Endelig. Endelig har et bredt politisk miljø begynt å diskutere hvordan offentlig sektor styres. Det er svært synd at det måtte en grusom hendelse til for at politikere og toppledere skulle ta innover seg den bekymringen som mange har meldt over flere år. At måten offentlig sektor styres på kan gå ut over kvaliteten på virksomheten. At manglende kvalitet kan få store konsekvenser.
Men. Jeg må innrømme at etter å ha fulgt debatten noen uker er jeg litt bekymret. Litt redd for at folk skal ta helt av. Ta av i sin iver etter å få bort målstyringen i offentlig sektor. At iveren medfører en offentlig sektor som ikke er opptatt av resultater. At iveren for et paradigmeskifte i styringen av offentlig sektor vil gi tjenester som ikke er opptatt av å dokumentere hva den gjør, hvordan den gjør det og hva resultatene av det den gjør er.
Etter Gjørv-kommisjonens rapport har debatten om målstyring og New Public management blusset opp igjen. Det er flott. Det er avgjørende for utviklingen av offentlig sektor at man setter et kritisk blikk på utviklingen de siste årene. Vi trenger ikke en offentlig sektor som er oppsplittet i en haug med resultatenheter. Vi trenger ikke en bestiller-utførermodell som har mer fokus på konkurranseutsetting enn å vurdere de individuelle behovene. Behovene som har materialisert seg gjennom NAV reform og samhandlingsreform viser at vi trenger økt fokus på samhandling og koordinering. Vi trenger å ”putting the public sector back together again” (Gregory 2003). Men. Vi trenger også mål for det vi driver med. Selvsagt gjør vi det.
Det er ikke målene i seg selv som er problemet. Problemet er hvordan vi kommer frem til målene, hvilke mål vi til slutt velger og hvordan vi følger opp målene. Det som i stor grad skjer i dag er at vi har mål på innsatsfaktorer, aktivitetsmål. Man setter mål på hvor lenge hjemmehjelpen skal være hos Olga, hvor mange vedtak man har skrevet på bestillerkontoret, hvor mange og hvilke konsultasjoner man skal ha i habiliteringstjenesten eller hvor mange operasjoner man skal gjennomføre på sykehuset. Detaljerte målbeskrivelser som er tredd nedover hodet på fagfolkene og andre som arbeider i tjenestene. Vi trenger ikke mål på hvor mange ganger man har gjort det ene, eller hvor lenge man har gjort det andre. Det vi trenger er mål utarbeidet av fagfolk i samarbeid med de som skal motta tjenestene. Og. Det vi trenger er mål på effekt og resultat. Det er ikke et godt mål å ha 100 konsultasjoner om det ikke medfører god helsegevinst. Men, man må dokumentere at man har hatt disse konsultasjonene slik at vi faktisk kan evaluere om det man gjør virker.
For det er egentlig det jeg er litt redd for nå. At diskusjonen om målstyring vil føre til en praksis der vi i enda mindre grad er opptatt av dokumentasjon og resultater. Jeg vil ikke ha en offentlig sektor der man føler at noe er bra. Jeg vil vite at noe er bra. Vi må ha et kunnskapsbasert utgangspunkt både i politikkutviklingen og i den offentlige tjenesteutviklingen. Vi må fortsette med det som er bra, slutte med det som ikke fungerer. Men for å gjøre dette må vi hele tiden finne ut av hva som virker. Derfor må vi ikke slutte med dokumentasjon, med testing og med sette oss mål. Vi må slippe fagfolkene fri fra de økonomiske og administrative målene. Fagfolk og tjenestebrukerne må sammen finne frem til realistiske og gode mål. Er de målene som lages faktisk ønskede og dermed motiverende for de riktige personene? Mål er tenkt å være motiverende formuleringer som har utgangspunkt i ønsker (hentet fra Løkke og Løkke). Målene i offentlig sektor har i liten grad vært egnet til å motivere.
Jeg ønsker meg en offentlig sektor med kompetente og motiverte fagfolk. En sektor der målene betyr noe. Mål som beskriver en tilstand der man har oppnådd noe som er viktig for folk. Jeg tror på at fagfolk som har lokal kjennskap til situasjonen (både forhold knyttet til personene/ tjenestene man jobber for, faget man jobber med og kommunens administrative og økonomiske forutsetninger) gjør kloke valg basert på gode analyser. Valg som sikrer måloppnåelse.
Jeg håper derfor at vi fortsatt vil få en nyansert debatt om styringen i offentlig sektor.
Cato Brunvand Ellingsen 
26/09/2012 at 08:50
Jo da, men hvis vi ikke klarer å sette dette inn i sin brede politiske kontekst, der den type mål- og resultatstyring som har invadert vår offentlig sektor forstås som ledd i den nyliberale offensiven som har feid over verden, så kommer vi ingen vei. Det er ikke bare et spørsmål om å bli flinkere til å definere mål og bedre til å måle. Vi må se det grunnleggende verdisyn som ligger under dagens modell, og de samfunnsinteresser som er involvert. Jeg synes nok at ovennevte artikkel i stor grad bidrar til å avpolitisere et tema som snarere nå bør politiseres fullt ut.
26/09/2012 at 09:26
Hei Asbjørn. Takk for kommentar.
For meg er det ingen motsetning mellom å være nyansert og å sette dette inn i en politisk kontekst. Selvsagt handler dette om nyliberale føringer for styring av offentlig sektor. Føringer som ikke bare setter rammene for helse- og sosialfaglig arbeid, men som også fremmer et individuelt fokus i selve fagutøvelsen. Som også skygger over samfunnsmessige strukturer som bidrar til at individuelle tiltak ikke virker. For å sikre individene best mulig livssituasjon er det avgjørende også å sette dette inn i en politisk kontekst.
Men. Det jeg ønsker å advare mot er en tilstand der man ikke er opptatt av virkningen av det man driver med. Jeg er opptatt av at vi som helsearbeidere må dokumentere det vi gjør. Som helsearbeider kan jeg ikke bare jobbe med endring av de samfunnsmessige strukturene. Det vil ikke gi forsvarlige tjenester. Derfor mener jeg det må være mulig å ha flere tanker i hodet på en gang. derfor mener jeg selvsagt også at mitt fokus i innlegget ikke er i et motsetningsforhold til å sette dette inn i en politisk kontekst.