geirPå bakgrunn av drøftinga over er det truleg grunnlag for å sei at ei av årsakene til at det gjekk som det gjekk, var at ein ikkje sikra at ein heile tida hadde sentrale personar som kunne vera målberarar og videreførarar av intensjonane i reforma. Dei ein lærte opp er borte, og ein har ikkje sikra implentering av intensjonane hjå dei nye.

Dette er noe av det vernepleier Geir Johannessen skriver i en svært så interessant oppgavebesvarelse der tema er hvordan det gikk med intensjonene fra ansvarsreformen. En av problemstillingene han søker svar på er om det er endrede og høyere krav til tjenestene som medfører at reformen fremstår som mindre vellykket enn det den egentlig er:

”Er det slik at tenestetilboda/levekåra har vorte mykje betre etter HVPU-reforma (vellukka reform), men at normene og omsorgsideala har endra seg, slik at krava til tenestetilboda/levekåra er høgare i dag enn i gjennomføringsfasen til reforma?”

Dette er et viktig spørsmål å stille seg før man evaluerer og eventuelt kritiserer reformen. Geir går dog langt i å avvise dette. Reformen har hatt for liten effekt på sentrale områder.

Det er først og fremst spørsmålene han stiller knyttet til årsakene til at situasjonen er som den er som har vekket min oppmerksomhet. Her kommer han med noen svært interessante drøftinger, uten at han nødvendigvis søker å gi noen fullgode svar.

Reformen ble gjennomført uten store rettslige føringer. Reformen var i stor grad basert på intensjoner og ideologi, og virkemiddelet var ”preika”. Altså i stor grad informasjon. I starten av reformen ble institusjoner, organisasjoner og lokalsamfunn informert og kurset om reformens intensjoner og verdier. Mange ble sentrale pådrivere og iverksettere. Disse er i dag erstatte av nye folk uten samme forhold til reformen og dens intensjoner. Han peker også på at vi i for liten grad har en profesjon som er målbærere av reformens ideologi.

”Ein kan i vidareføringa av dette sei at sidan reforma fokuserte på intensjonar og ideologi og med lite konkrete krav, så var det heilt avhengig av kontinuerleg fokus og opplæring av nye grupper målberarar, og dette har i liten grad vorte gjort.”

Videre stiller han også spørsmål om hvorvidt måten kommunene er organisert på har hatt betydning. Kanskje fører new public management til lite fokus på intensjoner og ideologi, og mer fokus på økonomi og lovkrav (som altså i liten grad finnes på flere sentrale områder). Til slutt fremhever han at andre reformer kanskje bidrar til å overskygge dette feltet.

Jeg har det siste året forelest noen få ganger for førsteårs studenter på vernepleieutdanningen. Svært få av dem kjenner til ansvarsreformen i forkant av studiet. Når jeg startet på utdanningen, var reformen godt kjent selv for oss unge studenter uten erfaring fra HVPU. Min egen konklusjon på utfordringene Geir peker på er at vi trenger både tydeligere lovkrav og mekanismer som følger opp disse, samt at vi trenger inkluderingsagenter i kommunene. Helse- og sosialarbeidere som holder intensjonene fra reformen høyt hevet i kommunenes planarbeid. Som skaper forståelse av viktigheten av individuell oppfølging, likeverd, deltakelse og inkludering. Lovkrav eller kulturbærere? Ja takk, begge deler.

Les hva han skriver her.

Geir Johannesen er vernepleier med lang erfaring fra arbeid for personer med utviklingshemning på ulike nivå. Han er også engasjert i fagforeningsarbeid og sitter i landsstyret i Fellesorganisasjonen (FO). Oppgavebesvarelsen er levert inn i forbindelse med en mastergradsutdanning organisasjon og leiing i helse og velferdssektoren ved Høgskolen i Sogn og Fjordane.