
Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.
Guri Riksaasen skriver her om sitt møte med Elena fra Romania. Et varmt og tankevekkende møte. Et møte som jeg synes også folk som leser en vernepleierblogg kan stoppe opp noen minutter ved.
Kjærlighet i tiggernes tid
Det er ikke lenger politisk. Det er personlig.
Hun hadde sin faste plass utenfor kontoret der jeg jobber. Når det regnet satt hun inntil veggen, når det var varmt nok satt hun inntil en stolpe mellom fortauet og gata. Jeg visste at hun satt der. Selvsagt visste jeg det. Men jeg så ikke på henne.
Hallo, vi har jo fest her. Vi har pusset opp badet, vi har pusset opp kjøkkenet, vi har ny sofa og ny bil – hvorfor kommer de her og roter?! De sitter der og søpler og roter og griner og gjør det utrivelig. Sover ute og bæsjer i buskene. Og ber om penger. Det er uverdig. Vi har fest her. Dere er ikke invitert! Kom dere vekk!
Hun strakte ut koppen sin og sa please maddam, please. Hun var ikke den eneste. Denne våren var det mange som strakte koppen sin mot meg og sa please. Jeg sa til meg selv: jeg kan ikke hjelpe alle. Jeg så ikke på dem en gang. Jeg så ikke på henne, men jeg visst at hun satt der. Jeg visste til og med at hun skiftet side avhengig av været. Og at hun kom omtrent klokka ni og gikk omtrent klokka fem, sånn som jeg. Hun hadde grønn jakke.
Det var en dårlig dag som snudde alt. Det skal jeg huske til en annen gang, at en dårlig dag kan det komme mye godt ut av. Selvforakten drev meg og jeg tenkte; hvem tror jeg at jeg er, hvem har jeg blitt? Jeg sier til meg selv at jeg ikke kan hjelpe alle, men i virkeligheten hjelper jeg ingen. Jeg la noen vekslepenger i koppen hennes og så på henne for første gang. Hun sa med ansiktet sitt at hun hadde visst det hele tiden, at jeg ville komme til slutt. Hun dømte meg ikke for at det hadde tatt så lang tid. Takk.
Det ble sommer. Jeg stoppet av og til og la noen kroner i koppen hennes. Hun kysset hånda mi. Jeg kysset hånda hennes og vi lo. En dag spurte hun om jeg hadde noen sokker. Hun var kald. Hjemme åpnet jeg skapene og plukket noen sokker, noen slitte ulltrøyer og et par stygge fleecepledd. Jeg tenkte vel egentlig det skulle være høydepunktet i relasjonen vår, da hun fikk en pose klær av meg, men det var først da vi virkelig begynte å snakke sammen. Hun heter Elena og har seks barn og seks barnebarn. Hun er 56 år og er her sammen med mannen sin. De sover ute. Hun har aldri gått på skole. Hun tok nøkkelknippet mitt som jeg holdt i hånda, bladde gjennom som om det var en bok og spurte om hver og en. Hun kom til en nøkkel med Toyota-merke. Har du autocar?! spurte hun, kjører du selv?! Hun slo seg på knærne og lo. Er du gift? Ikke? Men du har jo tenner, hvorfor er du ikke gift? Hun la en hånd under brystet mitt og veide det fornøyd. Varm og kjærlig grenseoverskridende. Det er Elena.
Jeg har tre barn og har alltid vært alene. Jeg har så jeg klarer meg, men jeg har aldri vært rik. Foreldrene mine har holdt meg unna elendigheten. Jeg har aldri tenkt over at jeg er rik.
Det regnet. Vi var ikke i humør for å tøyse og Elena spurte om jeg hadde en balje. Hun trengte en balje til å vaske klær i. Jeg trakk på skuldrene og sa at det har jeg sikkert. Jeg har en liten hageflekk og der ute har jeg en bod med hagegreier. For det meste rot. Jeg dyttet litt på ting og fant et par baljer, egentlig ganske fine, som de siste sesongene har oppbevart råtne hagehansker og rustne spikre. Jeg tømte dem, vasket dem og ga dem til Elena.
Noen dager senere regnet det igjen. Jeg stakk innom en kiosk for å kjøpe med en kaffe. Jeg stanser midt i bevegelsen og kommer på at jeg skal passere Elena som sitter der i regnet. Det ble to kaffe. Hun hadde flyttet seg inntil veggen og vi satt der og så på folk mens vi drakk kaffe i taushet. Det var fortsatt ikke helt komfortabelt å sitte ved siden av henne på gata. Jeg følte meg utsatt og beglodd. Jeg sa at jeg var på vei hjem. Hun spurte meg om huset mitt. Så pekte hun på den blå IKEA-posen med tepper som hun satt på og sa at det er hennes hjem, at det er både kjøkken og soverom og stue. Nei, sa jeg, det stemmer ikke. Det der er ikke alt du har, for baljene jeg ga deg er ikke der. Å, baljene! sa Elena og slo hendene sammen, baljene er så fine at de har jeg pakket i bagasjen som jeg skal ha med hjem til Romania. Hun ristet på hodet og lo av tanken på å bruke to fine baljer i utrengsmål.
Elena, vet du at jeg har et helt hus i Sverige med strøm og vann, tørrmat og alt som trengs i et hjem? Et hus som bare står der tomt og alene i tilfellet jeg skulle få lyst til å dra dit. Er du klar over at kjæresten min har en hel leilighet for seg selv bare fordi han vil beholde sin frihet og personlige integritet? Hvordan skal jeg noen gang kunne forklare deg rimeligheten i dette?
En gang ble Elena ordentlig sint på meg. Virkelig. Jeg hadde et ærend i sentrum og på veien sa jeg til henne at jeg skulle ta med mat når jeg kom tilbake. Men jeg ble borte i flere timer. Da jeg kom tilbake satt hun sammen med mannen sin og spiste loff. Jeg hadde ikke glemt det, men tenkte at det ikke var viktig, at det ordnet seg på annet vis. Hun var sur. Selvfølgelig. Jeg ble flau og lei meg, men lot som ingenting og gikk inn på Kiwi og kjøpte skinke og banan. De ba meg spise med dem og jeg turte ikke si nei siden jeg hadde vært så dum. Elena matet meg som om jeg var et barn. Etterpå tok hun armen min og satte tennene, de få hun har, i overarmen min. Hun beit meg av kjærlighet og for liksom å si at jammen var du dum, men du er min likevel. Jeg pleier også å bite barna mine på samme måten. Jeg elsker å kjenne motstanden i kjøttet og hvinene med blanding av frykt og forventning. Elena og jeg, vi er to bitere. Født i hvert vårt land, oppdratt i ulike kulturer, fattig og rik, vi er mødre og vi biter dem vi elsker.
Du lurer kanskje på hvordan vi kunne snakke så mye sammen, om jeg kjenner hennes språk eller om hun kanskje snakker engelsk. Elena og jeg hadde ikke noe felles språk, men hun hadde en magisk evne til å bruke ord jeg ikke visste jeg kunne. Litt italiensk, litt engelsk. Sammen lagde vi en stamme av ord som vi stadig utvidet. To ganger i løpet av tiden vår skjedde det at et menneske stoppet og tilbød oss å tolke. Da ble vi veldig glade, så på hverandre, men fant ingen ord. Det var ingenting å si.
Elena var bekymret for mannen sin. Han har gått fem år på skole, kan lese, drikker ikke og slår ikke. Hun er stolt av ham. Når de går på gata, går hun en anelse foran ham. Han lytter til henne. Jeg liker det. Problemet var at han spiste mer enn han tjente. Det var dyrt å ha ham her. Elena måtte vurdere om hun var mest redd for å bli igjen her alene, eller om hun var mer redd for ikke å tjene penger til barna og barnebarna i Romania. De bestemte seg for at han skulle reise hjem. Mamma og jeg åpnet skuffer og skap og samlet to sekker med klær, vesker, sko, leker og husgeråd som kunne komme til nytte. Vi kjente at vi er gode mennesker.
Men turen med microbuss fra Norge til Romania kostet 2000 kroner og det var mer penger enn de hadde da. Han reiste ikke likevel.
Elena tok hendene mine i sine og så meg dypt inn i øynene. Det betyr at det er alvor. Hun snakket langsomt, ett ord om gangen. Hun spurte om bagasjen, som de delvis hadde fått av meg, kunne stå hjemme hos meg til de skulle reise hjem i august. De var redde for at politiet eller renovasjonsetaten eller andre rom skulle ta det. Jeg sa ja, selvfølgelig. Da holdt hun ansiktet mitt mellom hendene sine og trakk meg til seg og kysset meg på munnen så jeg kjente de varme tørre leppene hennes og den tannløse munnen. Lenge. Takk. Så kløp hun meg i brystvorta så jeg måtte hyle og dasket meg på hofta og sa at jeg måtte komme meg på jobb før jeg ble gammel.
Skompamæ, ropte hun. Det betyr elskling. I love you, ropte jeg.
Elena tror på Jesus. Hver fredag holder kirken dørene åpne slik at alle som har lyst kan komme inn og få en stille stund, tenne et lys eller be litt. Jeg gikk ned til Elena og spurte om hun ville bli med opp i kirken. Fortsatt hadde jeg knapt sett henne stå oppreist. Hun vegret seg. Hun var redd for å miste plassen sin og baggen hun satt på var tung å dra med seg fram og tilbake. Jeg foreslo at jeg kunne sitte og holde plassen. Hun gikk med hevet hode, rak rygg og armer som svingte fram og tilbake. Hun så seg over skulderen da hun krysser gata. Foran meg sto koppen med to kroner i, en svensk og en norsk. Jeg kjente meg hudløs. Jeg trodde det skulle være komisk; en norsk, sunn kvinne sitter på en blå IKEA-pose på et gatehjørne med en sliten pappkopp foran seg. Absurd. Men ingen lo. De så ikke på meg. Jeg var midt blant folk, men helt alene. Jeg frøs.
Så var det Elena som kom gående, sterk og glad. Hun satte seg på kne foran meg og vi trodde kanskje vi skulle le, men vi gråt begge to. Skompamæ, hvisket hun. I love you, hvisket jeg.
Fra da begynte jeg å dra inn til kontoret på dager jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg ville være hos henne.
Jeg ble syk. Jeg gikk til legen, og da jeg kom ut på gata var min første innskytelse å legge meg ned på knærne og krabbe til bilen som sto parkert ved kontoret. Det svimlet for meg. Elena så meg, ristet på hodet og tok tepper ut av posen sin. Hun la meg inntil veggen. Masserte meg. Strøk meg. Holdt meg på panna. Mannen hennes kom og ville fortelle noe eller spørre om noe, han tror jeg forstår bedre hvis han roper, og nå ropte han. Vær stille, ser du ikke at hun er syk, sa Elena. Jeg var svak. Rik, men svak. Og jeg ble tatt vare på. Takk.
Jeg reiste på ferie og da jeg kom tilbake sa Elena at de skulle reise dagen etter. Vi gråt. Jeg tror Elena gråt av lettelse over at jeg kom tilbake før de reiste, jeg hadde jo fortsatt bagasjen deres hjemme hos meg. Jeg gråt av sorg. Hele dagen satt vi der på gata, jeg kom meg aldri opp på kontoret. Det ene og det andre skulle ordnes. Folk kom og gikk. Det var fest og forventning og sorg og savn om hverandre. Jeg var ikke Elenas eneste venn.
Jeg inviterte dem hjem til oss den siste kvelden. Mannen hennes var bekymret, han ville være tilbake innen åtte, senest. Han var nervøs og urolig. Vi kjørte i min bil. Elena satt bak med åpne vinduer, vi skrudde radioen på høyt og hun vinket til folkene på gata. Hjemme fant vi sigøynermusikk på internett og de lyttet med stor andakt mens jeg lagde middag. Elena dusjet. Jeg ga henne håndklær og viste henne de ulike såpene og kremene hun kunne bruke, diskret som en kelner. Da hun vrengte av seg klærne, snudde jeg meg og var på vei til å lukke døra bak meg. Men hun tok tak i meg og dro meg inn igjen. Hun trengte hjelp til å skru på vannet. Ansiktet hennes er mørkt og skrukkete med røde roser. Kroppen er melkehvit og glatt som en baby. Så liten. Så lett det ville være å skade henne. Huden så fin som tynt, tynt silkepapir.
Når intensjonen er å gjøre det fint og bra, har man ingen garanti for å lykkes. Jeg grillet lammekoteletter. Elena har ikke tenner, så hun klarte selvsagt ikke spise det seige kjøttet. Og kniv og gaffel kunne de ikke gjøre seg nytte av. Jeg tok med Elena inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Hva vil du spise? Hun gapte. Hun begynte forsiktig å åpne skuffene på kjøkkenet. Magasin, hvisket hun. Magasin. Ja, Elena, i landet mitt har vi magasiner for sju magre år.
Jeg hadde aldri helt skjønt hvor Elena og mannen sov. Jeg hadde spurt om jeg kunne få være med dem hjem flere ganger, men da bare lo de det vekk. Jeg tenkte at det beste ville være å kjøre til Elenas plass og se om de kunne peke ut veien derfra. Det kunne de. Vi stanset under Sinsenkrysset. Mellom steinene dukket mørke hoder opp og ned og gjorde seg klare for natta. Jeg tenkte på tusser og troll. Denne dagen hadde renovasjonsetaten vært der og tatt alle madrassene, papplatene og teppene. Noen hadde gjemt unna sekker i buskene og priste seg lykkelige for at de ikke var tatt, andre hadde mistet alt og var fortvilet. Jeg kunne knapt forstå at dette var mitt land, min by. Det var som om vi hadde trådt inn i en parallellverden. Det var på grunn av dette Elenas mann ville være tilbake innen kvelden. Det var derfor han var urolig og nervøs. Man må passe plassen sin. Vi delte en krøllete sigarett. Jeg hadde ikke røkt på ti år. Det luktet eksos og støv og litt urin. Jeg tenkte at renovasjonsetaten aldri har tatt håndkleet mitt og klærne mine når jeg bader på stranda. Det er forskjell på folk.
Elena var glad. Hun skulle hjem. Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.
I kveld står jeg på plassen vår og tenker på Elena. Jeg ser opp på den stjernerike høsthimmelen og tenker at det er rart hvor stort verdensrommet er og hvor langt unna de stjernene henger. Så ser jeg ned på asfalten og tenker at til å være en helt vanlig bit skitten asfalt er det jammen meg rart hvor mye kjærlighet som bodde der. Og at det er rart at to kvinner som er så like, som er født inn i samme verden, kan ha så ulike liv. At kjærligheten og urettferdigheten er omtrent like store. Og hvor stort er egentlig et savn? Når tar det slutt?
Og jeg vet at neste gang vi diskuterer tiggerforbud og soveforbud, er det ikke politisk, da er det personlig. For jeg er en tigger som tilfeldigvis er født i et veldig, veldig rikt land.
Guri Riksaasen
………………………….
Jeg kjenner Guri som bydelspolitiker i Søndre Nordstrand. Hun er faktisk like blid i virkeligheten som på dette bildet.
11/11/2013 at 16:03
Bra, Guri!
Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange lesere? Ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
🙂
11/11/2013 at 20:44
vakkert! Takk for at det finnes mennesker som deg<3
11/11/2013 at 20:51
Fantastisk<3
11/11/2013 at 21:41
Hva faen?
11/11/2013 at 23:27
Det kaller jeg et godt og varmt medmenneske. Skulle vært flere som deg så hadde verden vært et bedre sted for oss alle.
12/11/2013 at 02:49
For et fint innlegg. Det er virkelig de som har minst som har størst evne til kjærlighet og å dele!
12/11/2013 at 08:09
Skulle ønske jeg klarte å gjøre det samme som deg. Kjenner at jeg har lyst, men tør ikke ta steget.
12/11/2013 at 08:28
for en god menneske ❤
12/11/2013 at 08:52
Tusen takk. Jeg tenker at det handler om å se på de som sitter på gata og de som beveger seg rundt i byen som potensielle venner. Det er som ellers i livet; noen av de vi treffer liker vi, noen liker vi ikke og noen få blir vi glad i. De fleste av oss kan ikke like alle og det blir for meg misforstått å like alle bare fordi de er roma, eller fordi de er tiggere. Men om vi kan se på alle som potensielle venner, da har vi kommet langt. Da kan vi få en slutt på både hatretorikken og den dehumaniserende retorikken rundt fattige tilreisende, tiggere og roma.
12/11/2013 at 09:39
Romkulturen er dysfunksjonell, undertrykkende, diskriminerende og rasistisk, og må gå kraftig i seg selv hvis de noen gang skal fungere i det generelle samfunnet og komme seg ut av elendigheten.
12/11/2013 at 12:01
Det kan du ha rett i. Jeg kjenner ikke romkulturen som en helhet og uttaler meg ikke om det. Men jeg vet med hånden på hjertet at Elena og jeg ikke er dysfunksjonelle, undertrykkende, diskriminerende eller rasistiske, så jeg velger å forholde meg til det.
12/11/2013 at 08:58
Det vakreste jeg har lest på lenge. Fantastisk 🙂
12/11/2013 at 09:17
Tusen takk for at du skrev dette.
hilsen en annen Guri
12/11/2013 at 09:24
Can’t help but wonder if you would have ever shown so much open-hearted care if it had been another Norwegian who stood there begging day after day.?? Can’t quite imagine you kissing your own people down at Plata…and that is partly because you realize they would likely find it degrading and partly because they do not inspire your pity in the same way.This post is pretty marinated in the romanticization of the «exotic other». And general condemnation of prosperity, which is a privilige only the unmindful allow themselves from the safety of the prosperity they condemn. And I know that every krone someone puts in a cup is well-meant, but it is very short-sighted. It ensures that the trafficking, exploitation, and humiliating begging in the streets as a lifestyle goes on. It makes you feel better, but it actually only contributes to maintaining the status quo–so cheap for you and so expensive for so many others. As a foreigner from an entirely different societal context, I watch this play unfold in Oslo every day. And wonder when Norwegians will stop treating the «exotic other» according to low expectations and the impulse to sprinkle crumbs into the hands of those you actually deem beneath you. So gracious, so kind, so generous and caring and so high on the selflessness of their giving! So rejecting of the shallowness of life in the West as opposed to the «realness» of the exotic other! Much more I could say here, but to wrap it up I leave you with a thought: Wouldn’t it be much better for there to be structured measures in their home countries for changing the situation of beggers, than the everyday trickle of coins on the streets of Oslo that locks people into the current situation? Every time you drop money into one of those cups, consider it a vote for the status quo and stop lying to yourself that you are actually helping.
12/11/2013 at 12:15
Milly, din kommentar åpner mange perspektiver. Min intensjon er ikke å dele mine kyss likeverdig mellom ulike grupper og foreta en rettferdig vurdering av hvem som er mest trengende og hilken atferd som er politisk korrekt i den nåværende situasjon. Min intensjon er å fortelle en annen fortelling enn den som ellers dominerer debatten, fortellingen om at vi til syvende og sist er mennesker med hele potensialet det innebærer av sårbarhet og kjærlighet og vennskap. Det er ikke sant at jeg føler meg som et godt menneske fordi jeg kan legge noen kroner i en kopp. Jeg romantiserer ikke «de andre». Jeg føler meg utrolig dum og hjelpeløs når jeg blir konfrontert med at jeg ikke klarer å dele min rikdom med Elena. Elena og jeg har likevel valgt å gå inn i vennskapet som utfordrer oss. Det er den historien jeg forteller. Historien har en fortsettelse, og den er ikke bare enkel.
Som jeg skriver, det er ikke politisk, det er personlig.
13/11/2013 at 14:23
Newer underestimate norwegians when it comes to experience new things that give us joy, and making storrys about it. The 2 oldest ways to survive the street today seems to me as the two where allways coming back to as the problems with urge to fix or trix.
.
I cant imagine there is easyer to do prostitution or beg for money anny where else. Cant forget the rest of the west is in a deep recession.
Flott historie forresten 🙂
14/11/2013 at 20:43
Dude, those are nasjonal problems you are referring too. Romanias nasjonal problem, and now norwegian nasjonal problem. You cant expect day-to-day people to be responsible for them. They are probably as much opposed to inequality as you are, but when you see people on the streets struggling you instinctiv want too help those people. That is human nature.
And the people you help will most likely be dependant on those few krones.
The solusion we need has to come from a nasjonal and geopolitical level, not from the streets in Oslo.
It’s pretty radical AND draconian messures you are advertising. Not helping fellow human beeings on the account that you will (in theory) help them even more at a nasjonal level if you just ignore the individuals in need of help.
«Wouldn’t it be much better for there to be structured measures in their home countries for changing the situation of beggers, than the everyday trickle of coins on the streets of Oslo that locks people into the current situation?»
Structured measures is what those countrys need, but that dont mean we must stop helping humans in need now.
We need to take the problem by the root couse, not by the symptoms.
So instead of focusing your dicontent on the people trying to help, try rather focusing it in constuctive ways. Like joining political groups that put pressure on the Governments to do something.
Sorry for all eventual gramma errors, i aint no professor yo.
12/11/2013 at 09:30
Så flott og inspirerende historie-TAKK!!
12/11/2013 at 10:44
Dette var flott å lese. Vi har blitt så kjipe i Norge at vi har problemer med å dele noe av det vi har med andre. Det er ikke så lenge siden Norge var et av Europas fattigste land. Allikevel er det som om vi ikke forstår hvilke forpliktelse rikdommen krever. Også er det akkurat det med å kjøpe seg ut av problemet. Vi må bruke litt innsats for å vite hvordan vi kan bidra på beste måte for at folk ikke skal omkomme rundt oss. Hva kan du gjøre her og nå, hva kan Oslo som by gjøre, hva kan Norge som nasjon gjøre og hva kan vi gjøre sammen med alle de andre landene som også er rike. Guri Riksaasen forteller så tydelig hvorfor det er galt å glemme den personlige forpliktelsen overfor dem vi møter til daglig. Det er fint. Hun går lenger enn de fleste vil gjøre. Altfor mange av oss tenker at vi skal overlate problemet til de andre. For å kunne være hele mennesker må vi hjelpe dem som har det dårlig rundt oss.
12/11/2013 at 11:34
Wow, takk!
12/11/2013 at 12:50
Jeg har hatt gleden av og se statusene dine om Elena på Facebook, men det var enda finere å snuble over historien her. Godt å få et annet perspektiv på ting, og ikke minst se at verden også består av gode mennesker, og gode historier. Du er en fantastisk person!
12/11/2013 at 18:45
Vi har en ung kvinne som sitter på gata her i byen, hun er litt mentalt tilbakestående og roper høyt hei, hallo takk og rugger fram og tilbake. Hun har gamle foreldre som også sitter å tigger med pappkrusene sine. Idag var det et bikkjevær her og når jeg steg ut av bilen pisket regn og storm mot meg, og på henne som satt på gata. Jeg hadde ikke penger og tenkte å ta ut noen i minibanken å gi henne. Minibanken fusket og jeg gikk derfor til nærmeste 7-11 og tok ut penger og kjøpte et stort krus varm sjokolade. Gikk tilbake og gav henne begge deler. Hun rugget og ropte takk. Så lite for meg, men så mye for henne.
Jeg gir klær, kaffe og gjerne et rundstykke når jeg ser de sitter der. Det betyr da ikke så mye for meg??? Jo forresten, det betyr mye. Det betyr at jeg ennå har en viss anstendighet overfor mennesker som ikke har det så bra som meg. Det betyr at jeg ikke er blitt kald og kynisk og bare omgjør alt i nedrig sjikane og ekle negative tanker om mennesker som kommer fra en helt annen verden og bakgrunn enn meg selv. Det betyr også at jeg ikke har glemt de ordene min mor prentet inn i meg om at vi alltid må søke å gjøre det gode mot alle, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. God barnelærdom som jeg også har gitt videre til mine barn, fordi vi lever i en materiell og kynisk verden hvor penger, status og fest er det som teller. Dess rikere vi blir dess fattigere synes det vi blir på medmenneskelighet.
Så kanskje er det tid for å sette ned farten, tenke over hva vi gjør og hva vi ikke gjør med våre liv og mot andre. Det er et gammel hedersord som sier: Du skal ikke så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer deg selv.
Guri, du er et flott forbilde for oss alle, enten vi gjør noe eller lar være. Vi kan ikke redde alle, men vi kan hjelpe der vi ser folk trenger det. Lite for oss kanskje, men mye for den som får hjelpen. Medmenneskelighet og varme kan ikke verdsettes i penger, men det varmer hjerter og tenner håp for de som er uten.
13/11/2013 at 12:14
Hva skal jeg si Frøydis? Det er jo nettopp det, at det handler om vår egen anstendighet og hvem vi vil være. Spør du meg er dette den viktigste lærdommen vi kan gi våre barn. Takk.
14/11/2013 at 15:38
Hei, og takk for tankevekkende, tankeskjerpende, følelsesladet og følelsesutviklende bloggpost. Jeg mener også at dette i stor grad handler om anstendighet. Jeg har forsøkt å formulere noe om det her: http://kdybvik.wordpress.com/2013/05/08/kjernen-i-tiggerdebatten-anstendighet/
12/11/2013 at 18:55
I like to comment on «Millis» comment to the Guri Riksaasens blog.
Most of us that like to give something to poor people, we are searching for answers like yours to explain our lack of actions. We also fear the what our closest will think about this if we put our self in the same position as Guri. Will they say we are stupid? My experience of life is telling me that the word «Stupid» is something that scare people from doing a lot of good things in life. However, «stupid» is not always what you think it is, as a «smart» person can do stupid things, and believe he / she is smart. When you grow older, you do not care so much what other people think, and follow your hart. Keep it up Guri. All respect for you.
12/11/2013 at 20:01
🙂
12/11/2013 at 19:44
JEG ELSKER UTLENDINGER!!<3<3
12/11/2013 at 21:45
Tror alle nordmenn er flinke til å dele .Det er en god ting å se mange smil.Jeg får mye feedback fra de som vil bli sett ,livet handler om å bli sett.Smil og la musklene få fritt løp.
12/11/2013 at 23:26
Jeg kommer selv fra Romania, og gjennom mine 8 år (den tiden jeg bodde her) har jeg aldri lest noe så positivt og så følelsesrik som det du skrev. På grunn av mangel på kunnskap tror mange nordmenn alt det negative mass media viser, skriver forteller om Romania.
Må bare si tusen takk for flott artikkel. Jeg tok meg frimodigheten å dele liken din på min facebook vegg.
13/11/2013 at 20:28
Tusen takk 🙂 del i vei!
13/11/2013 at 01:25
Motbydelig!
13/11/2013 at 07:59
SVEIN SYVERTSEN, hva er motbydelig? man kommer ikke bare med ett ord uten å forklare seg!
13/11/2013 at 10:32
http://www.thesun.co.uk/sol/homepage/news/3588634/Gypsy-mansions-in-Romania-built-from-British-benefits.html
For å sette det hele i perspektiv……………………….
13/11/2013 at 20:27
Jeg ser ingen grunn til å tro eller tvile på noe som står i The Sun uten kilder, men jeg er helt, helt sikker på at Elena ikke har et slott i Romania 🙂 og tiggere får ikke en eneste krone i noe som helst statlig ytelse i Norge. Ikke en krone, virkelig. De er fullstendig overlatt til seg selv og det de måtte få fra frivillige.
Men på den annen side, for å ta deg på ordet: jeg måtte gå en runde med meg selv på et tidspunkt og spørre meg selv, hva om jeg blir lurt? Jeg svarte meg selv:1. Hvis hun lurer meg gjør hun det så godt at hun fortjener hver krone bare for det. 2. Kan man noen gang være helt sikker på noe? 3. Hvor kjipt hadde livet mitt blitt om jeg bare skulle gjøre det jeg var helt, helt sikker på?
Konklusjonen ble: jeg tar sjansen.
Var det et svar?
14/11/2013 at 00:46
Jeg hadde gitt skjorten av kroppen min for å hjelpe de som sitter å tigger, Norsk eller utenlandsk.
Men man blir jo fortalt at hvis man gir penger til rusmisbrukere, så vil de aldri nå bunnen sin, og man bare gjør det mulig for dem å fortsette med det livet for alltid. Vi har jo ett velferdssystem i Norge. Er man villig, så er det mulig å få hjelp. joda, det er ett problem med lange ventelister på behandligsplass. Men man kan jo bare gå på NAV og få sosial Nødhjelp til mat. Så når de tigger, så er kan det ikke være mat de pengene går til.
Og når de gjelder de utenlanske tiggerne, så blir vi jo fortalt at de fleste er organiserte tigger ligaer, som parkerer sine fine biler i utkanten av Oslo, og tar Tbanen inn for å så å tigge, da dette meget lønnsomt i forhold til vanlige lønninger i dems hjemland.
Og selv om dette ikke skulle stemme, og vi alle ga generøst til alle som tagg, ville ikke resultatet bli at vi ville blitt nedrendt med tiggere ifra hele europa? Vi kan jo ikke hjelpe dem alle?
Jeg hører ofte dette som begrunnelse for hvorman man ikke gir til tiggere.
Jeg tror de fleste Nordmenn har store hjerter og ønske om å hjelpe de som trenger det.
Men hva gjør man når man ikke vet hva som er det rette å gjøre?
14/11/2013 at 10:31
Noen er kanskje offer for ulike former menneskehandel osv, vi skal ikke se bort fra det og vi skal ta det på alvor. Det er også et politisk spørsmål om Romania og EU tar et godt nok ansvar for sine innbyggere.
Det som skremmer meg mest er demhumaniseringen av to grupper, nemlig tiggere og roma. Og særlig de som er både tiggere og roma. Jeg mener det er viktig at vi før vi tar den politiske debatten erkjenner at dette handler om mennesker som ikke er vesentlig forskjellige fra oss.
14/11/2013 at 01:16
Inviter en, og de kommer alle på kjøpet. Desverre er det denne godheten som fører til at Oslo er fylt med rumenske tiggere. Og de gir seg ikke, for de tjener penger på dette. Og hva skjer så med de norske tiggerne, som ikke har noe land å søke tilflukt i?
De disse tiggerne gjør er å stjele den hjelp, det ly, og den fokusen de fortjener.
Sorry mac, men jeg gir ALDRI til en rumener.
14/11/2013 at 10:34
Det får være ditt valg. Jeg fikk Elena, og med hånden på hjertet, jeg ble kjent med noen flere hyggelige mennesker, men jeg fikk ingen på kjøpet. Det sto ikke en flokk på døra mi etter at de var på besøk hos meg.
Jeg kjenner norske tiggere også. Jeg mener virkelig at vi skal kreve av oss selv at vi møter hvert enkelt menneske som det enkeltmennesket det er uansett sosiale rettigheter, etnisitet eller status. Det kan vi klare.
14/11/2013 at 14:05
Så fint et innlegg. Du gav de som tigger et ansikt, og du avstigmatiserte det de gjør. Men mest av alt viste du deg som et skikkelig medmenneske. Veldig rørende og et privilegium å få lese dette.
14/11/2013 at 15:29
Utrolig flott !! Rørende.. Du er en fantastisk person Guri, burde vært flere som deg!
14/11/2013 at 18:41
Det er merkverdig og noe surrealistisk, den iver mange nordmenn forsøker å yte ovenfor å hjelpe de trengende. De som vi ser har mindre og som ikke har vært like heldige som oss. Som ikke har hatt det like let her i livet, som ikke har hatt same utgangspunkt til å lykkes. Historien om Elena er rørende, etser seg dypt inn i hjerterota til en hver vel sammensatt. Jo, jeg ser den. Og jeg skulle så ønske at jeg kunne sett kun denne delen av verden, der jeg kunne rette fokus på de trengende, og meg, som kan og bør hjelpe de. For en følelese, og gud vet vi trender litt emosjonell oppvekkelse her til lands. Vi har det jo litt for godt og litt for trygt. Som du sier, vi har jo fest her vi, og de er ikke innvitert. Men jeg vil gjerne dele litt med deg av min verden, litt av min erfaring og opplevelse rundt dette. Du er norsk, det er ikke jeg. Du er født og oppvokst her. Og som mange, så veldig mange andre nordmenn, så er dere født med et enormt hjerte og har senere utviklet denne påtrengte følesen av å stå i gjeld til resten av den mindre heldige verden. Dere har fått printet inn at siden man har det så godt her til lands, så bør man se å hjelpe de som har mindre. Dårlig samvittighet og et ønske om å komme ut av den rosa boblen og se til hva som virkelig skjer der ute. Men det er nettop denne velstandem som gjør deler av den norske befolkningen enten blind for det mest åpenbare, at et hvert menneske, selv uten et økonomisk grunnlag, har et valg. Hun/han tar mange valg hver dag, hvert sekund. Jeg vet hvor disse tiggerne kommer fra, jeg vet hvilke valg de har måttet ta opp i gjennom livet sitt. Hva som har vært deres utfordringer. Jeg kommer fra et av disse landene. Jeg har sett moren min slite i hele sitt liv, bare for at jeg skulle ha mat, et tak over hodet. De fleste, desverre, av disse menneskene som tigger der ute, vet så alt for godt hvilke knapper de skal trykke på for å vekke bade empati og dårlig samvittighet som gode nordmenn. Istedenfor å spørre deg om du har baljer eller sokker, og etter bli sint for at du, så uoppdragen, ikke kommer med mat. Ville de rette menneskene med de rette intensjonene grepet tak i muligheten, spurt om jobb, om en fremtid. De mange friske, store sterke menn som tigger på tbaner, med sin lille lapp der de spør om vi kan hjelpe de med et pr kroner til melk til barna deres. Vi maler et bilde av falleferdige hjem, syke besteforeldre, et uverdig liv som de har blitt født inn i. Og på andre siden oss, slemme og selviske, med penger og mat så det tyter ut av ørene. Hva hvis jeg sier at de same mennene som tigger på banen bor i en av leilighetene i oppgangen min? Hva hvis jeg sier at de nylig har pusset opp badet? Hva hvis jeg sier at disse menneskene har ved flere anledninger har blitt tilbudt jobb, men har pent avslått. Hva synes du om det? Det er klart vi skal hjelpe. Men aldri synes synd på noen, ved å synes synd, hever vi oss selv over de, lar vår egen egoisme, vårt eget ønske om å føle oss generøse, råde over sunn fornuft. Hjelp de som virkelig trenger hjelp. Jeg ser ikke det som et verdig argument at vi aldri kan vite helt sikkert. Jeg vet med full sikkerhet at pengene jeg samler inn til Frelses Armeen, de jakkene vi donerer, kommer godt med i vinter. De bollene vi baker til org Hjelpende Hender, blir vel tatt i mot. Det er hjelp som bidrar. Men å hjelpe men samtidig lukke øynene for hva konsekvensen av ens hjelp vil ha, er skrekkelig feil. Når vi vet at disse grupperingene fører også til uønsket kriminalitet og uro i gatene våre, skal man da arrogant ville lukke det ute, og likevel «hjelpe»???
15/11/2013 at 15:10
Synd dette er organisert tigging, dem kommer ut av fine hjem, Ipads, tlf verdt mange tusen og har ett nydelig liv utenom dette tigger greiene.. men takk for at du støtter kriminaliteten da 😀
13/04/2015 at 00:32
Regner med du har kilder på dette? Ser mange slenge denne påstanden rundt, når både politiet, Renovasjonsetaten, organisasjonene som jobber tett på tiggerne og ikke minst oss som bor i byen og ser folk sove under broer, i parker og rundkjøringer (INGEN gjør det hvis de har andre muligheter) forteller at det ikke gjelder flertallet. Det er en beleilig sannhet å tro på, men uten bevis er det kun en unnskyldning for vår kynisme.
21/11/2013 at 17:39
Fint innlegg og det må ha vært en spennende opplevelse ! Jeg tror likevel at vi ikke er tjent med at tigging fortsetter, i stedet må romfolket få muligheten til å ta utdannelse og å få en jobb, da helst i hjemlandet.
Det jeg ikke helt skjønner er hvorfor hun løftet på brystet dit og hvis noen hadde kløpet meg i brystvorta hadde jeg blitt sint.