Vernepleieren

Hvilken skole skal sønnen din begynne på? Min nye nabo så på min da fire år gamle sønn som nettopp hadde flyttet til Bjørndal sammen med meg og resten av familien. Bjørndal, denne delbydelen med i underkant av 10 000 innbyggere lengst sør i Oslo, 10 minutters kjøretur fra mer kjente steder i Søndre Nordstrand som Holmlia og Mortensrud. Jeg forstod ikke helt spørsmålet. Spurte hun virkelig om hvilken skole sønnen min skulle begynne på? Jeg forstod virkelig ikke spørsmålet til denne hyggelige nye naboen. 

Dette var mitt første møte med skolen i Oslo. Allerede noen år før sønnen min faktisk skulle begynne på skolen, ble vi en del av en vedvarende diskusjon om situasjonen på skolene i Oslo. Antakeligvis ganske lik mange andre diskusjoner om hvordan skolene i andres nærmiljø er. Skolene er jo så viktig for både våre egne barn, og dermed oss selv, men også for hvordan et nærmiljø er. Diskusjonene om skolene mine barn har gått på er kanskje litt annerledes. Ofte blandes det inn argumenter om etnisitet, religion, kultur, segregering. Mens jeg har vært mest opptatt av at ungene mine, og deres venner skal ha en god skole å gå til, er visst veldig mange andre opptatt av andre forhold ved skolen. 13 år som pappa i osloskolen har gitt meg litt av hvert å tenke på. Denne teksten er et lite innblikk i disse tankene. Ustrukturert, rotete, ambivalent, emosjonelt, engasjert. Akkurat slik mine tanker er etter 13 år som skolepappa. Jeg begynner for 3 år siden.

Samtidig som debatten om osloskolen og segregering høsten 2020 igjen ble vekket til live, blant annet med boken Skolevalget av Ida Søraunet Wangberg, startet et nytt kapittel for familien min. Etter 10 år med barneskole var vi ferdig. Ferdig med barneskole. Samtidig som debatten om segregerte skoler ble vekket til live begynte sønnen min, han lille sønnen min som høsten 2010 hadde sin første skumle dag på Bjørndal skole og sin enda skumlere dag på skolens aktivitetsskole, på videregående skole i nabobydelen vår. Bydelen som er i helt motsatt enda av statistikkene enn den bydelen han kommer fra, bare noen få kilometer unna. Den lille turen med buss han har tatt hver morgen gir et destillert bilde av forskjells-oslo.

Samtidig som sønnen min begynte på videregående, for 3 år siden, begynte datteren min på ungdomsskolen i vårt nærmiljø. Samme skolen som broren da hadde gått på i 3 år. Den samme skolen der elevrådet arrangerte foreldrekveld med quiz med fruktkurv som premie. Vi vant fruktkurven. Datteren min og jeg. Ikke for å skryte, men det var et stappfullt lærerværelse med foreldre og unge denne kvelden. Vi vant, en helt lik fruktkurv som jeg kunne vunnet på en lignende kveld på min skole i Bergen for 35 år siden. 

Et av spørsmålene i quizen på denne ungdomsskolen rett nede i bakken der jeg bor, var hvor mange land eller nasjonaliteter som var representert på skolen. Dette kan være litt vanskelig å formulere. De fleste ungdommene er jo fra Norge. Elevene synes ikke det er så vanskelig. 

Jeg husker ikke hvordan de formulerte spørsmålet, men det var ingen problematiske undertoner når de presenterte svaret. 

Det var stolthet. 

Ingen av oss foreldre var i nærheten av riktig svar. Datteren min på 11 år diskuterte kanskje om Kurdistan kunne regnes som et eget land. Datteren min som er vokst opp med venner med kurdiske foreldre og som allerede i barnehagen snakket om at hun ville dra til Kurdistan på sommerferie.

56. 

Eller kanskje det var 57. Det var stolthet i stemmene til elevrådet når de presenterte svaret. Det var dette som var det rette svaret på spørsmålet om hvor mange land elevene på ungdomsskolen der jeg bor har tilknytning til. 

56. Eller kanskje det var 57. Og det var samme fruktkurv som på skolen i Bergen eller på juletrefesten på skipsverftet på 70-tallet. Samme fruktkurv til premie. 

Det passer godt å stoppe opp litt. Nå. I dag, 3 år etter diskusjonen om segregering i Osloskolen blusset opp. Diskusjonen ser ut til å komme tilbake med de samme problemstillingene. Segregerte skoler er visst nok et problem. Vi får fortellinger om white fligth og statistikk over hvor mange elever på den enkelte grunnskole i Oslo som er minoritetsspråklige. 

Minoritetsspråklige blir definert som dem som har et annet morsmål. Og morsmål kan defineres som «språket som snakkes i barnets hjem, enten av begge foreldrene eller av den ene av foreldrene, i kommunikasjon med barnet» (UDIR). Vel, det er i seg selv tankevekkende. Forskjellene i Osloskolen vises i så mange former. Noen uker etter at sønnen min begynte på videregående i nabobydelen, så fikk han dette slengt etter seg av sine beste kompiser: «Så du er begynt å snakke norsk nå?»

Det passer godt å stoppe opp nå når sønnen min er ferdig på videregående i nabobydelen. Nabobydelen som på mange måter er veldig annerledes enn bydelen vi bor i og han er vokst opp i. Stoppe opp i dag når datteren min er ferdig på ungdomsskolen. I dag når hun har fått vite at hun har kommet inn på den samme videregående skolen som broren, i nabobydelen, bare noen få kilometer unna. 

Stoppe litt opp og tenke tilbake på de årene jeg har vært en del av #osloskolen. Som pappa. Som «snill hvit pappa». Stoppe opp litt når den skolen mine barn og jeg har vært en del av diskuteres som et problem. Stoppe opp litt når løsninger foreslås på problem jeg ikke forstår helt hva er. På samme måte som jeg ikke forstod min nabos spørsmål den gangen for mange år siden. Hvilken skole skal sønnen din begynne på? Jeg som nettopp hadde flyttet inn i tomannsboligen i rekke rett ovenfor Bjørndal skole. Jeg hørte barna leke på lekeplassen ved skolen. Fremdeles ringte klokken inn til time på samme måte som den gjorde for meg i Vadmyra, Loddefjord mange år før jeg kunne høre den på mitt hjemmekontor på Bjørndal. Fra verandaen så jeg rett på inngangsdøren til bygget der 1. klasse holdt til. På samme måte som jeg kunne løpe hjemmefra til min egen barneskole i Loddefjord. Løpe de få sekundene gjennom skogen når jeg hørt klokken ringe på denne skolen som lå midt i bydelen som på mange måter er så lik bydelen mine barn har vokst opp i. Drabantbyen. 

I sin bok Getto skriver Øyvind Holen om drabantbyene. Noe av det som har brent seg fast hos meg ved hans beskrivelse av disse områdene i utkanten av byene våre, er endringen han beskriver i hvordan disse områdene blir sett på og forstått. Han skriver blant annet at disse områdene «hadde problemer også før innvandrerne bosatte seg der. Det nye er at beboerne i økende grad får skylden alene.»

Det er folkene som bor her som nå får skylden. Det medfører også at tiltak som innvandringsstopp, stopp i familiegjenforening, begrensninger i andel minoritetsspråklige på den enkelte skole og bussing av elever blir foreslått. Det er folkene som som bor her som får skylden.

Jeg husker så godt fra min oppvekst i Loddefjord. Blokkene, befolkningstettheten, arkitekturen, de kommunale leilighetene. Det var dette som fikk et kritisk blikk, ikke folkene som bodde der. Nå er fortellingen en annen. 

Hvilken skole sønnen min skal begynne på spurte hun, gjorde hun det? Jeg forstod ikke spørsmålet. 

Opp gjennom årene er det mange som har stilt det samme spørsmålet. Hvilken skole går barna dine på? Det blir gjerne fulgt opp med et annet spørsmål. Er dere fornøyd med skolen? Vi har hørt litt dårlige rykter om den. Jeg begynte raskt å forstå spørsmålet til denne hyggelige naboen som jeg fortsatt treffer i mitt nærmiljø. Det var ikke alt som var bra med skolen. Det var faktisk mye jeg ble svært misfornøyd med. Aller verst var aktivitetsskolen. Når andre aktivitetsskoler faktisk hadde aktiviteter utenfor området, så torde ikke vi foreldre å oppfordre til dette hos oss. Vi var faktisk redd for sikkerheten til våre barn. Ikke dra på tur, sa vi, og så ungene stikke av fra AKS. 

Det har vært mange mer eller mindre minneverdige episoder fra min tid som pappa i osloskolen. Et år var 100 % av elevene med flerspråklig bakgrunn, eller kanskje det var et utelnlandsk navn, på skolen min datter gikk på plutselig kvalifisert for særskilt norskopplæring. Min datters venninne, en av dem med kurdiske besteforeldre og foreldre, leste og skrev norsk før hun begynte på skolen. Jeg har selvsagt ikke testet henne i norsk, men så på henne som en god språkmodell for min datter. Hun var rett og slett bedre i norsk enn datteren min. Denne venninnen var en av dem som hadde fått enkeltvedtak om særskilt norskopplæring. Hun var ikke den eneste. Mens skolen først og fremst var på jakt etter en inntektskilde, stemplet de alle barn med minoritetsbakgrunn som dårlige i norsk, alle deres foreldre, i noens øyne som dårlige foreldre som ikke klarte å lære dem norsk før de begynte på skolen, og på den måten stigmatiserte de en hel delbydel.   

Slik kunne det ikke fortsette. 

Vi satt i gang prosjekter, tjenestedesignere kom inn, vi begynte å samarbeide med ledelsen. Jeg tror egentlig ikke vi gjorde så mye konkret. Den største forskjellen var at det kom en ny rektor. En rektor med vilje til å være en aktør i nærmiljøet mitt. 

Sakte men sikkert bygget vi tillit mellom ledelse og foreldre. Jeg tenkte mye på dette det siste året datteren min gikk på denne barneskolen i Søndre Nordstrand. Særlig når vi så oss nødt til å sende et langt brev til skolen der vi tok opp noen svært vanskelige problemstillinger. Det var rett og slett en lang bekymringsmelding der vi ganske sterkt stilte spørsmål ved skolens metoder. Da tenkte jeg på tillit. Og på robusthet. For bare noen få år siden kunne vi ikke sendt et slikt brev til skolen. Da hadde vi sendt det til etaten, politikere eller media. I brevet som vi skrev til vår egen nærskole, skriver vi dette avsnittet: 

«Det er nå riktig å si at skolen er robust. Robust er ofte et forslitt uttrykk uten innhold, men denne gangen passer det utmerket. Der alle feil og mangler før ble tillagt en generelt dårlig skole, er det nå slik at problemer som oppstår sees på som konkrete problemer som vil løses. Problemer som oppstår gir ikke et bilde av hele skolen. Vi er stolt av vår nærskole og prater høyt om dette.»

For å være ærlig så synes jeg dette avsnittet er så fint. For meg handler det om å identifisere konkrete problemer og gjøre noe med dem. For ofte maler vi vår kritikk med for tykk pensel. Det er visst krise i osloskolen titt og ofte. For å løse et problem bør vi være nøyaktige med å identifisere hva som er problemet som skal løses, og ikke minst identifisere hvem det eventuelt er et problem for. 

Litt for ofte kan det se ut for at problemene i Osloskolen er skapt av politikere som trenger problemer å løse. 

Segregering i osloskolen blir ofte omtalt som et problem. Jeg opplever at det ofte blir sett på som en selvfølge at den såkalte segregerte osloskolen er et problem, og når en prøver å stille spørsmål ved om segregering er et problem så er det vi som stiller spørsmål ved om det er et problem som må stille med bevisbyrden for at det ikke er et problem. 

Det kan være det bare er jeg som opplever det slik. Slik jeg opplever at jeg av og til må forsvare at jeg bor på Bjørndal, lar ungene mine vokse opp i Søndre Nordstrand. Hvordan er det egentlig å bo der da? Kanskje er det bare meg som føler på undertonen. Som tenker litt ekstra når jeg viser klassebildet fra barna mine sine klasser. 

Hva visst vi hadde flyttet et annet sted? Jeg må ta denne digresjonen nå. Før jeg kommer tilbake til den såkalte segregeringen. For. Jeg må innrømme at disse spørsmålene berører meg. Det er kanskje bare meg som tenker på de slik, men dette berører jo de viktige livsvalgene vi gjør. Jeg har et valg. I motsetning til mange andre som bor i Søndre Nordstrand så har jeg et valg. Jeg har råd til å bo et annet sted. Et sted der de sosioøkonomiske forholdene er helt annerledes. Jeg får meg jobb i en annen by. Ja, jeg har til og med en jobb som gjør at jeg kan bo i en annen by og fortsatt gjøre jobben min. 

Vi har kunnet flytte. 

Selv om jeg er blitt Bjørndal-patriot på min hals, kommer jeg ikke unna tvilen. Hvordan hadde det vært for barna mine hvis de hadde vokst opp et annet sted, hadde de fått flere muligheter? Hadde de lært mer på skolen, blitt pushet til mer læring, mer …. Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg vil aldri få vite det. Jeg tror ikke det. Jeg tror motsatt. 

Jeg måtte bare ta den digresjonen. Kanskje for å vise at min tvil er ekte. Den er vanskelig og sår. For meg. Den er min. Men. Altså. Like ekte som tvilen er der om mine mulige manglende ambisjoner for mine barn, så er også min redsel for segregering som problem. Ikke redd for segregering. Redd for at folk skal se på det som et problem i seg selv. 

Jeg har lært at et problem er forskjellen på nå-tilstand og ønsket tilstand. Hva er det egentlig, egentlig som er forskjellen på nå-tilstanden og ønsket tilstand som gjør at det tas til orde for at segregering er et problem? Jeg forstår det ikke. 

Hva tenker du på når noen snakker om segregering i skolen? Fra mitt fagfelt er det da spesialskoler og spesialklasser vi snakker om. Klasser for barn med autisme/autister og utviklingshemmede og hvem vet hva. Osloskolen er eksperter på dette. Jeg synes det er et problem, selv om jeg også her tenker at segregerte arenaer kan gi næring til inkludering. 

Noen av oss snakker om sosioøkonomiske forhold. At skolen skiller på fattig og rik. At de rike går på noen skoler og fattige går på noen andre skoler. Dette er et problem, jeg er enig i det. Det er stor forskjell på nå-tilstand og ønsket tilstand når så få har et reelt valg på hvilken skole en skal gå på. Ungdom jeg kjenner sier åpent at de jo egentlig ikke trenger å bry seg så mye på ungdomsskolen, de skal jo uansett begynne på Bjørnholt. Denne flotte videregående skolen der jeg bor, der alle som vil (og ikke vil) kommer inn, der det rapporteres at de ikke får lærlingeplasser pga av skole og navnene deres. 

Men de sosioøkonomiske forskjellene i Oslo løses jo ikke først og fremst i skolen (som om noen problem løses i skolen alene). 

Vel. Når jeg spør folk hva de tenker på når vi snakker om segregering i osloskolen så snakker nesten alle om nordmenn og de andre (ikke nødvendigvis i problematisk og negativ forstand). De snakker om vi som har bakgrunn fra Norge flere generasjoner tilbake og de som ikke har det. De som har et annet morsmål og oss andre. Det er jo også det historiene i avisene retter søkelys på. 

Når skal egentlig barn i skolen slippe å bli satt i en kategori, som ikke etnisk norsk, som minoritetsspråklig. Som et problem. Når skal vennene til mine barn slippe å bli sett på som et problem.

Jeg tror vi har brukt alt for mye tid på sånne som meg. 

For mye energi på å sørge for at hvite familier fra øvre middelklasse, eller hva nå jeg skal kalle meg selv, skal bli værende på skoler i slike områder som jeg bor i. Jeg har selv, som pappa og FAU-representant brukt mye tid på de som valgte noe annet og de som potensielt ville velge noe annet. Vi, ja også mediene og (oss) politikere, har brukt for mye plass på dem av oss som flytter. Ja, kanskje også for mye tid på oss som ble igjen, men som ofte blir fremstilt med potensiale til å bytte skole. Vi «hvite ressurssterke» som visst er de som skal redde disse skolene fra …ja, jeg vet ikke helt hva.

Og for lite tid på de andre. Brukt for lite tid på de andre.

Ja, det også gir jo rom for en digresjon; «de andre». For det er jo nesten som det er det vi mener når vi hele tiden bruker ordet segregerte skoler. De skolene med så mange med annen etnisk bakgrunn at dette nesten automatisk blir sett på som et problem. Det kan kanskje tenkes at jeg er særlig hårsår, blant annet med tanke på ambivalensen jeg tidligere har tilkjennegitt, men vi er virkelig farlig nær å snakke om «de andre» som et problem når Aftenposten lister opp «Minoritetsspråklige elever i Oslos grunnskoler», som om dette liksom skal bli sett på som en objektiv opplysning, der «mine» skoler skårer 86% og 84 %. 

Ja, du husker jo kanskje quizen og fruktkurven. De skolene jeg har erfaring med på barne- og ungdomsskole, har i dag 86 og 84 prosent minoritetsspråklige elever. 

Det er mange historier fra disse skolene. Alt for ofte blir disse fortalte av snille hvite pappaer (eller kanskje oftest mammaer) som meg. Kompleksiteten er enorm. Det finnes historier om foreldremøter uten foreldre, og foreldremøter med stappfulle aulaer. Det finnes historier der forskjellene blir større mellom barn fra ulike kulturer eller religioner eller hva det nå er som utgjør disse forskjellene. Og det finnes historier om det motsatte. Jeg kan fortelle mye om det siste. 

Mange forteller om at forskjellene blir større og større. At det blir vanskeligere jo eldre en blir å ha barn i områder der det er mange med annen språk- og kulturbakgrunn. Jeg anerkjenner disse opplevelsene. Jeg kan fortelle om det motsatte også. Det er nemlig så mange forskjellige historier fra disse områdene av Norge. Som det er fra alle andre områder. Enkelthistorier skal få lov til å være fasiten på drabantbyoppveksten i dagens Oslo. Vi trenger mange forskjellige slike enkelthistorier.  

Mange av de historiene jeg har lyst til å fortelle er for nært opp i tid til at jeg kan fortelle dem, av respekt for mine barn og deres venner. Av respekt for mine medforeldre i nabolaget. Men, jeg kan jo gjengi noe som jeg allerede har publisert på Facebook. I denne sammenheng vil jeg at du skal lese det i konteksten denne teksten bygger på, men som vi i hverdagen vår virkelig ikke er så opptatt av som mange fra andre steder i Norge er når de tenker om vår hverdag:

Andel elever med annet morsmål enn norsk/ samisk: 84 %

Så flotte folk dere er, sa jeg til gutten som spiste frokost på kjøkkenet vårt i morges. Han var litt forundret og lurte på hvordan jeg var når jeg var 16. I går hadde vi nemlig klassefest for 21 16 åringer fra Bjørndal her sør i Oslo. Snart er de ferdig med ungdomsskolen. De fortjente en fest. Det ble fint og jeg ble emosjonell. Jeg satt ute i solen eller på loftet, men jeg håper jo at de hadde det så bra som det så ut som de hadde det. 

2/3 valgte å overnatte. Det ble trangt, varmt og seint (tidlig). En etter en dro de i morges, etter 0, 1 og 3 timers søvn. De dro på trening, hjem til familiene, på eksamen i morsmål og til koranskolen. Noen traff jeg rundt frokostbordet i morges. 

Jeg er så stolt over disse ungdommene. Vi i #helesøndre kan være stolt over ungdommene våre. Jeg er glad for å kjenne dere.

Selv om denne teksten i hovedsak handler om meg og mine opplevelser, så mener jeg altså fortsatt, og ganske så sterkt, at vi har brukt for mye tid på sånne som meg. Jepp, det er selvsagt et paradoks, men det får du leve med om du har kommet så langt ut i teksten. 

For, vi, media, politikere og alle andre må i mye større grad spørre dem som allerede går på skolene i de aktuelle (levekårsutsatte) områdene med høy andel med bakgrunn fra andre land enn Norge, hva som er viktig for deg? Hvilke endringer ønsker du slik at skolen din blir best mulig. Hva er egentlig problemet? (og husk, problem er for meg definert som forskjellen mellom nå-tilstand og ønsket tilstand). 

Og så må vi avkreve fra politikere som ønsker å engasjere seg i våre barns oppvekstsvilkår at de kan beskrive ganske så nøyaktig hva problemet de ønsker å løse faktisk er. 

Hva er egentlig problemet? 

Hvis vi spør mine naboer, mine barns venners foreldre, så tipper jeg at de svarer at det er for lite informasjon, for mye bråk i klassen, for lite disiplin, for mange lærere som forsvinner, kanskje også for dårlige lærere og for lite miljøterapeuter, at de har bekymring for fremtiden, at de ikke blir sett og hørt. Jeg tipper at mange vil si at flerspråklighet kan være en berikelse for alle barna, men at de barna som faktisk har for dårlige språkkunnskaper, ikke får den hjelpen de trenger raskt nok. Jeg tipper de vil svare ganske likt som det jeg selv ville svart i ulike perioder av de 13 årene jeg har vært pappa i Osloskolen. 

Og så tipper jeg at de vil svare at det er særlig vanskelig i dyrtid, at de må jobbe ekstra mye og at det er vanskelig å følge opp barna sine, at det er vanskelig å få med seg hva ungdommen driver med, og hva de kan finne på på fritiden. Og så er det jo selvsagt snapchat og tiktok og Instagram som bekymrer oss alle.

Men, det er jo ikke meg som skal mene noe om dette. Det jeg skal gjøre er å spørre det enkle spørsmålet:

Hva er viktig for deg?

Det er i utgangspunktet ikke et problem at elevene på skolene har foreldre eller besteforeldre som er født i et annet land og at de snakker annet språk enn norsk hjemme. For mange er dette en særskilt kompetanse. Også for mine barn. 

Etter å ha bodd på Bjørndal i 15 år, etter å ha vært «snill hvit pappa» i Osloskolen i 13 år, er det mye å se tilbake på, mye jeg har lært, mye jeg har forandret mening om. Tenk, jeg trodde virkelig at mine barn ble fargeblinde av å bo og gå på skole her. Jeg sa til og med det. Fargeblind. For et håpløst uttrykk. Jeg mente vel at de ikke kom til å se forskjell på folk. Tenk for et nitrist ideal. At en ikke skal se forskjell på folk. 

Jeg har aldri ment at vi ikke skal snakke om problemene våre. Vi må være tydelig på hvilke særskilte problemer det er i miljøet på skolene og deres nærmiljø. Drabantbyene fortjener å bli sett på for det de er. De fortjener mer politikk. Regjeringen har lovd en stortingsmelding om levekår i byer. Den skulle komme før sommeren, men har ikke dukket opp enda. En av mine kjepphester, bortsett fra at mange av utfordringene vi har bygger på levekår og økonomisk segregering, er at det bør ansettes mange flere miljøterapeuter på skolene enn det det er i dag. Skolene er nemlig den viktigste fellesskapsarenaen vi har. Der skal vi skape trygghet til å ta opp de spørsmålene som dukker opp når ulike verdier brytes. For å få dette til kreves det nysgjerrighet, raushet og vilje til å være åpen og tydelig. Skolene mine barn har gått på fortjener ikke å bli gjenstand for nok en polariserende debatt. Barn og unge og deres foreldre fortjener ikke å få skylden for problemene andre, fra andre steder, mener at disse folkene utgjør.

Og. Jeg har alltid sagt at jeg vil at politikken skal komme nærmere folk. Den må komme tett på hverdagens problemer. Politikere som helst vil mene noe om livene våres i drabantbyene uten å være tett på kan dog kanskje bare holde seg unna.