Cato Brunvand Ellingsen

”For vernepleierutdanningenes del, som gir grunnlag for autorisasjon som helsepersonell, gir prosjektet anledning til å synliggjøre og drøfte utdanningens forståelse av og særegne bidrag til «sosialfaglig kompetanse» ut fra utdanningens status som både helsefag og sosialfag.”

Det kan være at dette bare er for spesielt interesserte. Jeg håper dog at det er mange spesielt interesserte. Dette er nemlig viktig. Det er viktig for vernepleierutdanningen. Det er viktig for velferdstjenestene. Og ikke minst, det er viktig for tjenestebrukerne. Kanskje er det ikke så mange som vet at Universitets- og høgskolerådet har igangsatt et prosjekt på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet som skal se nærmere på  sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene (BSV= barnevernpedagog, sosionom og vernepleie).

Fra nettsidene til prosjektet kan man lese at det har følgende som mål:

– Å definere sosialfaglig kompetanse slik at det bidrar til å styrke og videreutvikle de sosialfaglige felleselementene i dagens tre hovedutdanninger (utdanning til barnevernspedagog, sosionom og vernepleier). Forholdet mellom sosialfaglige felleselementer og profesjonsspesifikke bidrag til sosialfaglig arbeid må klargjøres. Det forutsettes at dette skjer i samspill med helse- og velferdstjenestenes uttrykte kunnskaps- og kompetansebehov.

– Å stimulere til tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene om innhold og organisering av de sosialfaglige utdanningene i dialog med relevante yrkesfelt.

– Å stimulere til samordnet forskningsinnsats i nært samarbeid med yrkesfeltene på tvers av studieprogrammer og utdanningsinstitusjoner som ledd i arbeidet med å utvikle mer robuste fag- og forskningsmiljøer.

Dette synes jeg er spennende greier. Det er spennende at man skal se på og utvikle en viktig del av vernepleierutdanningen, og det er også spennende at man tar utdanningens bidrag til det sosialfaglige på alvor. Flott! Men det er også litt utfordrende. Vernepleierutdanningen er som det ganske riktig er presisert en helsefaglig utdanning. Vi vernepleiere er autorisert helsepersonell. Samtidig er vi klart definert som sosialfaglig personell. Ikke minst da vår profesjonsforening er en sammenslutning av barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Et klart signal som bidrar til at vi naturlig faller inn under kategorien sosialfaglig. Dette kan selvsagt diskuteres, kanskje er vi mer lik ergoterapeutene enn de sosialfaglige utdanningene, men greit nok (Jeg undrer meg dog om man kan ha samme type prosesser om det helsefaglige, med sykepleierutdanningen, ergoterapeututdanningen og vernepleierutdanningen i fokus?). Det som er spennende med dette omtalte prosjektet er at det på den ene siden kan bidra til nødvendig utvikling av det såkalte sosialfaglige, men også kan bidra til å utvikle det vernepleiefaglige. Sitatet jeg innleder dette innlegget med er inspirerende i forhold til begge elementer.

Det er dog noen deler som gjør meg bekymret. Det er særdeles viktig at dette ikke er et prosjekt som på ny legger grunnlag for en sammenslåingsdebatt. Det har vi hatt nok av. Både på 90-tallet og i de siste årene, før meldingen som danner grunnlag for dette prosjektet, var det sterke krefter som talte for en sammenslåing av BSV-utdanningene. Jeg håper virkelig at den tanken er lagt død. Når man snakker om å sammenligne internasjonale utdanningsmodeller blir jeg dog litt bekymret. Det er vel ikke modellene det er snakk om, eller?

Mitt utgangspunkt for vernepleierutdanningen er at den alltid er vernepleiefaglig. Det er tilnærmet umulig å skille ut de enkelte elementene som rendyrkede deler av vår yrkesutøvelse. Det er aldri slik at vi på et gitt tidspunkt bruker helsefaglig kompetanse og på et annet tidspunkt bruker sosialfaglig kompetanse. Det er alltid en helhetlig integrert kompetanse der vi bruker de ulike kompetanseområdene sammen. Hvis ikke dette blir tatt tilstrekkelig hensyn til, og at man faktisk tror at dette går an å skille ut, mener jeg at prosjektet bommer. En diskusjon om sosialfaglige elementer i vernepleierutdanningen kan bidra til en utvasking av det særegne vernepleiefaglige, men jeg er ikke i tvil om at det vernepleiefaglige har noe å tilføre det sosialfaglige. Det de skriver om dette beroliger meg foreløpig. Jeg blir glad for noen av beskrivelsene  som omtaler vernepleierutdanningen. Jeg opplever, når jeg leser om prosjektet, at de virkelig tar vår særegne kompetanse på alvor. For eksempel her fra referat i referansegruppen (NRHS):

Vernepleie er nettopp kombinasjonen av sosialfaglig og helsefaglig kompetanse: vanskelig å skille dette fra hverandre for den utdanningen

– Det er ikke noe mål for prosjektet å holde dette fra hverandre: Poenget er at utdanningene utfordres til å sette ord på̊ hvordan sosialfaglig kompetanse kan forstås, i lys av hver av utdanningsretningene og de praksisfeltene de samspiller med – for så å se på̊ hva som er forskjellig og hva som er profesjonsspesifikt. Vernepleierutdanningen bidrar da med en ekstra dimensjon historisk og praktisk

Et siste element som bekymrer meg litt er bredden i dette arbeidet. I beskrivelsene er det mange fine ord om involvering av alle mulige bidragsytere. Når Mimmi Kvisvik, som er leder av FO, bruker en helside i Fontene på å kritisere prosessene rundt dette prosjektet blir jeg bekymret over om det bare er store ord at man skal involvere praksisfeltet. Og enda mer bekymret blir jeg når jeg leser hvordan UHR tenker seg brukerinvolveringen. I utarbeidelsen av meldingen til stortinget var jeg forundret over i hvor stor grad man tenkte at dette var utdanningsfeltets domene. At man ikke i større grad involverte de som faktisk er avhengig av tjenesteutøvere med høy og riktig kompetanse. Når jeg nå ser hva de skriver om brukerinvolvering blir jeg nesten litt skremt. I alle tjenester i dag er brukerstemmen en viktig og nødvendig bidragsyter i utviklingen av tjenestene. I dette prosjektet definerer de studentene som brukere, ikke tjenestebrukerne. Er det virkelig studentene som er brukere av den sosialfaglige kompetansen som utdanningsinstitusjonene produserer? Døm selv:

Fra referat fra referansegruppen:

Det ble stilt spørsmål om ikke brukere/brukerorganisasjoner bør involveres i prosjektet. Dette medførte en del diskusjon, både for og imot brukerdeltakelse overhodet, og evt. hvor og når. Hovedinntrykket fra diskusjonen er at det ikke er gitt at det er relevant å trekke inn brukere av tjenestene i prosjektet, i hvert fall ikke i første fase: Her handler det om å få i gang et faglig avklaringsprosjekt, tett på̊ forskningsfronten og i lys av tjenestenes uttrykte kompetansebehov og forventninger til utdanningene. Man må̊ kunne anta at tjenestene da ivaretar brukerperspektivet i sine vurderinger av hvilken kompetanse som etterspørres hos de nyutdannete. Så i dette prosjektet er det studenten som er sluttbrukeren for UH-institusjonene: Hva skal studenten lære – og hvilke fellesfaglige og særfaglige kompetansekrav skal ligge til grunn for utviklingen av de aktuelle utdanningene?

Det er ikke meningen å være altfor skeptisk, men jeg har prøvd å peke på noen områder der det er nødvendig med litt ytterligere refleksjon. Jeg håper at det blir satt fokus på dette arbeidet. Ikke bare fra utdanningsinstitusjonene, men også fra praksisfelt og brukere. Hva mener du som den vanlige vernepleieren ”i gaten” om dette? Kan man utvikle sosialfaglig kompetanse uten din stemme eller stemmen til den du jobber for?

Vel. Prosjektet vil gjerne ha innspill. Jeg håper at folk som er engasjert i dette spørsmålet også bidrar i dette prosjektet som de bidro i arbeidet med meldingen til stortinget.

Prosjektet vil også gjerne invitere til innspill til prosjektet under hele prosessen, fra alle som måtte ønske det.

Følg prosjektet på dets egen nettside. Flott at de legger opp til innsyn i et slikt spennende arbeid.

PS! Jeg kjenner bare saken fra det jeg har kunne lese meg til på nettsidene.