Avlastning. Jeg har en greie med avlastning. Som nyutdannet vernepleier var det på en såkalt avlastningsbolig jeg fikk min første jobb, og jeg drev en gang et pitte lite privat avlastningsselskap sammen med to vernepleiervenner. Det var riktig nok før det kom penger i den bransjen (og det er en helt annen historie). Jeg har mange ganger vært i kontakt med foreldre som står i vanskelige livssituasjoner, og som opplever at de trenger avlastning for å kunne ivareta sin egen omsorgsplikt. Bare for å få høre at de ikke kan få avlastning fordi de har omsorgsplikt overfor egne barn (det er også en annen historie, men forstå det den som kan). 

Mange foreldre må kjempe en beinhard kamp for å få avlastning slik at de kan ta vare på seg selv, andre barn og ikke minst sitt funksjonshindrede barn. Ofte kan BPA være en svært god avlastningsordning. Det kan også avlastning hos andre familier være. Og av og til er avlastning i en såkalt avlastningsbolig det åpenbart rette både for barn og deres familie. 

Vel. For noen år siden var det et nasjonalt tilsyn med barne- og avlastningsboliger. Mange kommuner fikk tilsyn av sine tjenester. 51 av 67 kontrollerte boliger fikk avdekket brudd på lovkravene. Det er rett og slett helt krise. 

Det som er enda verre er at selv når de aller fleste av norske kommuner bryter loven, så er det knapt noen fra sentrale myndigheter som letter på et øyelokk en gang. Så vidt meg bekjent har ikke helsemyndighetene gjort en puck for å følge opp tilsynet, som altså viste lovbrudd i 51 av 67 tilfeller. 

I dag leste jeg tilsynsrapport fra tilsyn med Alver kommune fra i år. Det er helt forferdelig å lese. Statsforvalteren slår fast at kommunen ikke sikrer forsvarlige tjenester til barn i barne- og avlastningsbolig. Resten er så trist at jeg knapt har ord, hadde det ikke vært for at jeg har sett det før. For dette er ikke et problem som er avgrenset til denne vestlandskommunen. 

Jeg limer inn noen sitat fra rapporten under, men mens du leser det kan jo du forestille deg at du er mamma eller pappa til Idil. Idil har autisme og sover knapt en eneste natt. Noen timer her og der, men hele natten trenger hun å passes på. Hun snakker ikke, men kan bruke alternativ supplerende kommunikasjon, og er skikkelig god på å forklare hva hun vil, så lenge hun møter folk som kjenner henne og som forstår hva hun sier. Hvis ikke hun blir forstått, så blir hun rasende, slik som de fleste av oss ville vært om ingen forstod noe av det du ville. Du er skikkelig glad i Idil (selvsagt), men du er sliten og trenger en pause. Hele familien trenger det, ikke minst Idil. Du søker om hjelp, om avlastning, du beskriver hvor vanskelig hun er, hvor mye hun avviker fra normalen, ikke det at du ønsker å gjøre det, men du har jo hørt fra erfarne foreldre at det er det eneste som hjelper. Du kjemper og kjemper for å få avlastning, kanskje en helg i måneden, kanskje en uke eller to. Du får avslag og klager og avslag igjen, men så ut av det blå, etter et halvt år eller to, så får du endelig litt av det du har ønsket.

Og så leser du dette:  

«Kommunen sikrar ikkje forsvarlege tenester til barn i barne- og avlastningsbustad. Tiltaksplanar for barna vert ikkje alltid nytta og følgt, og er ikkje alltid oppdatert i tråd med barnets behov. Nødvendige tiltak vert ikkje systematisk gjennomført og dokumentert, og dokumentasjonen er ikkje tilstrekkeleg til å evaluere om gjennomføringa er i samsvar med tiltaksplan og barnets behov. Tenesta vert ikkje systematisk følgt med på, og heller ikkje evaluert og korrigert når det er nødvendig. Dette er ikkje i tråd med krav til forsvarlege tenester og medfører at tiltak for habilitering/opplæring ikkje vert gjennomført i tråd med barnets behov.»

Eller, du leser dette: 

«Det går fram av intervju at det, på grunn av sjukefråvær og ubesette stillingar, vert nytta vikarbyrå for å sikre tilstrekkelege tenester til barna. Det går vidare fram at vikarar ikkje har fått nødvendig opplæring og ikkje har tid til å lese barnet sine tiltaksplanar, og difor ikkje er godt nok kjend med barna før dei gir tenester. Vidare går det fram at fleire av vikarane som nyttast i tenesta har dårlege ferdigheiter i norsk. Vi får opplyst at ovannemnde, i tillegg til at det medfører manglande kontinuitet for barn som treng trygge rammer, gjer nokre barn utrygge, medfører auka uro/utfordrande åtferd og bidreg til at barna ikkje får dei tenestene dei skal ha. Det går fram av intervju at store utskiftingar i personell rundt enkeltbarn gjer dei utrygge, og det vert vanskeleg å jobbe likt overfor dei barna som treng det. Tilsette opplyser at barnets beste ikkje alltid vert teke omsyn til ved planlegging og gjennomføring av tenesta.»

Og hvis du orker, så kan du lese resten av tilsynsrapporten, men jeg forstår at du ikke orker. Særlig om du fortsatt ser for deg at du er Idils mamma eller pappa. 

For. 

Kommunen sikrer ikke forsvarlige tjenester.