Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

Kongress

Mangfold er en ressurs

Visste du det? At Fellesorganisasjonen (FO) har laget verdens flotteste plattform? Denne fagforeningen for velferdens frontsoldater har utviklet noe så vakkert som en plattform om mangfold. En plattform som er stødig nok til å stå på, men som også kan fungere som et springbrett. Et springbrett for organisasjonen, men også for oss som samfunn. Den slår utvetydig fast at mangfold er en ressurs. Men også at det krever mot.

Snart har Fellesorganisasjonen (FO) kongress. Her skal organisasjonen og dens politikk for de neste 4 årene meisles ut. Organisasjonens viktigste politiske verksted står for døren. Jeg håper det er feststemning blant alle FOs medlemmer. Jeg gleder meg til å være gjest på kongressens åpningsdag. Men er også en smule bekymret (ja kanskje særlig etter å ha skrevet dette). FO har nemlig vært gjennom en turbulent periode, og inngangen til denne kongressen lover ikke godt. For første gang hører jeg snakk om behovet for et eget vernepleierforbund utenfor FO. Det engasjerer, men bekymrer. Med alle de flotte medlemmene, tillitsvalgte og ansatte burde det være helt unødvendig å i det hele tatt vurdere dette behovet. Noen gjør altså det, og det har fått meg til å reflektere.

I 2010 ble jeg valgt til leder for vernepleierseksjonen i FO. En del av en helhetlig ledelse. Jeg var skikkelig stolt. Dette er jo drømmejobben for en vernepleier som nesten før jeg ble utdannet har engasjert meg i det jeg liker å kalle for vernepleierier. Jeg hadde store ambisjoner. Ikke bare skulle jeg endre verden. Jeg skulle endre FO. Det viste seg å være for store ambisjoner. Det har vist seg å være mye enklere å endre verden enn å endre FO. Hovedgrunnen til at jeg trakk meg var at vi brukte for mye tid på interne prosesser. Det opplevdes ofte viktigere å skape allianser innad i organisasjonen enn med viktige samarbeidspartnere ute i virkeligheten.

«Det er for meg også blitt tydelig at det er ulikt syn på hva FO skal være og hvordan organisasjonen skal utvikle seg. Det var ikke bare utfordringene knyttet til utdanning og autonomi som var problematisk. Siste landsstyremøte i 2011 viste dette tydelig. Jeg mener at uenighet ofte kan være positivt. Åpen debatt om saker, både organisatoriske og politiske er bra. Jeg synes det er langt mer problematisk at det kan synes som om man må spille et politisk spill for og nå frem i de vanskeligste sakene. Jeg opplever en organisasjon som er preget av ulike fløyer. Tilhører man ikke noen av fløyene blir det svært vanskelig å bidra. Jeg har opplevd at avvikende meninger sees på som problematisk, og at det er viktigere å skape allianser enn å fremme åpen dialog. Jeg mener interne organisatoriske saker må løses på andre måter enn ved såkalt politisk spill. Etter min mening må FO finne nye arbeidsformer som gjør FO sterk i det politiske spillet som vi selvsagt skal delta i for å vinne frem med våre saker.» Fra mitt brev til Landsstyret i forbindelse med avgangen. 

I diskusjonene som er åpne for vanlige medlemmer som meg tyder det på at organisasjonen har akkurat de samme utfordringene nå, som jeg pekte på når jeg trakk meg. Vi kan ikke organisere og kontrollere oss bort fra de problemene som har vært i hele organisasjonens levetid. Lars Semmerud, en av dem som nå ikke stiller til gjenvalg sier det kanskje best:

”Men vi kan ikke organisere oss vekk fra uenigheter. Det handler i stor grad om organisasjonskultur og organisasjonsutvikling. FO trenger å jobbe med det på mange plan.»

Jeg har selv opplevd det. Ikke å bli skjelt ut for hva jeg mener, men for at jeg mener det jeg mener. Eller, som ansatt, følt på forskjellen mellom å være i eller ute av ledelsens varme. Like vel tror jeg at jeg slapp lett unna. Og det er lett å avfeie det med at det begynner å bli mange år siden. Men. Jeg ser og hører at det fortsatt skjer. Jeg har hørt om andre som blir skjelt ut. Som er blitt snudd ryggen til. Helt fysisk. Det foregår åpent. Og mer subtilt. FOs Osloavdeling har nettopp sendt ut et brev til alle sine tillitsvalgte der de sår tvil om Fontene, vårt eget fagblad, sine intensjoner.

”FO Oslo beklager at Fontene ikke speiler virkeligheten i FO. Dette har vi sett tendenser til tidligere, uvisst av hvilket motiv Fontene har for denne fremgangsmåten.”

I siste Fontene har mine to fremste tillitsvalgte en kommentar om den kommende kongressen. Siden jeg for tiden holder på å lese meg opp på kritisk diskursanalyse, er det selvsagt særlig interessant å se hvordan deres tekst prøver å kople organisasjonsdebatten i FO med kampen for velferdstjenestene og godt arbeidsmiljø. Jeg opplever at de sår tvil om dem/ oss som er i mot de foreslåtte organisasjonsendringene virkelig ønsker et sterkt FO i kampen for velferdstjenestene og arbeidsmiljøet. Og ikke minst. Valgkomiteen velger å vrake en i ledelsen uten å ha en annen kandidat klar. Begrunnelsen er manglende tillit innad i ledelsen. Samtidig viser debatten etter at denne kandidaten har tydelig tillit hos mange medlemmer og viktige miljø.

Er det ikke på tide å slutte med dette tullet?

Kanskje er jeg naiv. Nei. Ikke bare kanskje. Jeg er naiv. Jeg trodde, nei tror fremdeles at det må være mulig å ha en fagforening uten dette. Ja, jeg og ser på House of Cards. Jeg vet at dette er politikk. Husk. Jeg er frivillig naiv, ikke dum. Så kanskje er det bare meg som ikke passer til politikkens vesen. Igjen; men. Jeg tror nemlig fortsatt det er mulig. Mulig med en åpen, ryddig debatt om de vanskelige sakene. De siste dagers innlegg i Fontene sin debattseksjon lover svært godt. (Hurra for Fontene som er i ferd med å redde debatten) Men skal den kommende kongressen bli det politiske verkstedet som den skal og bør være, krever det mot. Mot til å løse opp i fastlåste posisjoner. Mot til å i større grad utforske hva de andre mener. Og ikke minst mot til å tenke og handle mangfoldig.

Så. Til det viktigste. Hvor bør veien videre være for FO? Jeg tror veien videre går nettopp gjennom det flotteste dokumentet organisasjonen noen gang har laget. Plattform for mangfold. Jeg oppfordrer alle kongressens delegater til å lese dette. Nei. Ikke bare les. Reflekter. Diskuter. Hva betyr dette i den situasjonen som FO nå er i? Hvordan kan organisasjonen bruke følgende fra plattformen:

Mangfold er en ressurs
FO skal jobbe for å synliggjøre at mangfold er et gode. Mangfold gjør arbeidslivet, organisasjonene og samfunnet i sin helhet rikere på kunnskap, språk, kulturuttrykk, meninger og livssyn.

Mangfold krever mot
Mangfold kan lett bli et tomt honnørord – et politisk korrekt ønske som alle kan enes om. Det er når våre etablerte sannheter settes på prøve, at de spennende, men også krevende, diskusjonene kan finne sted. Skal vi åpne opp for mangfold, må vi tåle å bli utfordret på å:

– Respektere og lytte til meninger som står langt fra våre egne – også på egen arbeidsplass

– Vise toleranse overfor det vi opplever som intoleranse – eksempelvis enkelte religioners syn på ulik seksuell orientering FO skal likevel være tydelig mot intoleranse som medfører diskriminering, represalier eller undertrykking.

– Våge å stille spørsmålstegn ved etablerte holdninger og praksis i egen organisasjon.

Herregud så vakkert.

Jeg ville ha operasjonalisert dette på følgende måte. Det finnes sikkert, og forhåpentligvis, andre måter å operasjonalisere det på:

1.
For meg er en av de viktigste faktorene i mangfoldet i vår organisasjon profesjonsfelleskapet. Vi er tre profesjoner…nei, tre profesjonsorganisasjoner som opprinnelig søkte sammen for å bli sterkere. Tre helt ulike profesjoner som har sett nok likheter til å søke sammen i et interessefellesskap (og etterhvert en fjerde yrkesgruppe). På mange måter kan man se på FO som en samarbeidsregjering mellom ulike parti, i motsetning til ett parti med ulike fløyer. FO er selvsagt først og fremst fagforeningen for yrkesutøvere, men samtidig også en organisasjon for profesjonene. I debatten til nå har det vært mye fokus på forholdet mellom seksjonsråd og landsstyre. Dette er viktig, og jeg håper at kongressen ser verdien i det mangfoldet disse seksjonsrådene representerer. Men det mest radikale forslaget til den kommende kongressen handler ikke om dette forholdet, men forholdet mellom profesjonene. Den enkelte profesjon skal ikke lenger ha egen autonomi. Dette er en svært radikal endring av hva FO har vært og er. Jeg tviler ikke på at FO fortsatt skal kunne ha fokus på profesjon og yrkesfag, og at organisasjonen også i fremtiden vil oppnå resultater på dette området. Men, for meg betyr denne endringen at organisasjonen i prinsippet forlater sitt ansvar for profesjonene. Den vil med de foreslåtte endringene være en organisasjon for profesjons- og yrkesutøvere, men ikke for profesjonene. Det er en alvorlig endring som jeg håper kongressens delegater har grundig vurdert konsekvensene av.

Løsningen kan selvsagt være å beholde profesjonenes autonomi i landsstyre og kongress. Det kan til og med være en flott løsning som kan bidra til å vitalisere det yrkesfaglige- og profesjonsbaserte arbeidet i organisasjonen. Da må landstyrets representanter delta på yrkesfaglige konferanser og bidra aktivt til vurderinger av lengde på utdanningen vår, styrking av praksisplasser, sikre at vernepleierprofesjonen er en sterk profesjon i kampen for et inkluderende samfunn, vurdere hvorfor vi skal endre vår engelske benevning av vernepleier, vurdere hva begrepene ”målrettet” og ”kunnskapsbasert” betyr i en vernepleierfaglig sammenheng, diskutere tiltak som kan styrke oss som helsefaglig utdanning , sikre at omsorg også er sterk faglighetskraft i tjenestene, sikre at profesjonsutøverens personlige ansvar styrkes og støttes av en pro-aktiv fagforening etc etc. Men ikke bare det.

Hvis vi beholder autonomien i LS kan vernepleierne der utnevne et profesjonsråd som også består av andre enn medlemmer. Det kan man ikke om profesjonsrådets medlemmer velges. Da kan vi invitere organisasjoner for tjenestebrukere eller tjenestebrukere selv med i organet som skal gi råd til seksjonens representanter i LS og kongress. Hadde ikke det vært utrolig stilig, fremtidsrettet og innovativt?

2.
En annen svært sentral del av mangfoldet i organisasjonen er det mangfoldet ledelsen representerer. Det viktigste mangfoldet i en politiske ledelse er meningsmangfoldet. Det er svært viktig å sikre at politisk ledelse består av personer med ulik profil og ulike meninger. Kun på den måten kan disse utnytte mangfoldet som en ressurs. Som jeg har sagt til valgkomiteen, senest for få uker siden; bygg et team som trekker politikken i flere retninger. Det bekymrer meg at valgkomiteen til nå kan synes å snevre inn meningsmangfoldet i ledelsen i svært kontroversielle saker. Som vernepleier er jeg glad for innstillingen som er gjort i vervet som er forbeholdt vernepleier. Marianne Solberg Johnsen kommer til å gjøre en strålende jobb for FO og for vernepleierprofesjonen. Men, i dette perspektivet er det for meg helt uforståelig at FO skal kaste ut Ellen Galaasen basert på manglende tillit. Gudene skal vite at jeg har hatt mange diskusjoner med Ellen. Mange uenigheter. Om lengde på utdanning. Om kompleksiteten i tjenestene. Om feminisme. Om vedtekter. Men. Hun representerer virkelig noe av det viktigste i vårt felleskap. En genuin holdning til hvem som er viktigst. Og det er ikke deg og meg. Eller FO. Viktigst er de vi jobber for. Hun representerer selvsagt også bredden i organisasjonen vår. Og ikke minst; hun utfordrer oss på våre etablerte holdninger og meninger. For meg er Ellen Ryan Giggs på sine yngre dager. En helt nødvendig breddeholder med hjertet utenpå drakten. Sammen med de andre innstilte representerer hun et avgjørende meningsmangfold.

3.
Til sist så må selvsagt FO gjøre noe med kulturen for mangfold. Selve grunnlaget for videreutvikling av politikk og organisasjon. Det trengs en åpen debatt der flest mulig medlemmer kan komme til orde. Det er nødvendig å heie på divergerende meninger. En må søke å leve med kompleksiteten, ikke kontrollere den. Jeg mener helt eksempelvis at det er stor forskjell på FO Rogaland som i alle år har argumentert på prinsipielt grunnlag for organisasjonsendringer som tar bort seksjonsrådenes selvstendighet og alle dem som de siste ukene har argumentert for dette med ønske om økt kontroll i et komplekst landskap. FO kommer alltid til å være en kompleks organisasjon. Sånn er det bare. La oss bruke det til noe positivt.

Det er mulig at tiden har løpt fra meg. At jeg oppfattes som en gammel grå grinebiter som er kritisk til endring. Men det er jo nettopp endring jeg ønsker. Jeg tror faktisk at FO fremdeles kan utløse sitt enorme potensiale. Da må noen må drikke kaffe sammen de nærmeste dagene… Jeg for min del skal med dette forholde meg i ro. Stryke skjorten. Og gjøre meg klar til festen som venter på min lille visitt på FOs kongress i neste uke.

PS! Det kan godt være at du ikke bryr deg om FO. At du ikke er vernepleier, at du er tjenestebruker, at du ikke er medlem. Da var kanskje dette totalt uintressant. Men. Jeg synes du skal bry deg om FO. Organisasjonen til vernepleierne og til profesjonen vår, er viktig for tjenestene og for profesjonen. Uavhengig av ditt medlemskap eller ikke.

Om du vill ha mej…

Om du vill ha mej,
nu kan du få mig så lätt

Håkan Hellström

Håkan Hellström gir ut ny plate i disse tider. Da synes jeg det passer med sitatet over, fra en av de flotte låtene hans. Sitatet er passende for mitt forhold til Fellesorganisasjonen (FO). Jeg har takket ja til å bli innstilt som en av 4 eller 5 i FOs ledelse. Her skriver jeg litt om hvorfor, for det er jo faktisk sånn som dette; Om du vil ha mej (FO), nu kan du få mig så lätt…

(PS! det som står videre er nok mest interessant for medlemmer av FO)

Les mer «Om du vill ha mej…»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑