Cato Brunvand Ellingsen

Den politiske konsekvensen av det Solveig Horne sier er selvsagt ikke at staten skal sikre at jeg får flere alenekvelder med min kone. Den politiske konsekvensen må være at foreldre med barn med funksjonsnedsettelse får de samme mulighetene som meg til å være en god kjæreste og pappa (eller mamma) med overskudd.

Jeg er utrolig heldig. En gang av og til sender jeg barna mine bort. Jeg har gjort det (nesten) helt siden de ble født. Jeg har venner og familie som har stilt opp slik at jeg får være alene med min kone. Av og til en kveld hjemme. Av og til en helg på hotell. Det er rett og slett litt luksus.

Når Solveig Horne i dag snakker om viktigheten av at foreldre får muligheten til å være sammen uten unger, så er jeg veldig enig med henne. Det er skillsmisseforbyggende. Og det er bra både for foreldre og barn. Selv om mange stiller spørsmål ved om en statsråd skal bry seg om dette, så synes jeg det er helt greit. Det er bra at regjeringen bryr seg om oss.

Horne påpeker samtidig det selvsagte. At det ikke er en statlig oppgave å passe på at jeg får tid alene med konen min. Fremdeles er jeg utrolig nok enig med Horne. Like lite som det er en statlig oppgave å lage en mobil-app som sørger for at pappaer i pappaperm treffer hverandre. La det så langt ikke bli en kamp mellom høyresiden og venstresiden. Som debatten har vist i dag er det mange nok familiepolitiske spørsmål å ta av der den nye statsrådens meninger er problematiske. Derfor er det tullete å henge henne ut for å bry seg om meg og kjæresten min. La oss heller ta henne alvorlig.

For hva bør den politiske konsekvensen av det hun sier være? Som barne-, likestillings- og inkluderingsminister har hun et ansvar for politikken overfor både barn og personer med funksjonsnedsettelse. Hennes utspill må forventes å gi konsekvenser for politikken overfor familier med barn med funksjonsnedsettelse. Historiene er mange om familier som må bruke all sin energi på å kjempe mot systemet for å få oppfylt rettighetene sine. Foreldre som må være barrikadekjempere i mye større grad enn de kan være foreldre eller kjærester.

Jeg har møtt en del familier, og hørt om enda flere. Når de må dokumentere gang på gang at de har behov for ekstra oppfølging. Når de ikke blir trodd på at omsorgsoppgavene er langt større enn det vi kan forvente av foreldre uten støtte fra det offentlige. Når de sjelden eller aldri får sove mer enn noen få timer om natten. Når de blir slått og sparket, eller må oppleve barn som selvskader. Avmakt. Når velferdsstaten svikter.

Bergens tidene har det siste året satt søkelys på avlastningssituasjonen i Bergen. Det var ikke hyggelig lesning, dog ikke overraskende. Det er nok liten grunn til at situasjonen andre steder i landet er bedre.

Kun halvparten av de spurte var fornøyde med mengden avlastning de fikk for sine barn. En tredel av dem oppga at de søkte mindre enn de faktisk trenger, fordi de visste at de ikke ville få alt uansett. 59 prosent hevdet at saksbehandler hadde gitt dem «uriktige og misvisende opplysninger» og 30 prosent sa at de hadde opplevd at saksbehandler løy for dem. (fra BT)

Avlastning, personlig assistanse og andre ordninger må være en selvfølge for familier med barn som trenger ekstra oppfølging. Dette er et tema som har vært aktuelt for oss som jobber med barn med funksjonsnedsettelse i alle år. Nå er det påtide at politikerne tar dette behovet på alvor.

Derfor skal vi ta på alvor det Solveig Horne sier. Den politiske konsekvensen må være at disse ordningene får et skikkelig løft. At disse foreldrene skal kunne ta seg en kveld på kino, eller en helg på hotell. Jeg håper Horne ser dette, og at dette er familier som trenger særskilte ordninger. At samfunnet av og til må sikre ordninger som gjør at ulike mennesker, i ulike situsjoner, får like muligheter.