Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Forfatter

Cato

Et jubileum?

Bergens Tidende har den siste tiden hatt flere innlegg på trykk som omhandler situasjonen for personer med utviklingshemning. Statsekretær Kirsti Bergstø skriver om retten til eget hjem. Sidsel Bugge Monsen skriver svært godt blant annet om selvbestemmelse og kompetanse (har desverre ikke funnet den i elektronisk versjon).

I dag har jeg et innlegg i BT som med henvisning til 20 års jubileumet for reformen etterlyser at de som sitter på virkemidlene, nemlig kommunene og helse- og omsorgsdepartementet, tar ansvar. Finner heller ikke det elektronisk, så derfor er det gjengitt her:

Et jubileum?

Året 2011 skulle være et jubileumsår. Vi skulle ha markert at personer med utviklingshemning var blitt likeverdige borgere i et inkluderende samfunn. Mye tyder på at vi har andre ting å gjøre enn å feire.

BT har den siste tiden pekt på ulike utfordringer knyttet til situasjonen for personer med utviklingshemning. Sidsel Bugge Monsen fra NFU skriver flott om selvbestemmelse. Statssekretær Kirsti Bergstø skriver om revitalisering av reformens verdier. Det er prisverdig at barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) er så tydelig på reformens intensjoner, og da særlig personer med utviklingshemnings rett til selv å bestemme hvordan de vil bo. Dessverre er det slik at det er andre som sitter på de viktigste virkemidlene.

For det første er det avgjørende at kommunene tar ansvar. Jeg har i flere sammenhenger kalt arbeidet som blir gjort for personer med utviklingshemning for kommunenes hemmelige tjenester. Det er avgjørende at politikere og administratorer tilegner seg kunnskap om området. Det er svært viktig at man skiller mellom de tjenestene som skal gis til en syk person på 93 år og inkluderingsarbeidet som skal gjøres for en frisk person på 30.

For det andre må helse- og omsorgsdepartementet ta ansvar. Det er svært lite som tyder på at dette departementet har fokus på tjenester til den delen av befolkningen som trenger praktisk bistand i et livsløpsperspektiv. De har blant annet nettopp lagt frem et forslag til ny lov for kommunale helse- og omsorgstjenester som blir slaktet av en lang rekke organisasjoner som representerer personer med funksjonsnedsettelse. Også BLD er sterkt kritisk.

Det må være systemer for kompetanseutvikling og etisk refleksjon. Dette er mangelfullt i dag. Det er også en kjensgjerning at en svært liten andel av kommunenes ansatte i disse tjenestene har vernepleierutdanning eller annen høgskoleutdanning. Det eneste området der man har konkrete utdanningskrav i tjenestene er ved bruk av tvang. Nye tall viser at hele 86 % av vedtakene om bruk av tvang trenger dispensasjon fra lovverket. Dette er skandaløst, men dessverre ikke overraskende.

Om ikke kommunene og resten av regjeringen tar situasjonen på alvor, vil Kirsti Bergstøs ord i BT 27.12 bare bli en festtale uten konsekvenser. Om ikke kommunene aktivt sikrer sentrale verdier i arbeidet for personer med utviklingshemning vil BLD sitt iherdige arbeid være fånyttes. Det er på tide å våkne opp. Kanskje kan vi feire et jubileum like vel. Ikke feire at vi har nådd målene fra reformen, men feire at vi i 2011 faktisk fikk troen tilbake.

1

Våkn opp, HOD!!!

Hva har egentlig skjedd i helse- og omsorgsdepartementet (HOD) denne høsten? Er det virkelig slik at de arbeider uten kontakt med andre? Uten kontakt med brukerne av velferdsstatens tjenester, uten kontakt med velferdsstatens profesjoner, og ikke minst uten kontakt med øvrige departement?

Denne uken gikk høringsfristen ut for HOD sitt forslag til ny kommunal helse- og omsorgslov. Loven skal utgjøre et viktig grunnlag for gjennomføringen av samhandlingsreformen. En reform som skal sikre bedre tjenester til landets befolkning. En reform som regjeringen har satt mye prestisje i, eller…Eller er det slik at dette var Bjarne Håkon Hanssen sitt barn, og nå er blitt noe regjeringen egentlig ikke vil satse på? Det er i hvertfall et slett arbeid HOD har gjort i forhold til gjeldende høring.

Dokumentet viser på ingen måte at alle landets borgere er blitt tatt hensyn til. Allerede ved tittelen på loven (fra en sosialtjenestelov til en helse- og omsorgslov) tydeliggjør det hvilket fokus som er vektlagt. Fokus på selvbestemmelse, deltakelse og praktisk bistand og opplæring er fraværende. Friske personer med bistandsbehov trenger tjenester som er av en helt annen karakter enn det som er fokusert fra helse- og omsorgsdepartementet. I tillegg gir loven kommunene større frihet enn i dag. Desverre viser erfaringer at kommunene ikke er i stand til å ta dette ansvaret. Enten på bakgrunn i manglende økonomi eller prioriteringer. Detaljer om hva som er problematisk med lovforslaget kan du finne andre steder.

Hovedpoenget mitt med denne bloggposten er nemlig det jeg innledet med. Hvordan kan HOD legge frem et lovforslag som så mange er kritiske til. Kan det være et poeng å fremme en lov som en lang rekke brukerorganisasjoner og profesjonsorganisasjoner er kritisk til? Hvilke legitimitet gir det loven? Når det så viser seg at også andre departement er til dels svært kritisk, da er det på sin plass å undre seg på hvilke prosesser HOD har hatt før de sendte dette på høring. For det er ikke bare FO som er kritiske. Organisasjonene for personer med funksjonsnedsettelse er kritisk. Andre profesjonsorganisasjoner er kritisk til deler av forslaget. Og; i dag leste jeg barne-, liketillings og inkluderingsdepartementets høringssvar. Dette er svært tydelig og kritisk til flere av de viktige forslagene i loven. De skriver også at deler innebærer en svekkelse av rettstilstanden.

Nå er det på tide at HOD våkner opp. Jeg regner med at de har fått seg en overraskelse når de nå har mottatt så mange kritiske bemerkninger. Dette er en overraskelse de burde unngått ved å snakke med folk i forkant og underveis i prosessen. Om det ikke kom som en overraskelse er det enda verre. Da vitner lovforslaget om en vanvittig arroganse. En arroganse som på ingen måte kler en rødgrønn regjering.

Jeg ønsker verken en naiv eller en arrogant helse- og omsorgsminister. Jeg ønsker en minister som ivaretar hele landets befolkning. Jeg er helt overbevist om at det er mulig å utarbeide en felles lov som legger et godt grunnlag for viktige verdier som selvbestemmelse, deltakelse og kvalitet. Nå må vi alle sørge for at min «hjembying» (derfor Brann-klokken selvfølgelig) også ser at det er mulig.

0

Velferdsstatens framtid

image

Etter en lang dag på kontoret var det strålende å få avslutte uken med FO studentenes nye ledelse. De representerer ikke bare FO sin fremtid, men også norges velferdstjenester sin fremtid.

I en tid der regjeringen skal ha fokus på kompetansebehovene og utdanningene er det viktig å ha aktive studenter som sier i fra om hva de mener skal til for å bli gode yrkesutøvere.

Jeg oppfordret dem om å si i fra, ikke bare om det som kan bli bedre, men også alt det bra som skjer i utdanningene.

Lykke til i studentpolitikken til dem jeg traff i dag.

0

1.1.11

Merket du det samme som meg i morges? Merket du det på deg? Merket du at dette blir et fantastisk år? Jeg merket det når jeg langt ut på dagen våknet i sengen min. Dette blir et fantastisk år.

Det blir året barn i Norge endelig blir tatt på alvor. Også i år kommer vi til å høre om overgrep, om manglende omsorg og sviktende politikere. Men 2011 blir året der regjeringen fortsetter det de startet på i fjor. En satsning på barnevern som sørger for at utsatte barn og unge får en styrket oppfølging. Vi kommer til å se konturene av en tverrfaglig skole som står enda sterkere som en arena for alle. Og ikke minst, vi får en kommunevalgkamp som tar barnas behov på alvor. Som gir oss politikere som blir nødt til å følge opp løftene de har gitt barn og unge i sine kommuner. Merket du det i morges?

Det blir året barnevernpedagoger og sosionomer får autorisasjon. Tenk at det skulle ta så mange år før de som får tjenester fra barnevernpedagoger og sosionomer skulle få samme rettsikkerhet som de som får tjenester fra annet helsepersonell. Gjennom innføring av ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (som forresten kommer til å hete lov om helse, omsorgs og sosiale tjenester) blir barnevernpedagoger og sosionomer lovmessig likestilt med vernepleiere, sykepleiere, ergoterapeuter og mange andre. Merket du det?

Det blir året vi med hånden på hjertet kan feire 20 årsjubileum for ansvarsreformen. Ved inngangen av året tyder det på at vi bør gjøre andre ting enn å feire. Dagbladet har gjennom en rekke reportasjer om overgrep, vist med tydelighet at rettsikkerheten til personer med utviklingshemning er svært mangelfull. 2011 kommer til å markere en endring. Mange aktører, fra kommuner, KS, ulike departement og direktorat, brukerorganisasjoner og fagforeninger, kommer til å samle seg for styrkede levekår, rettsikkerhet og tjenester for personer med utviklingshemning. Merket du det der du trøtt prøvde å gni 2010 ut av øynene?

Og, på et litt annet nivå. Dette blir året der vernepleieren (les meg) kommer til å slå sin egen rekord på halvmaraton med 10 minutter. Vil du være med til høsten?

Merket du det ikke i morges? Merket du ikke at 2011 blir et fantastisk år? Jeg gjorde. Vi må jobbe knallhardt for at det jeg har nevnt her blir en realitet. Men klart vi sammen får det til.

Jeg merket det i morges. Godt nytt år!

0

Jeg klemte, og er stolt av det!

Jeg har vært i Bergen i julen. Etter å ha lest denne fotoreportasjen i Bergens Tidende, så endte det med at jeg sendte et lite innlegg til avisen. Siden jeg ikke har funnet noe elektronisk versjon, gjengir jeg det her:

Jeg klemte
Onsdag ettermiddag ankom jeg og familien mitt kjære Bergen etter en fin togtur fra Oslo. En halv time forsinkelse gjorde gjensynsgleden med byen bare enda litt større. 6 åringen løp med oss tre andre på slep bortover perrongen. På jakt etter onkel og bestefar som kom for å hente oss. Fortvilelsen i øynene da han en liten stund trodde han ikke ble hentet. Gleden når de allikevell var der. Og så, med noen stormløp, klemmene! Han kastet seg over onkel og bestefar. Etterpå flere klemmer. Fra 3 åringen til bestefar, fra meg til bror, fra kone til svigerfar. Mange klemmer. Gode klemmer. Gjensynsglede.

Hva skjer så? Jo, jeg åpner BT torsdag morgen. En ellers fin reportasje om klemmer sier at det ikke forekom klemmer på jernbanen onsdag ettermiddag. Hva??? Har BT funnet ut at de skal gå flyselskapenes ærend? Heller ikke klemmer får man når man tar NSB! Jeg får lyst til å rope ut: Det er FEIL! Ta toget få klem. For det er helt sant. Jeg tok toget til Bergen onsdag ettermiddag. Jeg klemte, og er stolt av det.

0

Politisk yrkesutøvelse

Jeg har skrevet om det før og kommer til å skrive om det igjen, politikkens plass i helse- og sosialarbeideres yrkesutøvelse. I et gammelt blogginnlegg har jeg skrevet om Mikropolitikk.  Her diskuterer jeg blant annet forskjeller mellom sosionomer og vernepleiere i synet på politisk involvering som et virkemiddel for å styrke dem man jobber for.Kanskje er sosionomer flinkere enn vernepleiere til å ta i bruk de politiske systemene i sitt endringsarbeid?

I barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleieres yrkesetiske grunnlagsdokument står det klart og tydelig at vi har et moralsk ansvar for å gjøre kjent forhold som skaper problemer for enkeltmennesker og/ eller grupper. Jeg mener klart og tydelig at politisk arbeid er en viktig del av vår yrkesutøvelse. Men; politikk er så mangt. Det trenger ikke å være å drive aktivt inn mot politiske partier. Det kan etter mitt syn like godt være aktivt endringsarbeid inn mot arbeidsgiver, nærmiljø eller andre viktige faktorer for den enkeltes liv. Som sagt så har jeg skrevet mer om dette i innlegget Mikropolitikk.

Grunnen til at jeg skriver nå er en melding jeg fikk på Facebook tidligere i dag. Mange ler av meg når jeg sier at Facebook er et viktig arbeidsredskap. Jeg mener virkelig at det er det. En av begrunnelsene er Fagbladet Socialpædagogen. De sender ut viktige og interessante dilemma et par ganger i måneden. Alltid problemstillinger som er verdt å tenke over. Aktuelle problemstillinger også for oss helse- og sosialarbeidere i Norge (altså betyr det at jeg anbefaler dere å følge Fagbladet socialpædagogen på Facebook). I dag skrev de om politisk engasjement blant sosialpedagoger. Vel verdt en tanke. Før jeg gjengir hele dilemmaet som de utfordrer oss med, vil jeg si kort hva jeg mener.

Jeg mener at vi med fordel kan bli mer aktive i vårt politiske påvirkningsarbeid i vår yrkesutøvelse. Vi skal være geriljasoldater i kampen for bedre levekår for personer med utviklingshemning. Vi skal synliggjøre svikten som fører til at personene vi jobber for ikke får det livet de kunne ha fått. Men vi skal ikke bli partipolitisk i vår yrkesutøvelse. Vi skal være partipolitisk nøytral, aldri nøytral i kampen for bedre levekår for dem vi jobber for. Derfor er jeg helt enig i Benny Andersen når han sier «Vi kan ikke undgå at mærke de socialpolitiske rammer – både for borgernes hverdag og for det socialpædagogiske arbejde. Vi er de direkte forvaltere af politiske beslutninger, og vi kan ikke udføre vores arbejde uden at være socialpolitiske aktører. På den måde kan man sige, at vi er et politisk fag. Politik er simpelthen en del af vores faglighed, og vi må føre daglig socialpolitik – her i forbundet og ude på arbejdspladserne». Man trenger dog ikke bruke de partpolitiske skillene for å drive dette påvirkningsarbeidet. En viktig måte man kan være geriljasoldat på er å bruke fagforeningen din. Her er dagens dilemma fra Fagbladet socialpædagogen. Hva mener du?

Hanne arbejder på et botilbud for voksne udviklingshæmmede, hvor der har været mange besparelser. Blandt andet er det ikke længere muligt for beboerne at komme til svømning om tirsdagen, ligesom en torsdagscafé med sangaften er sparet væk.
Hanne er politisk aktiv i SF, og hun mener, at besparelserne bunder i regeringens skattepolitik og krav om 0-vækst i det offentlige.
Nu er de pårørende inviteret til julegløg på botilbuddet. Hen over æbleskiverne taler to forældre om, hvor ærgerligt det er, at svømningen er sparet væk. Den ene har et mærkat med Venstre på sin taske.
Hanne har lyst til at blande sig, og redegøre for hendes opfattelse af sammenhængen mellem svømmestop og skattestop.
Bør hun diskutere det med de pårørende? Eller bør hun holde mund?
Ville det være anderledes, hvis gløggdrikkerne ikke var pårørende men kollegaer? Eller lokalpolitikere?
Socialpædagogernes formand, Benny Andersen, siger:
”Politik er en del af vores faglighed, og vi må føre daglig socialpolitik – her i forbundet og ude på arbejdspladserne.” Hvornår mener du, man bør være politisk i sit socialpædagogiske arbejde? Og hvornår er du det selv?
Deltag i debatten her: http://www.facebook.com/#!/topic.php?uid=37611984476&topic=17501

PS! Les hele intervjuet med Benny Andersen her: Ny forbundsformand: Socialpædagogik er et politisk fag

4

Er det plass til kjærlighet når vi må gjøre så mye selv?

Skal du lese noe annet enn julefortellinger, bibelen og krim denne julen? Det bør du. Vernepleierboka 2010 er nå kommet. Her finner du ulike perspektiver på vernepleierfaglig arbeid de siste 20 årene. De samme 20 årene som har gått siden reformen som nedla HVPU.

Som en av redaktørene i boken anbefaler jeg selvsagt at du leser hele boken. Jeg vil likevel plukke ut et bidrag som du bør lese nå i julen. Ann-Mari Haug er en unik vernepleier. En vernepleier som i en lang rekke år har jobbet med og for familier som venter eller får barn med ulike funksjonsnedsettelser. En vernepleier som gjør livene til familiene litt bedre. Hun skriver esseyet «Er det plass til kjærlighet når vi må gjøre så mye selv?» fra sin posisjon på nyfødt intensiven ved Ullevål sykehus. Her er utdrag fra begynnelsen:

Flere måneders forventning – et lite barn har kommet inn i din verden.
Forventninger til å få den lille på brystet mens pappa klipper
navlesnoren. Tekstmeldinger med vekt, lengde og bilde av den lille.
Beskjed om at mor og barn har det bra! Forventninger til et kort
opphold på sykehuset for deretter å reise hjem til familie, gode venner
på besøk, trilleturer, helsestasjonsbesøk, netter med amming,
mormor som barnevakt og videreføring av et trygt og godt kjærlighetsforhold.
Slik ble det ikke!

Du får tak i den (både boken og artikkelen) på et FO kontor nær deg, ved å bestille den på vårt forbundskontor (kontor@fo.no) eller du kan laste den ned her! God lesing.

0

Utdanning for velferdstjenestene

Espen (seksjonsrådet for vernepleiere, FO) og Mimmi (nestleder i FO) diskuterer utdanning

I dag avholdt kunnskapsdepartementet (KD) en konferanse om «kompetansebehovene i velferdssektorene og hvordan vi bedre kan møte disse behovene gjennom helse- og sosialfaglig utdanning og forskning.» Blant de vell 400 deltakerne var det mange fra FO og fra «våre» utdanninger. Konferansen omhandlet stortingsmeldingen som departementet nå er i gang med å utarbeide. Dette er et svært viktig arbeid.

Det er vesentlig at det er god sammenheng mellom brukerne av velferdstjenestene sine behov og kompetansen til tjenesteyterne. KD er godt i gang med å analysere behovene. Derfor er det med bekymring jeg registerer at nesten ingen fra kommunesektoren eller fra brukerorganisasjonene var representert på konferansen. Det må ikke være slik at det er utdanningssektoren som skal definere behovene. For de som utdanner yrkesutøvere til velferdstjenestene og for oss i profesjonsorganisasjonene, er det avgjørende å huske på at vi ikke er til for oss selv, men for brukerne av våre tjenester. Er vi i utakt med de behovene mister vi også vårt eksistensgrunnlag. Det er avgjørende at utdanningene utvikler seg i takt med endrede behov. Her synes jeg vernepleierutdanningen er et godt eksempel. Fra å bli kalt for en anakronisme ved nedleggingen av institusjonene, og dermed også sett på som en konservativ kraft som hindret inkludering, utdanner nå vernepleierutdanningen «inkluderingsagenter».

Samtidig som utdanningene må se inn i glasskulen og utdanne yrkesutøvere som er i stand til å møte morgendagens utfordringer, må de heller ikke holdningsløst følge en hver trend i tiden. Skal helse- og sosialfagutdanningene følge utviklingen mange kommuner nå legger til rette for gjennom bygging av institusjonslignende boligkompleks for personer med utviklingshemning, må de kanskje igjen utdanne folk til institusjonsomsorg. Det er ingen ønsket utvikling. Her må utdanningsinstitusjonene også være med på å skape en ønsket utvikling til det beste for brukerne av velferdstjenestene.

Jeg er glad for at utdanningsinstitusjonene, og da særlig de som utdanner barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere er på hugget i forhold til meldingen, blant annet gjennom å være godt synlige på dagens konferanse. Samtidig er det avgjørende at kommunene og ikke minst brukerorganisasjonene kommer på banen så fort og tydelig som mulig. Det sa jeg også til en som ikke var på konferansen, nemlig forbundsleder Jens Petter Gitlesen i NFU når jeg spiste lunsj med han her i dag.

0

Autoklitter

Jada, av og til kan jeg nok fremstå som litt sær. Med en bloggpost kalt autoklitter innrømmer jeg at jeg kanskje bygger oppunder det litt sære. Men; det kan faktisk være et poeng å tenke over autoklitter av og til. Og for et deilig ord; autoklitter!

På mandag kommer Fontene ut til FO medlemmer og andre abonnenter. Her er det 5 små bokser om oss som er valgt inn i forbundsledelsen i FO. 5 bokser som forteller pitte litt om oss. Det er ganske interessant å lese om seg selv. Det som står der er helt riktig, men samtidig så underlig. Det er her autoklittene kommer inn.

Autoklitters generelle funksjon er at de nyanserer og presiserer effekten av snakkerens egen verbale atferd. For eksempel å si «kanskje» eller «sikkert» kan svekke eller styrke utsagnets effekt på lytteren (Tore Vignes 2007). Autoklitisk atferd modifiserer altså andre verbale funksjoner og påvirker lytterens atferd. Særlig folk som bruker språket til å overbevise andre, eller folk som trenger å være særlig presise bør være oppmerksom på autoklitter.

Jeg vet ikke i hvor stor grad ordet «elsker» påvirker deg som leser av Fontene, men jeg tror i hvert fall at det påvirker ditt inntrykk av meg.

I boksen om meg står det blant annet følgende:

Han er gift (med en vernepleier) og har to barn, og elsker PC-spillet Fotball manager samt svart metall-musikk og punk.

Alt som står her er sant og riktig. Samtidig mener jeg at ordet elsker påvirker setningen på en underlig måte. I forbindelse med at jeg ble valgt inn i ledelsen i FO, ble jeg bedt av redaksjonen i Fontene om å skrive noen stikkord om meg selv. For å sprite opp et ellers noe kjedelig bilde av meg selv skrev jeg følgende:

Har tidligere takket nei til verv med begrunnelse om at jeg må ha tid til å spille spillet Fotball Manager på PCen. Lenge siden jeg har spilt nå, men vurderer å ta det opp igjen. Verdens beste måte å kople av på. Det er sant at fotball er det viktigste av det uviktige!

Tørr vedde på at jeg blir den i ledelsen i FO som hører på hardest musikk. Musikksmaken blir hardere og hardere med årene, og mang en høringsuttalelse er blitt skrevet med svart metall eller hardcore/ punk på ørene.

Dette blir altså til setningen som jeg har referert til over. Som sagt; ganske riktig, men… Det er Trine, konen min, og Jonas og Vilde, barna mine, jeg elsker. Ikke fotballspillet og musikken. Fotball manager er et fantastisk spill. I perioder med mye stress gir det meg en uunnværlig avkopling. Satyricon, Gallows, Raised Fist m.f. gir meg inspirasjon. Inspirasjon til fortsatt arbeid for en litt bedre verden.

Men elsker jeg dem? For meg er «elsker» et sterkt ord. Et ord som betyr mye. Et ord, som når jeg bruker det, påvirker lytters oppfattelse av det jeg sier. Antakeligvis påvirker det også når det blir brukt i forbindelse med hva jeg står for. Derfor synes jeg det blir litt underlig når det blir brukt i den sammenhengen det er brukt i Fontene.

Dette er ikke veldig viktig for meg, men det gir meg jo muligheten til å skrive om autoklitter. I samhandling er det viktig å tenke over hvordan ulik verbal atferd påvirker den andres atferd. Jeg vet ikke sikkert om ordet elsker kan betegnes som en autoklitt i denne sammenhengen(det kan sikkert dere verbal atferd fantaster svare bedre på enn meg), men at det presiserer og nyanserer resten av setningen er jeg i hvert fall helt sikker på. Og uansett om jeg beskriver en autoklit eller ikke, så har du i hvert fall nå hørt om et ord som du kanskje aldri har hørt før og du har også fått vite litt mer om hvem jeg elsker og hva jeg ikke «elsker».

(PS! Denne bloggposten er i sin helhet skrevet med Satyricon på ørene!)

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑