Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

kunnskapsdepartementet

Sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene

Skjermbilde 2013-06-15 kl. 00.49.47”For vernepleierutdanningenes del, som gir grunnlag for autorisasjon som helsepersonell, gir prosjektet anledning til å synliggjøre og drøfte utdanningens forståelse av og særegne bidrag til «sosialfaglig kompetanse» ut fra utdanningens status som både helsefag og sosialfag.”

Det kan være at dette bare er for spesielt interesserte. Jeg håper dog at det er mange spesielt interesserte. Dette er nemlig viktig. Det er viktig for vernepleierutdanningen. Det er viktig for velferdstjenestene. Og ikke minst, det er viktig for tjenestebrukerne. Kanskje er det ikke så mange som vet at Universitets- og høgskolerådet har igangsatt et prosjekt på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet som skal se nærmere på  sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene (BSV= barnevernpedagog, sosionom og vernepleie).

Fra nettsidene til prosjektet kan man lese at det har følgende som mål:

– Å definere sosialfaglig kompetanse slik at det bidrar til å styrke og videreutvikle de sosialfaglige felleselementene i dagens tre hovedutdanninger (utdanning til barnevernspedagog, sosionom og vernepleier). Forholdet mellom sosialfaglige felleselementer og profesjonsspesifikke bidrag til sosialfaglig arbeid må klargjøres. Det forutsettes at dette skjer i samspill med helse- og velferdstjenestenes uttrykte kunnskaps- og kompetansebehov.

– Å stimulere til tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene om innhold og organisering av de sosialfaglige utdanningene i dialog med relevante yrkesfelt.

– Å stimulere til samordnet forskningsinnsats i nært samarbeid med yrkesfeltene på tvers av studieprogrammer og utdanningsinstitusjoner som ledd i arbeidet med å utvikle mer robuste fag- og forskningsmiljøer.

Dette synes jeg er spennende greier. Det er spennende at man skal se på og utvikle en viktig del av vernepleierutdanningen, og det er også spennende at man tar utdanningens bidrag til det sosialfaglige på alvor. Flott! Men det er også litt utfordrende. Vernepleierutdanningen er som det ganske riktig er presisert en helsefaglig utdanning. Vi vernepleiere er autorisert helsepersonell. Samtidig er vi klart definert som sosialfaglig personell. Ikke minst da vår profesjonsforening er en sammenslutning av barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Et klart signal som bidrar til at vi naturlig faller inn under kategorien sosialfaglig. Dette kan selvsagt diskuteres, kanskje er vi mer lik ergoterapeutene enn de sosialfaglige utdanningene, men greit nok (Jeg undrer meg dog om man kan ha samme type prosesser om det helsefaglige, med sykepleierutdanningen, ergoterapeututdanningen og vernepleierutdanningen i fokus?). Det som er spennende med dette omtalte prosjektet er at det på den ene siden kan bidra til nødvendig utvikling av det såkalte sosialfaglige, men også kan bidra til å utvikle det vernepleiefaglige. Sitatet jeg innleder dette innlegget med er inspirerende i forhold til begge elementer.

Det er dog noen deler som gjør meg bekymret. Det er særdeles viktig at dette ikke er et prosjekt som på ny legger grunnlag for en sammenslåingsdebatt. Det har vi hatt nok av. Både på 90-tallet og i de siste årene, før meldingen som danner grunnlag for dette prosjektet, var det sterke krefter som talte for en sammenslåing av BSV-utdanningene. Jeg håper virkelig at den tanken er lagt død. Når man snakker om å sammenligne internasjonale utdanningsmodeller blir jeg dog litt bekymret. Det er vel ikke modellene det er snakk om, eller?

Mitt utgangspunkt for vernepleierutdanningen er at den alltid er vernepleiefaglig. Det er tilnærmet umulig å skille ut de enkelte elementene som rendyrkede deler av vår yrkesutøvelse. Det er aldri slik at vi på et gitt tidspunkt bruker helsefaglig kompetanse og på et annet tidspunkt bruker sosialfaglig kompetanse. Det er alltid en helhetlig integrert kompetanse der vi bruker de ulike kompetanseområdene sammen. Hvis ikke dette blir tatt tilstrekkelig hensyn til, og at man faktisk tror at dette går an å skille ut, mener jeg at prosjektet bommer. En diskusjon om sosialfaglige elementer i vernepleierutdanningen kan bidra til en utvasking av det særegne vernepleiefaglige, men jeg er ikke i tvil om at det vernepleiefaglige har noe å tilføre det sosialfaglige. Det de skriver om dette beroliger meg foreløpig. Jeg blir glad for noen av beskrivelsene  som omtaler vernepleierutdanningen. Jeg opplever, når jeg leser om prosjektet, at de virkelig tar vår særegne kompetanse på alvor. For eksempel her fra referat i referansegruppen (NRHS):

Vernepleie er nettopp kombinasjonen av sosialfaglig og helsefaglig kompetanse: vanskelig å skille dette fra hverandre for den utdanningen

– Det er ikke noe mål for prosjektet å holde dette fra hverandre: Poenget er at utdanningene utfordres til å sette ord på̊ hvordan sosialfaglig kompetanse kan forstås, i lys av hver av utdanningsretningene og de praksisfeltene de samspiller med – for så å se på̊ hva som er forskjellig og hva som er profesjonsspesifikt. Vernepleierutdanningen bidrar da med en ekstra dimensjon historisk og praktisk

Et siste element som bekymrer meg litt er bredden i dette arbeidet. I beskrivelsene er det mange fine ord om involvering av alle mulige bidragsytere. Når Mimmi Kvisvik, som er leder av FO, bruker en helside i Fontene på å kritisere prosessene rundt dette prosjektet blir jeg bekymret over om det bare er store ord at man skal involvere praksisfeltet. Og enda mer bekymret blir jeg når jeg leser hvordan UHR tenker seg brukerinvolveringen. I utarbeidelsen av meldingen til stortinget var jeg forundret over i hvor stor grad man tenkte at dette var utdanningsfeltets domene. At man ikke i større grad involverte de som faktisk er avhengig av tjenesteutøvere med høy og riktig kompetanse. Når jeg nå ser hva de skriver om brukerinvolvering blir jeg nesten litt skremt. I alle tjenester i dag er brukerstemmen en viktig og nødvendig bidragsyter i utviklingen av tjenestene. I dette prosjektet definerer de studentene som brukere, ikke tjenestebrukerne. Er det virkelig studentene som er brukere av den sosialfaglige kompetansen som utdanningsinstitusjonene produserer? Døm selv:

Fra referat fra referansegruppen:

Det ble stilt spørsmål om ikke brukere/brukerorganisasjoner bør involveres i prosjektet. Dette medførte en del diskusjon, både for og imot brukerdeltakelse overhodet, og evt. hvor og når. Hovedinntrykket fra diskusjonen er at det ikke er gitt at det er relevant å trekke inn brukere av tjenestene i prosjektet, i hvert fall ikke i første fase: Her handler det om å få i gang et faglig avklaringsprosjekt, tett på̊ forskningsfronten og i lys av tjenestenes uttrykte kompetansebehov og forventninger til utdanningene. Man må̊ kunne anta at tjenestene da ivaretar brukerperspektivet i sine vurderinger av hvilken kompetanse som etterspørres hos de nyutdannete. Så i dette prosjektet er det studenten som er sluttbrukeren for UH-institusjonene: Hva skal studenten lære – og hvilke fellesfaglige og særfaglige kompetansekrav skal ligge til grunn for utviklingen av de aktuelle utdanningene?

Det er ikke meningen å være altfor skeptisk, men jeg har prøvd å peke på noen områder der det er nødvendig med litt ytterligere refleksjon. Jeg håper at det blir satt fokus på dette arbeidet. Ikke bare fra utdanningsinstitusjonene, men også fra praksisfelt og brukere. Hva mener du som den vanlige vernepleieren ”i gaten” om dette? Kan man utvikle sosialfaglig kompetanse uten din stemme eller stemmen til den du jobber for?

Vel. Prosjektet vil gjerne ha innspill. Jeg håper at folk som er engasjert i dette spørsmålet også bidrar i dette prosjektet som de bidro i arbeidet med meldingen til stortinget.

Prosjektet vil også gjerne invitere til innspill til prosjektet under hele prosessen, fra alle som måtte ønske det.

Følg prosjektet på dets egen nettside. Flott at de legger opp til innsyn i et slikt spennende arbeid.

PS! Jeg kjenner bare saken fra det jeg har kunne lese meg til på nettsidene.

Tid til læring

Regjeringen har lagt frem stortingsmelding nr 19 (2009-2010) Tid til læring. For å si det med en gang: Vernepleier er ikke nevnt en eneste gang. Det er ikke overraskende. Men det er trist. Trist, da jeg er overbevist om at flere vernepleiere i skolen hadde styrket læreren og skolen. Trist, da det faktisk står mye bra i meldingen. Trist, når det faktisk er et eget kapittel om flere yrkesgrupper i skolen.

Det er ikke det lureste å begynne med en digresjon, men gjør det likevel. Tid for læring er en underlig tittel på en stortingsmelding. Det kommer selvfølgelig an på hvordan man definerer begrepet læring, men er ikke dette noe man gjør hele tiden? De fleste av oss. I mange ulike situasjoner. Man kan lære det jeg ser på som gode ting, og man kan lære det jeg ser på som dårlige ting. Tid er en konstant enhet. Det er 24 timer i et døgn, 60 minutter i en time. Det er innholdet i de minuttene man er her på jorden som er forskjellig fra person til person. Det er heller ikke slik at alle lærer like raskt. Eller lærer ulike ting like raskt. Noen lærer tall raskt, men lærer empati svært sakte. Andre lærer sosiale ferdigheter raskt, men bruker et helt liv på å lære grunnleggende leseferdigheter. Hva er da ”tid for læring”?

Jeg har opp gjennom årene samarbeidet med mange skoler. Som barnehabilitør er dette en viktig oppgave. Derfor har jeg blitt mer enn gjennomsnittlig opptatt av skolen. Jeg sitter også i driftsstyret i en skole her jeg bor, og til høsten får jeg mitt første skolebarn. En god skole for alle er særdeles viktig.

Det er mye bra i stortingsmeldingen, men jeg er ambivalent. Her er veldig mye bra, så hvorfor kjenner jeg at jeg blir litt arg? Skal prøve å uttrykke det her.

Jeg er helt enig i et av premissene for meldingen. Lærerne er skolens viktigste ressurs. Uten kompetente lærere som faktisk har tid til å utnytte sin kompetanse innenfor kjerneoppgavene sine så får vi en dårlig skole. Derfor er tiltak som styrker lærerne og rammene for lærerne viktige.

Elevene lærer hele tiden, de lærer i klasserommet, de lærer i friminutt, de lærer på vei til skolen. Det er nødvendig å tenke helhetlig rundt skoledagen. Etter å ha jobbet med barn med utviklingshemning har for eksempel fordelingen av kompetanse og tidspunkt undret meg. Lærere med lang erfaring og utdanning har fullt fokus på eleven i kanskje 40-50 % av en time på skolen. Ellers er det assistenter, drosjesjåfører og andre som er sammen med dem. Husk; elevene lærer hele tiden.

Koordinering av de ulike delene av barnas hverdag er viktig. Det sies også i meldingen. Helhet trekkes frem som en viktig faktor. Foreldre, barnevern, helsesektoren og skolen skal samordnes bedre. Det er vell og bra, men det er vanskelig så lenge skottene mellom de ulike systemene fortsatt skal være tilstede. Fremdeles tar helsesektoren seg av helse, barnevernet tar seg av barnevernting, foreldre skal drive oppdragelse og lærerne skal drive læring. Igjen; læring skjer hele tiden. Skottene må bli mindre. En tverrfaglig skole kan bidra til dette. Det har vi ikke i dag. Skolen er en av de siste offentlige tjenesteområdene der tverrfaglighet ikke utnyttes som en ressurs. «Ansatte i skolen har ikke medisinsk eller helsefaglig kompetanse», står det i meldingen. Nettopp!

Helseområdet vies mye plass i meldingen. Det er strålende. Medisinering er et uløst problem i skolen. Skolehelsetjenesten skal styrkes. Vel og bra, men hvorfor beskrives skolehelsetjenesten som noe på siden av skolen. Helsetjenestene må integreres i hele skolens virksomhet. Medisinering handler ikke om enkle prosedyrer. Her trengs det oppfølging, kompetanse om virkning og bivirkning. Det kreves tett oppfølging….av vernepleiere?

I det siste har vi hørt om vold i skolen. Lærere opplever volds problematikk, blir utsatt for vold av elever. Jeg har skrevet om vold tidligere i bloggen min. Det trengs et økt fokus på dette, av folk som har kompetanse på området, som er tilstede i skolehverdagen, av ….vernepleiere?

Mange lærere forteller om en skolehverdag der de er mer sosialarbeidere enn lærere. Elever har store utfordringer knyttet til sosial kompetanse. Det trengs tid for læring. Tid til øving i sosial kompetanse. Av fagfolk med kompetanse på dette….av vernepleiere?

«Å få helsefaglig og spesialpedagogisk hjelp til elever med særskilte behov vil være av avgjørende betydning når det gjelder å avlaste lærerne” står det i meldingen. Vernepleierutdanningen er eneste utdanning som har et slikt helhetlig fokus. En helhetlig integrert kompetanse innen helse, sosialfag og pedagogikk. Men nevnes det i meldingen. Nei. Skal staten sette i gang tiltak som styrker dette. Ikke så vidt jeg kan se.

Ikke misforstå meg, det er flott at meldingen er så klar på at flere yrkesgrupper skal inn i skolen. Men det er for meg underlig at det er mer fokus på kompetanse i kopiering og inspeksjon enn vernepleierfaglig arbeid i skolen. Det er for meg et mysterium som jeg gjerne skulle funnet mer ut av. Er det noen som kan hjelpe meg?

(heldigvis ligger det i punkt 5.4 noen tiltak der vi vernepleiere må jobbe knallhardt for å bli inkludert)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑