«Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat nå gir det henne ikke mat på bordet og varme i ovnen.»
I november skrev Guri Riksaasen innlegget Kjærlighet i tiggernes tid her på bloggen. Det ble lest av svært mange. Nå har hun skrevet oppfølgeren. Selv om det kanskje ikke direkte handler om «vernepleierier» så handler det om hvordan man forholder seg til mennesker og om inkludering.
Ærlighet i tiggernes tid
Jeg ble kjent med Elena da hun hadde sin faste tiggerplass utenfor kontoret der jeg jobber. Jeg ble glad i Elena. Varmen, nærheten og humoren hennes skapte et tomrom i meg da hun reiste i august. I oktober-november kom hun og mannen tilbake for noen korte uker og vennskapet vårt fikk utvikle seg. De spiste ved mitt bord og sov i min seng, og da de reiste inviterte de meg til sitt hjem i Romania.
I februar reiste jeg sammen med kjæresten min til den lille landsbyen hvor Elena og mannen bor. Jeg savnet henne og var spent på hvordan kvinnen jeg kjenner som varm, omtenksom og klok lever når hun ikke tigger på gata i Oslo. Og hva er det i tilværelsen til denne observante og sterke kvinnen som gjør at hun velger å komme til Oslo for å sove ute og tigge sammen med mannen sin? Har hun det ikke bedre i sitt eget hjem?
Vi fløy til Bucuresti og tok toget tre og en halv time vestover forbi Craiova i distriktet Gorj. På veien så vi hus langs jernbanelinja som knapt var for kvisthauger å regne. Andre steder så vi koselige tun med lave hus, klessnorer mellom frukttrærne, høner og små kjøkkenhager. Gjetere vandret tålmodig med små saueflokker. Unge gutter sto bøyd over havarerte motorkjøretøyer i ulike faser av håpløshet og hoiet og vinket mot toget med latter i ansiktene. Kvinner med lange skjørt og skaut knyttet stramt i nakken fortalte oss at de var roma.
Elena, mannen hennes og en nabo møtte oss på en liten forblåst stasjon, og vi kjørte seks-sju kilometer til den lille landsbyen Tintaren hvor riksveien og jernbanelinja skjærer gjennom det flate, nakne landskapet. I Romania ble roma tvangsbosatt på slutten av femtitallet som en del av kommunistregimets assimileringspolitikk. I Tintaren bor alle roma i en og samme gate som strekker seg fra riksveien til jernbanelinja. Det er kanskje femti hus i gata, men det er ikke så lett å si, for bak husene som ligger ut mot gata, noen av dem er riktig fine, er det brakker, hytter og skur hvor det også bor folk.
Elenas hus har en smal gang og to rom. I gangen har hun et gammelt kjøleskap og en komfyr drevet på propan og et smalt salongbord som fungerer som kjøkkenbenk. En enkel, grov stige leder opp til et kaldloft. Det innerste rommet er det minste. På knappe ti kvadratmeter har de en seng, et lite bord med radio og speil i hjørnet, et hjemmesnekret bord som står inntil veggen og som flyttes fram til senga når vi skal spise, og en vedkomfyr med kokeplater. Veggene er sterkt rosa med veggtepper og falmede familiefotografier. Her sover de, lager mat, spiser og vasker seg. Vi fikk sove på gjesterommet som står klart for de seks voksne barna som nå bor i Italia, Spania og Frankrike.
Ingen hus i gata har innlagt vann. Da jeg hvisket ’Elena, jeg må tisse’, tok hun hånda mi og leide meg på gjørmete stier til det åpne landskapet bak husene. Der er det en lokal søppelplass hvor de etter beste evne forsøker å brenne søppelet sitt, og utedoer i ulik standard på rekke og rad. Så vidt jeg kunne se hadde alle innlagt strøm. Både ved, propan og strøm er ekstremt dyrt. Hos Elena er det lys i alle rom, en enkel lyspære henger ned fra taket, og et blinkende madonnabilde på gjesterommet, men det er også alt. Strøm er dyrt. Å holde varmen gjennom vinteren koster to, tre tusen norske kroner, alt ettersom hvor hard vinteren er. Det er mye når sosialstønaden er på rundt 200 norske kroner i måneden per person.
Ute i gata var det stille om formiddagen. Alle barna går på skole. De fleste fullfører 10 år grunnskole, men få fortsetter. Kvinnene bruker dagen på vasking og matlaging. Det er tidkrevende og tungt arbeid uten innlagt vann og med lite strøm. De mennene som ikke er på jobb, venter. De samles rundt gatas lille lokale butikk som også fungerer som kafe. De snakker om hvor de har vært og hvor de skal dra. Mange hus står tomme fordi de som bor der er i Italia for å jobbe. Å jobbe kan bety alt fra småjobber i jordbruket, salg og tigging. I februar var mange i Italia fordi det er for kaldt nordover. De som har jobb her i området driver stort sett med salg av ulikt slag, både fordi Romania har en skyhøy arbeidsledighet hvor roma stiller bakerst i køen, men også fordi lønningen for en lærer eller sykepleier er så lav at det knapt er til å leve av. Tidligere hadde flere roma arbeid i jordbruket i Sør-Europa, men på grunn av den økonomiske krisen har disse arbeidsplassene forsvunnet. En nabo gjør det nokså godt på salg av brukte klær, det var han som hentet oss i bil på togstasjonen, men også han sliter med inntektene nå. Han forklarer at et stort problem er at mange roma har hatt uregistrert arbeid i andre land og dermed ikke har rett til pensjon. Nå sitter de igjen med en minimal sosialstønad som bare nesten fyller magen og som langt fra varmer huset. Elena og mannen hennes har mat og varme gjennom vinteren fordi de tigger i Oslo og låner av naboer.
Når barna kommer hjem fra skolen og kvinnene er ferdige med første arbeidsøkt, tar aktiviteten seg opp i gata. Folk kommer ut og slår seg ned på de mange benkene. Noen biler kjører fram og tilbake, men hest og kjerre er like vanlig. Mange hus befinner seg på ulike stadier i byggeprosessen, men vi ser bare forsiktig byggeaktivitet i ett hus. Nysgjerrigheten på hvem de to norske er, er stor. Mange vil posere og fortelle sin historie. Det er mange historier. En eldre kvinne gjør sterkt inntrykk på oss når hun kommer med portrettet av sin avdøde datter og vil posere utenfor huset der hun bodde.
Når mørket faller slår kulda inn og gata tømmes på et blunk. Det gjelder ikke å slippe kulda inn i kroppen. I mørket er det vanskelig å balansere på den gjørmete stien til utedoene og løshundene gneldrer truende. Vi tisser i mørket bak huset på enkleste vis. Lys siver ut mellom plankene i et skur. Der bor Larissa pååtte år sammen med to brødre og bestemoren sin. Bestefaren er en kjent tigger i Oslo.
Er det sant at de som tigger i Norge tilhører eliten i Romania? Er det sant at de bor i palasser? Det er det ikke lett å svare på ut fra vårt lille besøk. Det er helt sikkert at ikke alle som trenger hjelp kommer seg til Norge eller andre steder. De som kommer til Norge, kommer fordi de har muligheten til det. De har en bil, eller kjenner noen som har en bil, eller låner penger til billetten og kommer ikke hjem før de kan betale. Akkurat nå er dette deres mulighet til å skaffe seg mat og varme og kanskje bygge litt på huset sitt og skaffe en framtid for barna. Det er det alle snakker om; barna. Larissa viser oss stolt skrivebøker fulle av sirlig løkkeskrift. Med mye fnising tester hun det hun har lært i engelsktimene på oss. Når jeg spør om hun vil gå på universitetet i Craiova når hun blir stor, ler hun. Det er utenkelig. Hva slags framtid skal Larissa møte? Hvem skal sørge for at hun får utvikle sine talenter og bidra med sine ressurser i samfunnet?
Det er lett å være enig i det opplagte i at fattigdomsproblematikken som fører tiggerne til Norge og Oslos gater, må løses i Romania av rumenske myndigheter og EU. Arbeidsplasser med en lønn å leve av og innlagt vann og kloakk for å frigjøre kvinnenes tid og arbeidskraft må være selvsagte og klare mål. Men det vil ta tiår å gjenoppbygge en sunn økonomi i et land som Romania. Norge kan ikke matche Romanias langsiktige mål med kortsiktige tiltak som ikke bidrar til annet enn å skåne de rike fra synet av de fattiges elendighet.
Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat nå gir det henne ikke mat på bordet og varme i ovnen.
Vår demokratisk valgte regjerings forslag til Stortinget om å la kommunene åpne for lokale forbud mot tigging handler dessverre ikke først og fremst om hvem de, tiggerne,er. Det forteller dessverre mest om hvem vi er og hvem vi vil være.
Takk til Thor Inge Kufaas for følge på reisen og gode råd.
Guri Riksaasen
Vernepleieren 