Det er viktig og nødvendig å trekke frem alle de flinke ansatte som hver dag og natt gjør en fantastisk innsats i landets helse- og omsorgtjenester. De jobber i en sektor som er preget av tunge og komplekse arbeidsoppgaver. Oppgaver som av mange blir tatt for gitt. Ansatte som ofte opplever at tjenestene de jobber i får kritikk. Kritikk av pårørende, i media og av politikere. Som Mary-Ann Bjørnflaten gjør i en kronikk i NRK ytring, må vi alle bli enda flinkere til å heie på disse ansatte som er vår velferds frontsoldater.
Dessverre blir Bjørnflatens viktige forsøk på å støtte helse- og sosialarbeidere en skivebom. Først og fremst bommer hun når hun sår tvil om pårørendes opplevelse av tjenestekvaliteten. Engasjerte, kritiske og ”vanskelige” pårørende er ansattes viktigste allierte i arbeidet for best mulig velferdstjenester. Vi må aldri glemme at det er tjenestebrukerne og deres pårørende tjenestene og ansatte er til for. Da må vi bruke deres kritiske blikk og engasjement som en ressurs, ikke noe vi skal ha behov for å imøtekomme gjennom uttalelser i media.
For det andre bommer hun når kritisk media fremstilles som en fiende av de ansatte. Fremtidens tjenesteutvikling handler om bekjempelse av nullfeilskulturer. Mindre frykt og kontroll, mer tillit. Det betyr dog ikke at media skal slutte å avdekke problematiske forhold i tjenestene. Vi trenger mer undersøkende, gravende og faglig kompetent journalistikk, ikke mindre. At ansatte trenger å gjemme seg bak taushetsplikt er selvfølgelig feil. Taushetsplikten kommer til anvendelse i enkeltsaker. Jeg heier på ansatte som i enda større grad uttaler seg i media. Om de forholdene de jobber under. Både om alt det flotte og positive som skjer, men selvsagt også som viktige kritiske og korrigerende stemmer. Ansatte må jobbe med media, ikke mot. Mer åpenhet bygger ned samfunnsskapte og funksjonshemmende barrierer.
For det tredje bommer hun når hun fremstiller kompetanse og antall ansatte som to motstridende størrelser. Å be om mer kompetanse kan umulig være det samme som mistillit til de som er ansatt i dag. Det bidrar bare til å nedvurdere den komplekse jobben som gjøres i dag av erfarne, dyktige og kompetante helse- og omsorgsarbeidere, med og uten formell utdanning. Det trengs mer kompetanse og flere folk.
Hvis ansatte opplever det som en krenkelse at tjenestebrukere, pårørende og presse fremhever brudd på menneskerettigheter og faglig forsvarlighet, så har de ingenting å gjøre i landets velferdstjenester. Den enkelte ansattes situasjon må og skal ivaretas av god ledelse. Kampen for gode arbeidsforhold og gode tjenester skal vi ta sammen med tjenestebrukere og deres pårørende.
Vernepleieren 