Unnskyld språket. Men, nå er jeg dritt lei. Lei av streng og rettferdig. Ekstra lei av rettferdig. Les mer «Jeg er dritt lei av rettferdig!»
I dette innlegget prøver jeg å synliggjøre at det ikke bare er ideologiske og politiske grunner til å være skeptisk til anbudsprosessene i helse- og omsorgstjenestene. Det er også vernepleiefaglige grunner. Vernepleiefaglige grunner som også høyresiden i norsk politikk burde lytte til. Og kanskje vil det hvis man legger vernepleiefaglige argument til grunn, være umulig å sette enkeltpersoner ut på anbud.
”Han er en blid ung mann” skrev bydelen min i Oslo når de for et par tre år tilbake prøvde å selge den 19 år gamle mannen med utviklingshemning. Det var kanskje et salgstriks. Vise frem hans gode sider. Blid og ung gir gode assosiasjoner. Det gjør kanskje ikke andre beskrivelser av mannen: Hyppige epilepsianfall, utfordrende atferd, autisme, behov for hjelp til de fleste dagligdagse oppgaver.
Anbuds- og konkurranseutsetting av kommunale tjenester er vanlig. Kanskje særlig her i Oslo hvor jeg bor, men det skjer også i kommune etter kommune over hele landet. Også innenfor helse- og sosiale tjenester. Og det skjer i forhold til enkeltpersoner, som i eksempelet over. Selvsagt skal ikke bydelen selge mannen. De søker etter bo- og omsorgstjenester med heldøgns bemanning. Det gjør de ved å ganske så detaljert legge ut opplysninger om mannen på en anbudsportal. Altså i full offentlighet. Les mer «Asgeir på anbud»
Imponert. Det er det jeg er. Så utrolig imponert over alle de ungdomspolitikerne som har stått frem i det siste. Uansett parti. De får meg til å føle meg gammel. Gammel, men med stor tro på fremtiden.
Fredagens Lindmo fikk meg til å tenke på en bloggpost jeg skrev 24. juli i fjor. To dager etter angrepet på det fineste vi har. Ungdommen og demokratiet. På fredagens Lindmo ble filmen «Til ungdommen» presentert. Med Sana, Henrik og Johanne som representanter for «dagens ungdom». Representanter for ungdom som de siste ukene har bekreftet og nok en gang bekreftet at vi går en lys fremtid i møte. Ungdom som til tross for ufattelige opplevelser gir oss innsikt i deres livsmot og tro på vårt samfunn.
I bloggposten «Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes!» skrev jeg følgende:
Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.
Men, jeg tok feil. Det er jo ikke vi som skal vise ungdommen. Det er ungdommen som viser oss. At åpenhet og demokrati er det eneste alternativet. Vi må høre på Henrik fra FPU, Sana fra SU og Johanna fra AuF. Det er de som er fremtiden.
I disse dager begynner partienes nominasjonsprosess for stortingsvalget neste år. Det er nå du i realiteten har sjansen til å påvirke hvem som skal styre landet de neste årene. Det er nå du kan sørge for at Utøya-generasjonen allerede neste år blir representert på Stortinget. Jeg håper at flest mulig melder seg inn i et politisk parti, uansett hvilket, og sikrer ungdom på partienes lister.
For. Det er mange grunner til at det er viktig å få mange representanter fra Utøya-generasjonen inn på tinget. For det første er de fargeblinde (uansett parti). De er oppvokst i et samfunn med folk med ulik kulturbakgrunn. De spør ikke om vi skal ha et mangfoldig samfunn. De spør hvordan. Jeg tror også de har en helt annen forståelse for kompleksiteten i det samfunnet vi står ovenfor. Et samfunn i stadig endring er avhengig av folk som forstår at det endrer seg og kan bidra til å ikke bare styre endringene, men også til at vi setter pris på et slikt komplekst samfunn. Folk som ikke stadig vil tilbake til hvordan ting var før. Men som ser fremover. Og. Utøya-generasjonen vet så inderlig vel at politikk ikke bare er lek og spill. At det kan være gøy, men at det faktisk er alvorlige greier. At det faktisk er noe å kjempe for. At det er mulig med en bedre verden. Slike politikere vil jeg ha!
På søndag går søknadsfristen ut for en av Norges viktigste jobber. Vi burde kanskje hatt som mål å avskaffe stillingen, men det er ingen tvil om at den trengs. Det lyses ut etter nytt barneombud.
Barneombudet i Norge har en 30 år gammel historie, og skal styrke barns stilling på alle samfunnsområder. På et vis burde det vært unødvendig. Det burde være en selvfølge at barns beste var et premiss for all beslutningstaking. Slik er det ikke. Dessverre er det slik at vi trenger en slik vaktbikkje som barneombudet skal være. For barna blir, utrolig nok, ofte glemt eller ikke tatt nok hensyn til.
Nå er det riktignok ikke alltid det er like klart hva som er barns beste. Det kan både være et faglig og politisk spørsmål. Spørsmål om 16 år som stemmerettsalder, dataspill eller forhold knyttet til sex og p-piller er det nødvendigvis ikke klare svar på. Det er viktig at barneombudet engasjerer seg i allmenne spørsmål. Som gjelder alle barn. Men. Det er enda viktigere at ombudet er tydelig i forhold til de som er ekstra utsatt. På noen områder skal man ikke kompromisse. På noen områder er det svært tydelig at dagens regjering, eller andre regjeringer for dens saks skyld, ikke har lykkes. Noen områder er avhengig av en vaktbikkje som ikke gir regjeringen fred. Jeg skal nevne tre slike områder.
1)
De siste ukene har landets asylpolitikk vært i fokus. Spørsmål knyttet til retur, særlig av såkalte papirløse flyktninger, er nødvendigvis ikke noe enkelt spørsmål. Spørsmål om barn burde dog vært svært enkelt. Jeg er svært kritisk til at en statssekretær sier at dette er en avveining mellom hensynet til barnas beste og hensynet til at regelverket ikke skal bli misbrukt. Barnas beste burde selvsagt vært et grunnleggende premiss også her. Andre virkemidler må brukes for å hindre misbruk enn å kompromisse med barns situasjon. Det er bra at barneministeren mener at flere må få bli, men det holder selvsagt ikke å ”håpe at AP snur”. Her må det sterkere lut til enn håp (noe som jeg selvsagt regner med at også Lysbakken vet). Når det gjelder barn med sterk tilknytning til Norge burde det ikke være snakk om tvil om hva som er barns beste. Her spiller barneombudet en viktig rolle med å være tydelig i forhold til at barns beste må veie tyngre enn invandringspolitiske hensyn i asylsaker. Når det gjelder saker der barnets beste er klart og tydelig skal ikke det være nødvendig med håp fra barneministeren. Barneministeren skal bestemme! (så får justisdepartementet finne løsninger som også sikrer innvandrings politiske hensyn).
2)
De bodde i en liten trang sentrumsleilighet. Hun og sønnen. Mitt første møte med barnefattigdommen. Jeg som veileder for familier med barn med funksjonsnedsettelser. Hun, uten råd til å gjennomføre de små justeringene som skulle til for å få et litt bedre liv. Sønnen, uten råd til å gjennomføre aktiviteter som kunne bidra til et litt bedre liv. Det er en skam at det finnes mange tusen barn i fattigdom i Norge. Nok et område der alle politikerne mener det må gjøres noe. Nok et område der man ikke får det til. Et område som klart og tydelig viser behovet for et sterkt barneombud. Et barneombud som henger på politikerne som en klegg. Som er klar og tydelig på at vi ikke skal ha barn i fattigdom i Norge. Punktum.
3)
I går skulle jeg egentlig vært på konferanse på litteraturhuset (men hadde selv sykt barn). Hanne Østbys Fond til fremme av funksjonshemmede barns rettsikkerhet i Norge arrangerte konferansen ”Fra ideen om menneskets ukrenkelige verdighet til mennesket på anbud”. Situasjonen for barn med funksjonsnedsettelse har alltid har engasjert meg. Vi har langt igjen før vi når målsettingene i politikken overfor denne gruppen. Familiene får ikke nok støtte. Mange foreldre må være koordinatorer, fagpersoner og barrikadeløpere, og så kan de være foreldre om de orker. Utslitte foreldre er ikke barns beste. Utover familien er det skolen som er den viktigste oppvekstarenaen. Selv om integrering er rådende faglig og politisk premiss er tendensen motsatt. Segregerte tilbud, barn som ikke får gå på sin nærskole, med sine naboer, men som må sitte i en taxi til og fra skolen. Og, når familiene ikke kan eller ikke vil følge opp lengre, så krangler barnevern og pleie- og omsorgstjenestene om hvem som har ansvaret, hvem som skal ta regningen. Ja, jeg setter det kanskje på spissen. Men, det er få som er i tvil om at noe må gjøres. Og, selv om det er en del uenighet om hva som faktisk er barnets beste i noen tilfeller, er det stor enighet om at ting kan bli mye bedre enn det er i dag. På dette området trengs det et barneombud som sier i fra. Et kort søk på nettsidene til barneombudet viser det motsatte. Ingen treff på ordet utviklingshemning. Ingen! I følge Handikappedes Barns Foreldreforening var også dagens barneombud Reidar Hjermann tydelig på dette på konferansen i går: ”– Vi må bli mye flinkere til å jobbe med og finne frem til saker som dreier seg om barn med funksjonsnedsettelser. Jeg skal ihvertfall gi det rådet til min etterfølger.” Det er både riktige og viktige signaler!
12. februar går søknadsfristen ut på jobben som barneombud. Mitt poeng er at vi fortsatt trenger en sterk vaktbikkje på vegne av landets barn. Vi har velmenende politikere som får til mye, men som enda ikke klarer å prioritere barn slik de bør prioriteres. Vi må ha et barneombud som er særskilt opptatt av særlig utsatte barn. Som barn av asylsøkere, barn som lever i fattigdom og barn med funksjonsnedsettelser. Grupper i barnebefolkningen som politikerne ikke har evnet å satse nok på. Barn som trenger særskilt oppmerksomhet for å leve gode liv. Jeg håper at dette er perspektiver som det nye barneombudet vil ha.
Så, det er ikke hvem som helst som bør bli nytt barneombud. Om du som leser dette er enig med meg i hvilke prioriteringer et nytt barneombud bør ha; søk på stillingen her!
To uker igjen av valgkampen. To uker hvor landets barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere kan utfordre kommunenes fremtidige politikere på saker som er viktig for oss og for dem vi jobber for. Saker som ofte blir glemt av politikere og resten av befolkningen. I dag har jeg vært hos FO Rogaland for å snakke om hvorfor vi som helse- og sosialarbeidere skal engasjere oss i valgkampen og kommunepolitikk.
FO er partipolitisk nøytral. men vi skal aldri være politisk nøytrale. Kommunens politikk legger rammene for mulighetene vi har for å utvikle faglige gode tjenester. Faglig gode tjenester til det beste for kommunens innbyggere.
Jeg er glad for å tilhøre en samlet fagbevegelse som hver dag jobber for et bedre samfunn. Noen spør om hvorfor arbeiderbevegelsen skal være aktive aktører i en valgkamp. Jeg forstår ikke spørsmålet. Selvsagt skal vi det. Arbeiderbevegelsen har stått i front for viktige samfunnsendringer. Endringer som ingen i dag stiller spørsmål ved om er riktig og viktig. Vi skal være en aktør i valgkampen for å sikre at politikerne som blir valgt bidrar til bedre samfunn.
Jeg mener at våre yrkesgrupper har et ekstra ansvar. Ansvar for at de områdene vi jobber for får det fokuset som det fortjener. At kommunepolitikere både vet hva barnevernet gjør og satser på å sikre utsatte barn og unge god oppfølging. At de vet hva de nasjonale føringene for politikken for personer med utviklingshemning er. Og at de sikrer at deres kommune følger dem opp. Det er vårt ansvar i valgkampen.
I Danmark er det også valgkamp. Våre venner i SL, sosialpedagogforbundet, har lansert sin Facebook side Sosialpædagigikk er også politikk. Her forklarer de godt hvorfor de engasjerer seg:
Når vi blander os, så er det ikke fordi vi er blevet partipolitiske. Når vi blander os så er det fordi valget vil få helt afgørende betydning for Socialpædagogernes hverdag – vores vilkår og rammer. Når vi blander os er det fordi valget vil få en helt afgørende betydning for de mennesker socialpædagogerne arbejder for og med.
Vi vil investere i at mennesker får et bedre liv, i uddannelse og i arbejdspladser.
Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne.
Mange skriver etter 22. juli massakren. Det gjør jeg og. Mest for min egen del, men kanskje har også andre lyst å lese. Dette er skrevet som et brev til sønnen min.
Kjære Jonas. Gutten min. Du som snart blir 7 år. Beklager. Beklager om jeg har vært litt fraværende den siste tiden. At jeg har hatt mine tanker et helt annet sted enn hos deg og din søster. Du vet det jeg fortalte om. Den bomben. Og det at han mannen skjøt alle de folkene. Det er det jeg har tenkt på. Det er det første jeg har tenkt på om morgenen, det siste jeg har tenkt på før jeg sovner.
Beklager at jeg har vært litt amper, Jonas. At jeg ble ekstra sint når du kom med lekepistolen din. Eller at jeg ble irritert når du gråt for at du ikke fikk is nummer to. Jeg forstår at den isen var veldig viktig for deg. Men. Akkurat nå har jeg litt problemer med å vise deg det.
Det er forresten ikke helt sant. At jeg ikke har tenkt på deg denne tiden. Jeg har tenkt på fremtiden din. Hvilket Norge du skal vokse opp i. Jeg føler et veldig ansvar. Ikke bare ansvar for din oppdragelse. Ansvar for at ditt Norge skal bli like fint som mitt Norge. Ansvar for at de verdiene som jeg har opplevd som viktige også blir viktige for deg. Åpenhet, solidaritet, troen på det positive. Mangfold. Du vet at pappa ikke har vært i militæret. Det er fordi jeg ikke tror at det kommer noe godt ut av vold. Det er ingenting vold kan oppnå som vi ikke kan oppnå med andre midler. Men kanskje. Kanskje har hendelsene den fredagen gitt oss en ekstra sjanse. En mulighet til å skape et enda bedre land.
Det er gått snart to uker siden den fredagen. Fredagen. Dagen da en mann ville ramme et helt folk. Ramme oss ved å angripe våre ungdommer og vår regjering. Ramme oss ved å angripe det fineste vi har. Angripe dem som står opp for oss, som hver dag jobber for et litt bedre land, en litt bedre verden.
Jeg tenker mye på det du sa til meg her om dagen. Da du hadde sett bilde av han som skjøt. ”Pappa, jeg trodde alle tyver var brune”. Det har gjort stort inntrykk på meg. For du vet, det er ikke sant. Det er ikke sant at alle tyver er brune. Men av og til kan det virke som noen tror det. Det var mange som trodde at han som gjorde det den fredagen var ”brun”. Jeg og. Hvorfor er det slik? At du og jeg tenker slik? Vi bor i en av de mest mangfoldige bydelene i landet. Du har skolekamerater med foreldre fra hele verden. Og. Jeg vet at du i hverdagen verken bryr deg om eller tenker over om de du leker med har afrikansk, asiatisk eller norsk opprinnelse. Men. Jeg synes det er svært interessant at du sier det du sier. Hvordan vokser man opp i dagens mangfoldige Norge?
Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.
Jonas, folk er uenige om hvordan vi skal få dette mangfoldige samfunnet til å fungere. Noen politikere mener for eksempel at det beste er å busse noen av skolevennene dine til andre skoler. De tror at det er en måte å kontrollere kompleksiteten. Jeg tror ikke det er lurt. Jeg er glad for at skolen din er kjempebra. Du har en fantastisk flott lærer. Jeg tror at det er viktig. Satse på nærskolen. Selv om du lærer fra mamma og pappa, er det her, på skolen og i gaten at du lærer det meste.
Uansett. Jeg vet ikke alltid hva som er riktig. Hva som er de riktige måtene å få det mangfoldige samfunnet vårt til å fungere. Det handler om kunnskap. Og om politikk. Jeg blir sint på dem som sier at det som skjedde den fredagen ikke handler om politikk. Selvsagt handler det om det. Og; politikk utformes og utføres på ulike nivå. Det er ikke bare Jens som driver med det. Vi skal finne vår måte. Du og jeg.
Jonas. Du vet at pappa er vernepleier. Jeg har alltid jobbet for folk som er annerledes. Men. Hva er det egentlig som gjør noen annerledes? Er det egentlig noen som er annerledes? Annerledes enn hva? Noen har snakket om at gjerningsmannen var en av oss. At han ikke var en fremmed. Jonas. Jeg kan love deg. Selv om han er norsk. Ser ut som oss. Er han mye mer fremmed og annerledes enn mange av dem vi ofte kaller annerledes og fremmed. Vi må slutte med dette. Å snakke om vi og de. Vi er alle oss. Vi er alle forskjellige. I Sverige sier de ”Vi gillar olika”. Det synes pappaen din er fantastisk flott sagt.
Kjære Jonas. Jeg vet enda ikke hva hendelsene den fredagen vil gjøre med landet vårt. Eller med deg og meg. Men jeg vet at det kommer til å føre til forandring. Og jeg vet at det er vi som bestemmer hvilken forandring dette skal være. Oss to. Sammen med alle andre som bor her i landet. Og jeg vet en ting til. Dette skal vi klare. Sammen.
FO hadde landsstyremøte i forrige uke. Det er bredt omtalt på Fontene sine nettsider, og kommer sikkert til å ta mye plass i neste nummer. Det tar fremdeles mye plass i mitt hode. Jeg er prinsippielt for åpenhet, og i min tale til FO sin kongress sa jeg også at vi måtte se nærmere på bruk av sosiale medier for å få en åpen og gjennomsiktig organisasjon. Jeg har like vel av ulike grunner vært forsiktig med å bruke bloggen min til diskusjoner i FO. Mest for at jeg håper at det er flere enn FO medlemmer som leser den. Folk som kanskje ikke er like interessert i våre interne debatter. Jeg gjør et unntak her. For internt betyr ikke lukket. Les mer «Klart vi skal gå videre!»
Oppe i all utdanningspolitikk og interne prosesser i FO glemte jeg min egen bloggserie; Ta faget tilbake. Helt til i dag. Helt til jeg hørte Linn Herning og de andre i For velferdsstaten si tydelig og klart: Ta tjenestene tilbake!
I dag avholdt For velferdsstaten sin store konferanse Velferdskonferansen 2010 – ta tjenestene tilbake. Selv om jeg ikke deltok hele dagen kan jeg konkludere med at konferansen er viktig og nyttig. Over 400 deltakere hørte en lang rekke innlegg om hvordan vi skal ta tjenestene tilbake. Tilbake til det offentliges hender. Hvorfor velferdstjenestene ikke skal være motivert av profitt.
Et viktig budskap, som også kommunal rapport slo opp i dag, er at EØS reglementet ikke er til hinder for at det offentlige skal drive tjenestene selv. Norge overoppfyller EØS avtalens krav til anbud og konkurranseutsetting. Det er ikke i denne klassen Norge skal være best. Som Lysbakken sa; kildene til profitt er enten reduksjon i kvaliteten på tjenestene eller reduksjon i forhold knyttet til de ansatte. Begge deler henger sammen og ingen av delene er akseptabelt. Derfor; ta tjenestene tilbake!
Jeg registrerer dog litt ulik virkelighetsbeskrivelse. Mens Linn Herning avviser at privatisering av omsorgstjenestene er et marginalt fenomen i Norge, skryter Lysbakken av at det er få private aktører (slik blir det vel når man skal forsvare regjeringen man sitter i). Uansett er begge enige i at man ikke ønsker kommersielle aktører.
Ideelle aktører derimot, de er sterkt ønsket. Det er greit for meg. Lysbakken la vekt på at de har ideer og engasjement som vi trenger. Det er også greit. La det bare ikke bli en oppfatning av at man ikke kan ha ideer og engasjement i det offentlige.
Gaven til foreleserne på konferansen var Mikael Wiehes Ta det tillbaka. Her er den. Passende tekst.
På mandag skal jeg møte kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på stortinget. Jeg skal lansere et politisk eksperiment. Et eksperiment som kan føre til en bedre skole. En inkluderende skole. En skole som kan bidrar til at alle elever får et utviklende tilbud. En tverrfaglig skole.
Som yrkesutøvere innen velferdstjenestene er barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere opptatt av å gjøre ting som virker. Som universitets- og høgskoleutdannet personell må det vi driver med være kunnskapsbasert, bygget på teori, empiri og systematisert erfaring (erfaringsbasert kunnskap). Hvis vi ikke vet hva som virker, ønsker vi å finne ut av det. Slik burde landets politikere også jobbe. Iverksett politikk man vet virker. Om man ikke vet hva som virker, finn ut av det.
Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv har en interessant kommentar om dette for en ukes tid siden. Med henvisning til NAV reformen og samhandlingsreformen spør hun om man ikke burde prøvd ut dette i mindre skala før man lanserte de store reformene. Finne ut om det virket før man implementerte reformene fullskala. Slik kunne man bygge endringer på kunnskap, ikke på tro, ideologi eller politisk populisme. Kunnskapsbasert politikk.
Stortingsmeldingen om ”Tidlig innsats og bedre læring for elever med særskilte behov” dokumenterer at det trengs forbedringer. Det trengs en klar styrking av skoletilbudet til de som kanskje trenger det mest. Vi i FO har over lengre tid argumentert for en tverrfaglig skole. En skole med flere sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere vil bidra til en mer inkluderende skole. En skole som er bedre rustet til å møte den enkelte elev og dens spesielle behov. Særlig når det gjelder sosiale utfordringer, men også i forhold til pedagogiske utfordringer. Vi kan være et godt supplement til lærerne. Et supplement som gjør lærerne bedre. Bedre på det de skal være gode på (også utdanningsforbundet fremhever andre yrkesgrupper som viktig supplement).
Vi mener at det må opprettes stillinger, at lovverket må endres. En utfordring er at vi ikke vet nok om effekten av helse- og sosialarbeidere i skolen. Vi har mange gode erfaringer, mange gode historier. Eksemplene begynner å bli mange på at disse yrkesgruppene gjør en forskjell i skolen. Men vi trenger mer systematisk erfaringsinnhenting. Vi trenger mer forskning på effektene av sosialfaglig, barnevernfaglig og vernepleiefaglig kompetanse i skolen.
Det er dette politiske eksperimentet jeg skal argumentere for på mandag. Sett i gang systematiske forsøksprosjekt med denne kompetansen i skolen. Forsk på effekten. Det værste som kan skje er at vi vet mer. Om forskningen viser at det gir liten effekt, så kan det være politikerne slipper å høre oss mase om denne tverrfaglige skolen. Det beste som kan skje er at vi legger grunnlaget for en bedre skole. En inkluderende skole. Grunnlag for en reform som ikke øker reformtrøttheten i skolen, men som styrker lærernes muligheter til å utøve sitt fag. En skole som gir et utviklende tilbud til alle.
PS! Av og til brukes uttrykket politisk eksperiment i en negativ valør. Som om man setter i gang politikk uten å vite hva man gjør. La oss snu på det, la det bli en positiv valør. Som om man igangsetter en politikk uten å vite resultatet, men ønsker å vite mer…
Vernepleieren 