Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Åpne søk
Stikkord

Oppgavebesvarelser

Inkludering i barnehage

Hanne«For noen år siden holdt en ung jente med Downs syndrom en apell om inkludering. Hun begynte med å si: «Jeg ble integrert i barnehagen. De andre begynte.»* Det var noe med de ordene som berørte. Ordene  gjenspeiler følelsen av å være annerledes. Goksøyr får  frem at integrering ikke er nok! Hun utfordrer oss som arbeider i barnehage til å ta inn over oss hvor viktig inkludering er.»

Dette er innledningen til en artikkel som vernepleier Hanne Ulveseth Mikalsen har skrevet som en del av en videreutdanning i Spesialpedagogikk. Hanne er vernepleier og jobber i barnehage. Artikkelen omhandler intergrering og inkludering i barnehagen. Hun fremhever at det er klare forskjeller mellom disse begrepene, og videre er hun soleklar på at det er personalets ansvar å sikre et inkluderende miljø. Det er ikke lett, men det er mulig. Særlig om personalet får tid og mulighet til å reflektere over egen rolle.

Hun skriver blant annet at

Begrepene integrering og inkludering henger sammen, selv om de har forskjellig betydning. Inkluderingsbegrepet handler om en indre opplevelse av å være anerkjent og likeverdig. Integreringsbegrepet  handler om ytre rammer, som at man fysisk er tilstede på vanlige samfunnsarena.  Prosessen med å integrere funksjonshemmede i samfunnet, og startet med oppmykingen av særlovene på 1970 tallet.  Før det ble mange funksjonshemmede kategorisert som «ikke opplæringsdyktige», og mange barn ble plassert på store sentralinstitusjoner.  FN tiåret for funksjonshemmede (1983-1992)  var ideologisk betydningsfullt, fordi det ble proklamert deltaking og likestilling i samfunnet for funksjonshemmede. Norge fulgte denne ideologien, og «inkludering i et tilgjengelig samfunn» ble en rettesnor.  Retten til å tilhøre det sosiale fellesskapet i nærmiljøet innbefatter også retten til å gå i barnehage. I 1975 fikk Norge sin første barnehagelov, og barn med funksjonsnedsettelse fikk prioritert opptak i barnehagen, og rett til å kunne få spesialpedagogisk hjelp. Historien viser at Norge har oppnådd stor grad av integrering,  og at dette målet på mange måter er nådd. Inkludering er fortsatt  et ideal vi skal jobbe mot, og er en offentlig visjon for arbeidet i barnehagen.

Ved å drøfte ulike teoretiske perspektiv får Hanne frem at det ikke alltid er like lett å jobbe for inkluderingsvisjonen. Hun skriver at

Funksjonshemmede barn i Norge har som innledningsvis nevnt oppnådd  rettigheter til å delta  i samfunnet som andre barn. Inkludering er et ideal vi skal jobbe mot. En balansert forståelse av begrepet står slik jeg ser det,  ikke i veien for at vi fortsatt skal ha et mål om inkludering. Det må være lov til å uttrykke bekymring for at barn kan oppleve lavt selvverd, og sosial utestengelse.  Hvordan man håndterer dette er det viktigste. At man ser muligheter for å kunne motvirke uheldige konsekvenser. De konkrete tiltakene man setter i verk for å få til en inkludering, er den viktigste jobben vi gjør. Å lære barnet en sosial ferdighet  er et eksempel på  et tiltak som kan hjelpe det til å delta. Slik jeg ser det, er refleksjon i personalgruppen en måte å starte arbeidet, og kan være en forutsetning for å få til de gode tiltakene som gir en bevisst tilpasset organisering i miljøet.  En  bevisst tilpasset organisering i miljøet, har stor positiv verdi for barnets intellektuelle og sosiale utvikling.

Til slutt konkluderer hun med et tydelig forsvar for inkludering i barnehagen:

Refleksjon over  holdninger  i personalgruppen kan får positive konsekvenser for et barns følelse av å være inkludert. Det er likevel bare ett steg på veien til å lage gode  tiltak i miljøet, som hjelper den enkelte. Hvilke arbeidsmåter vi velger, og hvordan vi organiserer oss, er avgjørende for å få til en inkluderende praksis .  Det bør ikke stoppe oss at det finnes utfordringer ved å oppnå inkludering. Kunnskap om sosialt ekskluderende prosesser, kan gi en mer balansert forståelse av inkludering, og bidra til at nødvendige mottiltak iverksettes. Jeg kan vanskelig se hvordan en personalgruppe i en barnehage kan oppnå dette, uten at det er satt av tid til å reflektere.

Hvis du har lest bloggen min tideligere vet du at jeg etterlyser alt det gode faglige arbeidet som skjer når vernepleiere skriver. Enten det er i en bacheloroppgave på vernepleierutdanningen, eller i en eller annen videreutdanning. Det er mange spennende tema som fortjener mer enn en skuff eller en bortgjemt datafil. Temaet som Hanne tar opp i sin oppgavebesvarelse er et tema som fortjener å bli reflektert og diskutert. Her kan du lese hele hennes oppgavebesvarelse: Inkludering i barnehagen

*(sitat: Marte Wexelsen Goksøyr, på trykk for første gang i Dagbladet 01.05.2008)

0

Hvorfor gikk det som det gikk?

geirPå bakgrunn av drøftinga over er det truleg grunnlag for å sei at ei av årsakene til at det gjekk som det gjekk, var at ein ikkje sikra at ein heile tida hadde sentrale personar som kunne vera målberarar og videreførarar av intensjonane i reforma. Dei ein lærte opp er borte, og ein har ikkje sikra implentering av intensjonane hjå dei nye.

Dette er noe av det vernepleier Geir Johannessen skriver i en svært så interessant oppgavebesvarelse der tema er hvordan det gikk med intensjonene fra ansvarsreformen. En av problemstillingene han søker svar på er om det er endrede og høyere krav til tjenestene som medfører at reformen fremstår som mindre vellykket enn det den egentlig er:

”Er det slik at tenestetilboda/levekåra har vorte mykje betre etter HVPU-reforma (vellukka reform), men at normene og omsorgsideala har endra seg, slik at krava til tenestetilboda/levekåra er høgare i dag enn i gjennomføringsfasen til reforma?”

Dette er et viktig spørsmål å stille seg før man evaluerer og eventuelt kritiserer reformen. Geir går dog langt i å avvise dette. Reformen har hatt for liten effekt på sentrale områder.

Det er først og fremst spørsmålene han stiller knyttet til årsakene til at situasjonen er som den er som har vekket min oppmerksomhet. Her kommer han med noen svært interessante drøftinger, uten at han nødvendigvis søker å gi noen fullgode svar.

Reformen ble gjennomført uten store rettslige føringer. Reformen var i stor grad basert på intensjoner og ideologi, og virkemiddelet var ”preika”. Altså i stor grad informasjon. I starten av reformen ble institusjoner, organisasjoner og lokalsamfunn informert og kurset om reformens intensjoner og verdier. Mange ble sentrale pådrivere og iverksettere. Disse er i dag erstatte av nye folk uten samme forhold til reformen og dens intensjoner. Han peker også på at vi i for liten grad har en profesjon som er målbærere av reformens ideologi.

”Ein kan i vidareføringa av dette sei at sidan reforma fokuserte på intensjonar og ideologi og med lite konkrete krav, så var det heilt avhengig av kontinuerleg fokus og opplæring av nye grupper målberarar, og dette har i liten grad vorte gjort.”

Videre stiller han også spørsmål om hvorvidt måten kommunene er organisert på har hatt betydning. Kanskje fører new public management til lite fokus på intensjoner og ideologi, og mer fokus på økonomi og lovkrav (som altså i liten grad finnes på flere sentrale områder). Til slutt fremhever han at andre reformer kanskje bidrar til å overskygge dette feltet.

Jeg har det siste året forelest noen få ganger for førsteårs studenter på vernepleieutdanningen. Svært få av dem kjenner til ansvarsreformen i forkant av studiet. Når jeg startet på utdanningen, var reformen godt kjent selv for oss unge studenter uten erfaring fra HVPU. Min egen konklusjon på utfordringene Geir peker på er at vi trenger både tydeligere lovkrav og mekanismer som følger opp disse, samt at vi trenger inkluderingsagenter i kommunene. Helse- og sosialarbeidere som holder intensjonene fra reformen høyt hevet i kommunenes planarbeid. Som skaper forståelse av viktigheten av individuell oppfølging, likeverd, deltakelse og inkludering. Lovkrav eller kulturbærere? Ja takk, begge deler.

Les hva han skriver her.

Geir Johannesen er vernepleier med lang erfaring fra arbeid for personer med utviklingshemning på ulike nivå. Han er også engasjert i fagforeningsarbeid og sitter i landsstyret i Fellesorganisasjonen (FO). Oppgavebesvarelsen er levert inn i forbindelse med en mastergradsutdanning organisasjon og leiing i helse og velferdssektoren ved Høgskolen i Sogn og Fjordane. 

0

Innføring av alternative arbeidstidsordninger – et kvalitetsforbedringsprosjekt

Unknown”I et slikt kvalitetsforbedringsprosjekt er det viktig å også ha fokus på ”the human side of change”. Det er rett og slett viktig å ha kunnskap om hvordan endring virker på folk, samt ta hensyn til dette i forbedringsarbeidet.”

I går skaffet jeg meg 20 nye studiepoeng. Det synes jeg er fine greier. De skal til slutt bli til en mastergrad i habilitering. Håper jeg. Men. Det er jo ikke studiepoengene som er viktigst. Det viktigste er jo at utdanningene folk tar fører til et bedre helsetjenester. Ellers er det ikke noe poeng.

Sitatet over er hentet fra en av tre oppgaver som jeg har levert i mappeeksamen min. En helt grei besvarelse. Preget av skippertak, men med et tema som jeg mener burde vært sett nærmere på. Hvordan man systematisk kan jobbe med utvikling av arbeidstidsordninger for å heve kvaliteten og sikre inkluderende tjenester. Som både sensor og jeg selv sier, så er prosjektet ikke veldig konkret, men det er ikke poenget her.

Poenget er at det foregår voldsom mye spennende fagutviklingsarbeid av vernepleiere (og andre) som aldri blir brukt til noe. Som kun blir lest av sensorer før de gjømmes langt bort på en server til høgskoler og universitet. Besvarelser som kan inspirere andre, som kan bidra til fagutvikling og som kan bidra til bedre tjenester. For det er jo ikke studiepoengene som gjør tjenestene bedre. Det er kompetansen som utvikles gjennom utdanningene som er viktigst. Oppgavebesvarelsene er en viktig del av dette.

Så. Har du en oppgavebesvarelse som burde vært delt med flere? En mastergradsoppgave, en mappeinnlevering eller en bacheloroppgave? Kanskje du kan sende den til meg for publisering her på vernepleieren.com? Om noen uker tror jeg nettsiden min kommer ut i ny form. Da vil jeg gjerne omtale din besvarelse.

Vel. Her finner du en av mine. Om kvalitetsforbedring og arbeidstidsordninger. Innføring av alternative arbeidstidsordninger – et kvalitetsforbedringsprosjekt Der utfordrer jeg vel egentlig sentrale helsemyndigheter til å systematisk jobbe med å utvikle arbeidstidsordningene i helse- og omsorgstjenestene sammen med arbeidslivets parter. Nemlig.

0

Vernepleieprofesjonens samfunnsmandat

…Kampen om begrensede ressurser handler også om en alarmerende lav kompetanse i arbeid med utviklingshemmede og det vil således være naturlig å rette en bekymringsmelding knyttet til vernepleieprofesjonen som aktive aktører for å fremme utsatte menneskers behov i et velferdssamfunn.

Jeg har lest en mastergradsavhandling i dag. Det synes jeg flere bør gjøre. Flere og flere vernepleiere tar en mastergrad. Noen få får publisert artikler, men både skrivelysten og steder å publisere er mangelvare. Derfor ender de fleste bortgjemt på studiestedets bibliotek og/eller som en bortgjemt link på Brage. Kunnskapsproduksjonen ved utarbeidelse av en mastergradsavhandling er vesentlig, og jeg er sikker på at mange mastergradsprosjekt kunne vært med på å utvikle vernepleiefaglig kompetanse og yrkesutøvelse i større grad enn i dag.

Avhandlingen jeg har lest i dag er flotte greier. Den retter fokus mot vernepleieprofesjonen og vår rammeplan, og drøfter denne i «virkelighetens» kontekst. Arbeidet bør kunne gi et viktig bidrag til de diskusjonene som nå fremover må komme knyttet til rammeplanen. En av de faktorene jeg liker best med den er at den tydeliggjør, som sitatet ovenfor viser, vernepleieren som en velferdspolitisk aktør. Vårt ansvar for ikke bare den enkelte vi jobber for, men også for samfunnsutviklingen. For å ivareta mangfoldet i samfunnet. For en som er glad i krysningspunktet mellom fag og politikk (og hvem er ikke det?) er det spennende lesning.

Det er flere elementer som bør trekkes frem fra oppgaven. Forholdet mellom utviklingen av ideologi og tjenester knyttet til personer med utviklingshemning og utviklingen av vernepleieprofesjonen belyses. Også det interessant i en tid der man snakker om bredde i nedslagsfeltet for utdanningen, og rekruttering av kompetanse i tjenestene for personer med utviklingshemning.

«Vernepleieprofesjonens samfunnsmandat – Ideologi, fag og ambivalens» anbefales for alle som er opptatt av vernepleierutdanning, tjenester for personer med utviklingshemning og generelt profesjoners samfunsmandat. Anne Verdal er vernepleieren som har skrevet den, og her finner du den. God lesning!

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑