Mange er opptatt av barn og unge som begår kriminalitet. Flere og flere politikere snakker om trygghet i Norge. Kanskje barn og unge i byenes drabantbyer for en gang skyld kan bli en hovedsak i en stortingsvalgkamp. Det er i så fall bra. De trenger uten tvil mer oppmerksomhet fra politikken enn det de har fått til nå. 

FrP er selvsagt ute etter å svartmale situasjonen. I årets trontaledebatt på stortinget sier Listhaug at ungdomskriminaliteten har eksplodert. Det er et bilde som må nyanseres. Det kan ikke være slik at dette blir det etterlatte inntrykket av den forskningen som er på feltet. Da bommer vi grovt med politikk og retorikk. Vi som politikere har et ansvar for å nyansere. 

Det er gode grunner for å være bekymret for økningen i kriminalitet blant de yngste. Heldigvis ser vi ikke denne økningen blant de som er litt eldre. 

Det er også heldigvis relativt få som begår alvorlig kriminalitet gjentatte ganger, men det disse gjør er svært alvorlig. 

Vi vet også at mange som begår kriminalitet har en særlig utsatt oppvekst, bestående av trangboddhet, fattigdom, foreldre som begår lovbrudd, psykisk sykdom, manglende jobb, rasisme og sosial kontroll, manglende likestilling og frihet. De lever ofte svært utrygge liv.

Det største problemet i den pågående debatten om kriminalitet begått av barn og unge er at det kan se ut for at Listhaug og mange andre politikere er mer opptatt av kriminalitet enn av barn og unge. Det konstrueres akutte problemer som deretter møtes med midlertidige tiltak, i stedet for at komplekse utfordringer møtes med langsiktige og stabile forutsetninger for god utvikling.

Hvis dette blir premisset for debatten frem mot valget gir vi ikke trygghet og håp for dagens unge. Særlig er det barn og unge i levekårsutsatte deler av byene som er utsatt når fokuset blir på kriminalitet i stedet for gode oppvekstsvilkår. Når voksne politikere snakker ut i fra vårt eget perspektiv, i stedet for at vi lytter til barn og unges eget perspektiv. 

Jeg er så stolt over å være innbygger og politiker på Bjørndal og i Søndre Nordstrand her i Oslo. Jeg er stolt over folkene som bor i denne bydelen sør i hovedstaden. Stolt over engasjementet, frivilligheten og samholdet. Naturen, idrettsplassene og fritidsklubbene. Søndre Nordstrand som har levekårsutfordringer. Bjørndal som er blant områdene politiet har ekstra fokus på. Jeg er så stolt!

Jeg er sikker på at innbyggere i Groruddalen og andre såkalt levekårsutsatte områder i hele landet kan si det samme. 

Nyansene er så viktige.  

Flere byer, Sarpsborg, Fredrikstad, Bergen, Stavanger, Oslo, opplever riktignok en opphopning av levekårsutfordringer og økonomisk segregering. Dette er ikke bare et problem for innbyggerne i byene og byområdene, det er et problem for hele landet. 

Det må være hele stortingets ansvar å sørge for at også befolkningen i levekårsutsatte deler av byene føler seg inkludert i vårt fellesskap, på samme måte som det er hele stortings ansvar å føre en distriktspolitikk som sørger for at alle blir sett i hele landet. 

Derfor er jeg også glad for at regjeringen i sin trontale understreker at det i årene fremover blir spesielt viktig å redusere sosiale forskjeller i byene. 

Det har virkelig ikke sett ut som om regjeringen er så opptatt av byene og de utfordringene folkene i byene opplever. 

Jeg lover at vi i SV og også jeg som Oslo-politiker skal passe på at regjeringen faktisk opprettholder denne ambisjonen. For de økonomiske forskjellene i byene våre er gift for hele samfunnet vårt. 

Innbyggerne i bydelen min, og i mange andre deler av byene i Norge, opplever fordommer, rasisme og utenforskap. Veien fra Groruddalen og Søndre Nordstrand til økonomisk makt i Bjørvika eller politisk makt på stortinget, er alt for lang. 

Mange i levekårsutsatte områder av byene våre føler seg marginalisert. Det kan for meg av og til se ut for at det er viktigere for politikere å tekkes velgere som ikke bor ved eller opplever den aktuelle kriminaliteten, enn å gjøre noe med forholdene til de som bor og lever tett på virkeligheten i de aktuelle byområdene.

Hva om vi sammen snakket mer om det som faktisk fungerer? At vi gav mer oppmerksomhet til hva barn, unge og voksne i levekårsutsatte områder faktisk gjør mest av. Lever helt vanlige liv, som og sammen med alle andre. Og hva de trenger av støtte for å bygge gode lokalmiljø uten kriminalitet?

Hva mener egentlig barn og unge skal til for å bygge gode oppvekstsvilkår?

Jeg tror i hvert fall at det blir mer av det vi gir mest oppmerksomhet, også i politikken. 

Kanskje er det slik at vi klarer oss ganske så bra på grunn av fantastiske lærere, frivillige, lokalsamfunn og offentlige ansatte. På grunn av brødre og søstre, i og utenfor familiene, som stiller opp. 

For det er vel det vi gjør, på tross av alle utfordringer og skremselspropaganda? Klarer oss ganske bra.