal ha med hjem til Romania. Hun ristet på hodet og lo av tanken på å bruke to fine baljer i utrengsmål.

Elena, vet du at jeg har et helt hus i Sverige med strøm og vann, tørrmat og alt som trengs i et hjem? Et hus som bare står der tomt og alene i tilfellet jeg skulle få lyst til å dra dit. Er du klar over at kjæresten min har en hel leilighet for seg selv bare fordi han vil beholde sin frihet og personlige integritet? Hvordan skal jeg noen gang kunne forklare deg rimeligheten i dette?
En gang ble Elena ordentlig sint på meg. Virkelig. Jeg hadde et ærend i sentrum og på veien sa jeg til henne at jeg skulle ta med mat når jeg kom tilbake. Men jeg ble borte i flere timer. Da jeg kom tilbake satt hun sammen med mannen sin og spiste loff. Jeg hadde ikke glemt det, men tenkte at det ikke var viktig, at det ordnet seg på annet vis. Hun var sur. Selvfølgelig. Jeg ble flau og lei meg, men lot som ingenting og gikk inn på Kiwi og kjøpte skinke og banan. De ba meg spise med dem og jeg turte ikke si nei siden jeg hadde vært så dum. Elena matet meg som om jeg var et barn. Etterpå tok hun armen min og satte tennene, de få hun har, i overarmen min. Hun beit meg av kjærlighet og for liksom å si at jammen var du dum, men du er min likevel. Jeg pleier også å bite barna mine på samme måten. Jeg elsker å kjenne motstanden i kjøttet og hvinene med blanding av frykt og forventning. Elena og jeg, vi er to bitere. Født i hvert vårt land, oppdratt i ulike kulturer, fattig og rik, vi er mødre og vi biter dem vi elsker.

Du lurer kanskje på hvordan vi kunne snakke så mye sammen, om jeg kjenner hennes språk eller om hun kanskje snakker engelsk. Elena og jeg hadde ikke noe felles språk, men hun hadde en magisk evne til å bruke ord jeg ikke visste jeg kunne. Litt italiensk, litt engelsk. Sammen lagde vi en stamme av ord som vi stadig utvidet. To ganger i løpet av tiden vår skjedde det at et menneske stoppet og tilbød oss å tolke. Da ble vi veldig glade, så på hverandre, men fant ingen ord. Det var ingenting å si.
Elena var bekymret for mannen sin. Han har gått fem år på skole, kan lese, drikker ikke og slår ikke. Hun er stolt av ham. Når de går på gata, går hun en anelse foran ham. Han lytter til henne. Jeg liker det. Problemet var at han spiste mer enn han tjente. Det var dyrt å ha ham her. Elena måtte vurdere om hun var mest redd for å bli igjen her alene, eller om hun var mer redd for ikke å tjene penger til barna og barnebarna i Romania. De bestemte seg for at han skulle reise hjem. Mamma og jeg åpnet skuffer og skap og samlet to sekker med klær, vesker, sko, leker og husgeråd som kunne komme til nytte. Vi kjente at vi er gode mennesker.

Men turen med microbuss fra Norge til Romania kostet 2000 kroner og det var mer penger enn de hadde da. Han reiste ikke likevel.

Elena tok hendene mine i sine og så meg dypt inn i øynene. Det betyr at det er alvor. Hun snakket langsomt, ett ord om gangen. Hun spurte om bagasjen, som de delvis hadde fått av meg, kunne stå hjemme hos meg til de skulle reise hjem i august. De var redde for at politiet eller renovasjonsetaten eller andre rom skulle ta det. Jeg sa ja, selvfølgelig. Da holdt hun ansiktet mitt mellom hendene sine og trakk meg til seg og kysset meg på munnen så jeg kjente de varme tørre leppene hennes og den tannløse munnen. Lenge. Takk. Så kløp hun meg i brystvorta så jeg måtte hyle og dasket meg på hofta og sa at jeg måtte komme meg på jobb før jeg ble gammel.

Skompamæ, ropte hun. Det betyr elskling. I love you, ropte jeg.

Elena tror på Jesus. Hver fredag holder kirken dørene åpne slik at alle som har lyst kan komme inn og få en stille stund, tenne et lys eller be litt. Jeg gikk ned til Elena og spurte om hun ville bli med opp i kirken. Fortsatt hadde jeg knapt sett henne stå oppreist. Hun vegret seg. Hun var redd for å miste plassen sin og baggen hun satt på var tung å dra med seg fram og tilbake. Jeg foreslo at jeg kunne sitte og holde plassen. Hun gikk med hevet hode, rak rygg og armer som svingte fram og tilbake. Hun så seg over skulderen da hun krysser gata. Foran meg sto koppen med to kroner i, en svensk og en norsk. Jeg kjente meg hudløs. Jeg trodde det skulle være komisk; en norsk, sunn kvinne sitter på en blå IKEA-pose på et gatehjørne med en sliten pappkopp foran seg. Absurd. Men ingen lo. De så ikke på meg. Jeg var midt blant folk, men helt alene. Jeg frøs.
Så var det Elena som kom gående, sterk og glad. Hun satte seg på kne foran meg og vi trodde kanskje vi skulle le, men vi gråt begge to. Skompamæ, hvisket hun. I love you, hvisket jeg.

Fra da begynte jeg å dra inn til kontoret på dager jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg ville være hos henne.
Jeg ble syk. Jeg gikk til legen, og da jeg kom ut på gata var min første innskytelse å legge meg ned på knærne og krabbe til bilen som sto parkert ved kontoret. Det svimlet for meg. Elena så meg, ristet på hodet og tok tepper ut av posen sin. Hun la meg inntil veggen. Masserte meg. Strøk meg. Holdt meg på panna. Mannen hennes kom og ville fortelle noe eller spørre om noe, han tror jeg forstår bedre hvis han roper, og nå ropte han. Vær stille, ser du ikke at hun er syk, sa Elena. Jeg var svak. Rik, men svak. Og jeg ble tatt vare på. Takk.

Jeg reiste på ferie og da jeg kom tilbake sa Elena at de skulle reise dagen etter. Vi gråt. Jeg tror Elena gråt av lettelse over at jeg kom tilbake før de reiste, jeg hadde jo fortsatt bagasjen deres hjemme hos meg. Jeg gråt av sorg. Hele dagen satt vi der på gata, jeg kom meg aldri opp på kontoret. Det ene og det andre skulle ordnes. Folk kom og gikk. Det var fest og forventning og sorg og savn om hverandre. Jeg var ikke Elenas eneste venn.

Jeg inviterte dem hjem til oss den siste kvelden. Mannen hennes var bekymret, han ville være tilbake innen åtte, senest. Han var nervøs og urolig. Vi kjørte i min bil. Elena satt bak med åpne vinduer, vi skrudde radioen på høyt og hun vinket til folkene på gata. Hjemme fant vi sigøynermusikk på internett og de lyttet med stor andakt mens jeg lagde middag. Elena dusjet. Jeg ga henne håndklær og viste henne de ulike såpene og kremene hun kunne bruke, diskret som en kelner. Da hun vrengte av seg klærne, snudde jeg meg og var på vei til å lukke døra bak meg. Men hun tok tak i meg og dro meg inn igjen. Hun trengte hjelp til å skru på vannet. Ansiktet hennes er mørkt og skrukkete med røde roser. Kroppen er melkehvit og glatt som en baby. Så liten. Så lett det ville være å skade henne. Huden så fin som tynt, tynt silkepapir.

Når intensjonen er å gjøre det fint og bra, har man ingen garanti for å lykkes. Jeg grillet lammekoteletter. Elena har ikke tenner, så hun klarte selvsagt ikke spise det seige kjøttet. Og kniv og gaffel kunne de ikke gjøre seg nytte av. Jeg tok med Elena inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Hva vil du spise? Hun gapte. Hun begynte forsiktig å åpne skuffene på kjøkkenet. Magasin, hvisket hun. Magasin. Ja, Elena, i landet mitt har vi magasiner for sju magre år.

Jeg hadde aldri helt skjønt hvor Elena og mannen sov. Jeg hadde spurt om jeg kunne få være med dem hjem flere ganger, men da bare lo de det vekk. Jeg tenkte at det beste ville være å kjøre til Elenas plass og se om de kunne peke ut veien derfra. Det kunne de. Vi stanset under Sinsenkrysset. Mellom steinene dukket mørke hoder opp og ned og gjorde seg klare for natta. Jeg tenkte på tusser og troll. Denne dagen hadde renovasjonsetaten vært der og tatt alle madrassene, papplatene og teppene. Noen hadde gjemt unna sekker i buskene og priste seg lykkelige for at de ikke var tatt, andre hadde mistet alt og var fortvilet. Jeg kunne knapt forstå at dette var mitt land, min by. Det var som om vi hadde trådt inn i en parallellverden. Det var på grunn av dette Elenas mann ville være tilbake innen kvelden. Det var derfor han var urolig og nervøs. Man må passe plassen sin. Vi delte en krøllete sigarett. Jeg hadde ikke røkt på ti år. Det luktet eksos og støv og litt urin. Jeg tenkte at renovasjonsetaten aldri har tatt håndkleet mitt og klærne mine når jeg bader på stranda. Det er forskjell på folk.

Elena var glad. Hun skulle hjem. Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.

I kveld står jeg på plassen vår og tenker på Elena. Jeg ser opp på den stjernerike høsthimmelen og tenker at det er rart hvor stort verdensrommet er og hvor langt unna de stjernene henger. Så ser jeg ned på asfalten og tenker at til å være en helt vanlig bit skitten asfalt er det jammen meg rart hvor mye kjærlighet som bodde der. Og at det er rart at to kvinner som er så like, som er født inn i samme verden, kan ha så ulike liv. At kjærligheten og urettferdigheten er omtrent like store. Og hvor stort er egentlig et savn? Når tar det slutt?

Og jeg vet at neste gang vi diskuterer tiggerforbud og soveforbud, er det ikke politisk, da er det personlig. For jeg er en tigger som tilfeldigvis er født i et veldig, veldig rikt land.

Guri Riksaasen

………………………….

Bilde av Guri RiksaasenJeg kjenner Guri som bydelspolitiker i Søndre Nordstrand. Hun er faktisk like blid i virkeligheten som på dette bildet.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑