Hva har egentlig skjedd i helse- og omsorgsdepartementet (HOD) denne høsten? Er det virkelig slik at de arbeider uten kontakt med andre? Uten kontakt med brukerne av velferdsstatens tjenester, uten kontakt med velferdsstatens profesjoner, og ikke minst uten kontakt med øvrige departement?

Denne uken gikk høringsfristen ut for HOD sitt forslag til ny kommunal helse- og omsorgslov. Loven skal utgjøre et viktig grunnlag for gjennomføringen av samhandlingsreformen. En reform som skal sikre bedre tjenester til landets befolkning. En reform som regjeringen har satt mye prestisje i, eller…Eller er det slik at dette var Bjarne Håkon Hanssen sitt barn, og nå er blitt noe regjeringen egentlig ikke vil satse på? Det er i hvertfall et slett arbeid HOD har gjort i forhold til gjeldende høring.

Dokumentet viser på ingen måte at alle landets borgere er blitt tatt hensyn til. Allerede ved tittelen på loven (fra en sosialtjenestelov til en helse- og omsorgslov) tydeliggjør det hvilket fokus som er vektlagt. Fokus på selvbestemmelse, deltakelse og praktisk bistand og opplæring er fraværende. Friske personer med bistandsbehov trenger tjenester som er av en helt annen karakter enn det som er fokusert fra helse- og omsorgsdepartementet. I tillegg gir loven kommunene større frihet enn i dag. Desverre viser erfaringer at kommunene ikke er i stand til å ta dette ansvaret. Enten på bakgrunn i manglende økonomi eller prioriteringer. Detaljer om hva som er problematisk med lovforslaget kan du finne andre steder.

Hovedpoenget mitt med denne bloggposten er nemlig det jeg innledet med. Hvordan kan HOD legge frem et lovforslag som så mange er kritiske til. Kan det være et poeng å fremme en lov som en lang rekke brukerorganisasjoner og profesjonsorganisasjoner er kritisk til? Hvilke legitimitet gir det loven? Når det så viser seg at også andre departement er til dels svært kritisk, da er det på sin plass å undre seg på hvilke prosesser HOD har hatt før de sendte dette på høring. For det er ikke bare FO som er kritiske. Organisasjonene for personer med funksjonsnedsettelse er kritisk. Andre profesjonsorganisasjoner er kritisk til deler av forslaget. Og; i dag leste jeg barne-, liketillings og inkluderingsdepartementets høringssvar. Dette er svært tydelig og kritisk til flere av de viktige forslagene i loven. De skriver også at deler innebærer en svekkelse av rettstilstanden.

Nå er det på tide at HOD våkner opp. Jeg regner med at de har fått seg en overraskelse når de nå har mottatt så mange kritiske bemerkninger. Dette er en overraskelse de burde unngått ved å snakke med folk i forkant og underveis i prosessen. Om det ikke kom som en overraskelse er det enda verre. Da vitner lovforslaget om en vanvittig arroganse. En arroganse som på ingen måte kler en rødgrønn regjering.

Jeg ønsker verken en naiv eller en arrogant helse- og omsorgsminister. Jeg ønsker en minister som ivaretar hele landets befolkning. Jeg er helt overbevist om at det er mulig å utarbeide en felles lov som legger et godt grunnlag for viktige verdier som selvbestemmelse, deltakelse og kvalitet. Nå må vi alle sørge for at min «hjembying» (derfor Brann-klokken selvfølgelig) også ser at det er mulig.