Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

testing

Vi – de svakeste?

Lørdag morgen våknet jeg til nyheten om at skolene i Søndre Nordstrand, min bydel, slår andre skoler i landet. Det var Aftenposten som meldte det. Jeg tipper det var ment som en gladnyhet om osloskolen. Overskriften «Søndre Nordstrand slår Trondheim» burde jo være drømmeoverskriften for en utflyttet bergenser. For meg var det ikke det. For. Jeg er egentlig dritt lei av å bli minnet på at den bydelen jeg bor i ikke er like bra som vestkantbydelene. Jeg driver nemlig ikke med konkurranse. Verken på vegne av meg selv, barna mine eller skolen min. Jeg har det helt fint med å ha det bra.

Aftenpostenoppslaget forrige helg fremhever resultatene på nasjonale prøver. Bydelen min blir beskrevet som en av flere svake bydeler. Debatten etterpå har vært helt tullete. Debatten har nemlig hatt fokus på om tallmaterialet stemmer eller ikke. Stemmer det at Osloskolene er landets beste? Eller er det bare høyrebyråden som vil kaste (falsk) glans over sitt eget skoleprosjekt nå før valget? Det kan være at jeg er en lite ambisiøs pappa, men vet du hva? Jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg ikke om osloskolen er landets beste eller ikke. Det jeg bryr meg om er om barna mine, og naboens barn, lærer det de skal lære. Jeg bryr meg om om skolen er i stand til å endre seg om de ikke gjør det. Og jeg bryr meg om om barna har det bra.

Debatten har hatt fokus på om osloskolen har større andel elever med fritak enn andre, og at en dermed ikke kan sammenligne resultatene. Det kan nesten høres ut som om det er fritaket i seg selv som er problematisk. Det er selvsagt ikke problematisk når skole og foreldre blir enige om at denne testen ikke er fornuftig for denne eleven. Eksempelvis på grunn av kort botid i norge eller at en er innlagt på sykehus. Det er mange grunner til at folk får fritak.

Debatten denne uken om elevtesting sier meg en eneste ting. Nasjonale prøver må ikke brukes til å sammenligne skoler, men til å sikre at den enkelte elev lærer det den skal lære. Elevtestingen må ikke være en del av en konkurranse mellom skoler. I enhver konkurranse finnes det tapere. Så lenge målingene sier lite om selve skolebidraget, men nesten utelukkende noe om resultatene, er det ikke vanskelig å finne ut av hvilke skoler som blir taperne på slike resultatlister. Dette uten å vite noe særlig om hvor god skolen er eller ikke er. Det kommer an på utgangspunktet til elevene. Da bidrar slike tullete tall til å påpeke skolens ufortreffelighet, i stedet for å bygge opp om alt den gjør bra. Skolen min er i en klar positiv tendens der lærere, skoleledelse og foreldre jobber knallhardt for å styrke skolen og dens omdømme. Da trenger vi ikke denne debatten. Ikke i det hele tatt.

Kanskje det mest triste og provoserende i debatten denne uken er at det ender opp med at ”min” hardtarbeidende rektor må bruke tid på å legge frem tall og informere foreldre, istedet for å bruke sin dyrebare tid på å sikre at mine barn får god undervisning. Det er skikkelig bra at skolen min nå har sendt ut informasjon om dette til klassekontakter, men at skolen er nødt til å bruke tid på å legge frem fritakstall fører oss ingen vei i debatten om best mulig skole.

Jeg er en varm tilhenger av testing. Godt utviklede tester som måler hvordan min sønn og min datter gjør det i forhold til kvalitetssikrede nasjonale normer. Tester som også kan gi skolen læring i hvordan den videre oppfølgingen skal være for å oppnå formålene til skolen. For den enkelte elev og for elevene som helhet. Vi trenger ikke tester som fører til en debatt om hvordan man kan bruke dem til å sammenligne skoler. Derfor må den tredje veien i denne debatten mer frem. Vi kan ikke fortsette å krangle om testing eller ikke testing. Tull med tall eller tullete tall. Vi må komme videre. Slik ser jeg det for meg:

Der kommer hun. Testdamen med testkofferten. Som vanlig helt uanmeldt. Verken lærere, rektor, elever eller foresatte visste om det. Hun bare kom. Testet. Og gikk igjen. I år var det visst på våren hun kom. I fjor var det på høsten. Helt uforutsigbart. Selvsagt. Hennes jobb er jo å kvalitetsikre det arbeidet skolen gjør. Ikke å måle hvilke skole som er best. Hun tester om elevene har lært det de skal lære. Og kommer med forslag til forbedringer. Først og fremst forbedringer knyttet til den enkelte elev. Oppdager hun at det er flere som har samme utfordringer kommer hun selvsagt med innspill til strukturelle endringer.

Lærerne er minimalt opptatt av testen. De er opptatt av at elevene lærer. Ikke lærer for å gjøre det bra på testen, men for at de skal lære å lære. Nemlig. Derfor er testingen en naturlig sikkerhet for å sjekke at det de driver med er den rette måten. Om testen viser forbedringspotensial gir det grunnlag for endring. Helt nødvendig endring som gode profesjonsutøvere tar som en naturlig del av en kunnskapsbasert praksis.

En nyansert målstyringsdebatt

Endelig. Endelig har et bredt politisk miljø begynt å diskutere hvordan offentlig sektor styres. Det er svært synd at det måtte en grusom hendelse til for at politikere og toppledere skulle ta innover seg den bekymringen som mange har meldt over flere år. At måten offentlig sektor styres på kan gå ut over kvaliteten på virksomheten. At manglende kvalitet kan få store konsekvenser.

Men. Jeg må innrømme at etter å ha fulgt debatten noen uker er jeg litt bekymret. Litt redd for at folk skal ta helt av. Ta av i sin iver etter å få bort målstyringen i offentlig sektor. At iveren medfører en offentlig sektor som ikke er opptatt av resultater. At iveren for et paradigmeskifte i styringen av offentlig sektor vil gi tjenester som ikke er opptatt av å dokumentere hva den gjør, hvordan den gjør det og hva resultatene av det den gjør er. Les mer «En nyansert målstyringsdebatt»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑