Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

Design

Kjære Agenda Kaupang

Jeg burde kanskje skrevet dette åpne brevet til dere med større grad av ydmykhet. Ydmykhet og respekt for at dere har deres fag og deres mandat å forholde dere til. Men. Det er faktisk litt vanskelig. Vanskelig når jeg leser rapporten dere har avgitt til Halden kommune. Rapporten som sikkert blir behandlet av kommunens ledelse som et viktig grunnlag for videreutvikling av kommunens tjenester. Enda vanskeligere blir det når det sannsynligvis er dette som er den eneste faglige rapporten kommunen har bestilt. Altså en økonomisk-administrativ vurdering. Ikke en helse- og vernepleiefaglig en.

 

I desember kom dere med en rapport om helse- og omsorgstjenestene i Halden kommune som jeg nå forstår er til behandling i kommunen. Mandatet er tydelig. Det handler om innsparing.

 

Agenda Kaupang bistår Halden med en gjennomgang av tjenestene med sikte på å utarbeide tiltak som kan gi innsparinger og bedre balanse i økonomien. Utgiftene i Halden er spesielt høye innenfor helse og omsorg sammenlignet med det som er vanlig i andre kommuner.

 

Halden kommune er i en alvorlig økonomisk situasjon, og dette må det selvsagt gjøres noe med. Det forstår selv jeg. Rapporten omhandler også selvsagt økonomi. Det er bra. Det er det dere skal vurdere. Likevel blander dere inn andre vurderinger. Det skal jeg komme tilbake til. Selv om mandatet handler om innsparinger, starter dere forordet med følgende setning. Den gir vel knapt noe riktig bilde av det dere er satt til å gjøre, gjør det vel?

 

Agenda Kaupang har på oppdrag for Halden kommune gjennomført en evaluering av tjenestetilbudet innen helse- og omsorgstjenestene i kommunen.

 

Før jeg går videre må jeg bare avklare mitt forhold til Halden. Jeg følger nemlig litt spesielt med på hva som skjer i denne fine østfold-byen, da jeg har familie derfra. Jeg kjenner også noen som jobber der, uten at jeg snakker med dem så veldig ofte. Jeg har også kommentert forhold knyttet til utviklingshemmede i byen før, også i lokalavisen. Ja, jeg har også forelest på fagdag for ansatte i tjenestene der. Jeg har dog selvsagt ingen personlige interesser av dette åpne brevet til dere (ja, vist ikke konsekvensen er at kommunen leier meg inn for å gjøre en vernepleierfaglig vurdering av tilbudet da…).

 

Bakgrunnen for dette åpne brevet er først og fremst deres vurderinger av tilbudet til utviklingshemmede i kommunen. Eller ”PU-brukere” som dere omtaler dem som et sted i rapporten (ja, av og til opptrer jeg som begrepspoliti….hva i huleste er en PU-bruker?). Tallene deres viser at kommunen bruker mer penger på voksne utviklingshemmede enn mange andre kommuner gjør. Årsaken til dette er at tjenestetilbudet stort sett gis i små boenheter. Altså, som vernepleier tenker jeg først og fremst: Hurra! Så flott. Endelig en kommune som kan skryte av at de følger nasjonale politiske og faglige føringer. Så bra. Ikke bare er det relativt små enheter. Flere tjenestebrukere eier leiligheten sin selv. Slik som de fleste av oss andre. Leser man dette i en annen sammenheng er dette utelukkende positive signaler fra Halden kommune. Men. Slik presenterer dere i Agenda Kaupang dette:

 

Samtidig har kommunen satt seg i en spesielt krevende situasjon i og med at brukerne eier boligene sine selv, i form av borettslag, og at hovedvekten av disse boligene er forholdsvis små.

 

Situasjonen med små enheter og eierforholdene presenteres nesten utelukkende negativt. Det er nesten sjokkerende at dere ikke henviser til nyere forskning på feltet (eksempel Tøssebro) eller de helt klare og tydelige politiske føringene på feltet. Stortinget har vedtatt en stortingsmelding og satt ned et eget offentlig utvalg blant annet på grunn av at kommunene i større og større grad bygger store institusjonslignende enheter. Jeg håper nesten at jeg har gått glipp av det, at jeg leser feil. Hvor er vurderingene opp i mot dette? Selv om dere har et økonomisk mandat må dere vel følge nasjonale føringer på feltet? Eller skal dere overlate dette til politikere som sannsynligvis ikke har bedt om alternative vurderinger? Dere antyder blant annet at kommunen bør bygge større enheter og ordføreren har allerede i lokalmedia uttalt en må regne med endringer i bostrukturen for denne gruppen.

 

Ja, Agenda Kaupang. Jeg har trukket frem noen små deler av deres rapport. De delene jeg har kompetanse på. Jeg kan ikke utale meg om områder der jeg ikke har kompetanse. Det overlater jeg til andre. Det er flere faktorer jeg reagerer på i rapporten. Jeg håper også Haldens politikere stiller kritiske spørsmål til dette. Jeg skal her fremheve et område til. Deres noe underlige argument om at flere folk nødvendigvis ikke betyr bedre kvalitet. Jeg velger å sitere noen avsnitt fra rapporten:

 

Bemanning i boliger til funksjonshemmede handler både om fysisk utforming av boligene, sammensetting av brukerne i boligene og tilgang på dagtilbud for bruker- gruppen. Samtidig har det innen tjenestene til utviklingshemmede vært en holdning om at høy bemanning gir god kvalitet. Men et slikt resonnement er ikke uten videre riktig.

 

Mange ansatte pr. bruker kan trekke oppmerksomheten vekk fra brukerne og over på samhandlingen mellom personalet. Dessuten kan mange brukere bli provosert av en vedvarende og tett kontakt med personalet. Parallelt med dette har organisering og boligenes fysiske utforming mye å si for behovet for bemanning på ulike tider av døgnet. Brukernes mulighet for å delta på dagtilbud er også et viktig forhold.

 

Dette problemet er ikke minst tilstede om man «fotfølges» av et personale hele dagen, og problemet kan bli enda større om man i tillegg ledsages av to ansatte. Noen brukere er imidlertid i behov av bistand i form av 1:1- eller 2:1-bemanning i deler av døgnet, for å kunne ivareta dagliglivets gjøremål og redusere uønsket atferd. Slike behov stiller også ekstra krav til kompetanse.

 

Jeg er faktisk enig i at høy bemanning nødvendigvis ikke gir god kvalitet. Det handler selvsagt også om kvaliteten på den bemanningen. Det handler om å ha ansatte med kunnskap, kompetanse og erfaring. Dere skriver, som vises i avsnittet over, faktisk litt om viktigheten av kompetanse i rapporten, men her har dere ikke noen konkrete vurderinger eller anbefalinger så langt jeg kan se. Hvem som helst kan ikke gjøre en god jobb i tjenester som har høy grad av kompleksitet. Men. Det er nesten sjokkerende hvordan dere fremhever at mange ansatte kan trekke oppmerksomheten bort fra tjenestebruker. At dere i samme åndedrag snakker om fotfølging. Dette må da være helse- og vernepleierfaglige vurderinger, ikke økonomisk administrative vurderinger? Hvordan dere kan fremheve dette i vurderinger knyttet til kutt i utgifter, særlig helt uten faglige referanser, er for meg særlig problematisk. Det kan være med på å villede politikere som ofte ikke har kompetanse på dette feltet til å tro at det ikke bare er økonomisk bra å kutte, det er også helse- og vernepleierfaglig lurt. I det minste kunne dere henvise til faglige referanser eller til brukerundersøkelser som viser at tjenestebrukerne føler ser fotfulgt og provosert av det høye antall ansatte.

 

Kjære Agenda Kaupang. Deres vurdering av situasjonen i Halden kommune er nok en viktig del av de samlede vurderingene kommunen må ta. Men, den mangler totalt en vurdering opp i mot nasjonale føringer på området. Videre mangler den helse- og vernepleierfaglige vurderinger, selv om dere på en underlig måte prøver å trekke inn et forsøk på slike. Til slutt, og kanskje viktigst, mangler den en vurdering med utgangspunkt i den enkelte tjenestebruker. Dette er det viktig at leserne av rapporten er klar over. Hvis det utelukkende er slike grunnlag landets kommunepolitikere fatter vedtak på bakgrunn av, bekymrer det meg veldig. Tallene som fremkommer i rapporten kan umulig være overraskende for kommunens politikere. Det de trenger hjelp til er å designe fremtidens tjenester. Disse tjenestene må designes på bakgrunn av et tett samarbeid mellom tjenestebrukere og fagfolkene på gulvet. Ikke gjennom økonomisk-administrative vurderinger nesten uten tilknytning til dem det gjelder.

 

Design og vernepleie – to sider av samme sak?

Visste du at design er mye mer enn klær, interiør og biler? At mange designere jobber med noe som er mye mer viktig? At designere ikke først og fremst jobber med ting, men med folk. Og, visste du at vernepleiere og designere nok har mye mer til felles enn det vi kanskje tror?

I disse dager snakker vi mye om tverrfaglig samarbeidskompetanse. Om hvordan helse- og sosialprofesjonene skal bli enda bedre til å samhandle med hverandre slik at tjenestene blir noe mer enn summen av de enkelte profesjonenes bidrag. Det er bra. Vi må bare huske at vi kanskje har like mye å hente ved å se utenfor helse- og sosialfagenes grenser.

I disse dager snakker vi mye om brukermedvirkning. Vi snakker om pasientenes helsevesen, og at det er tjenestebrukerne som skal stå i sentrum. Vi snakker i store ord, men klarer vi som ”vesen” å virkelig endre måten vi gjør ting på ved å snakke i store ord? Ved å invitere en valgt brukerrepresentant inn i en styringsgruppe eller lignende? Kanskje trenger vi impulser utenifra for å virkelig finne ut hvordan vi skal skape fremtidens velferdstjenester basert på hva som er best for folk.

Vi snakker mye om kunnskapssamfunnet. Dette til tross for at kompetanse er mye viktigere enn kunnskap. Det er først når vi klarer å anvende vår kunnskap til det beste for dem vi jobber for (og da mener jeg ikke sjefen din) at kunnskapen er viktig.

Og. Vi kan snakke så mye vi vil om tverrfaglig samarbeidskompetanse, brukermedvirkning og fagkompetanse, men hvis ikke vi klarer å organisere vesenet vårt på en slik måte at slike elementer blir fremmet, og ikke hemmet, så kommer vi ingen vei. Jeg hører altfor ofte strålende flinke fagfolk som ikke får utnyttet potensialet sitt (eller tjenestene sitt potensiale) på grunn av hvordan rammebetingelsene og organisasjonen er tilrettelagt. Slik kan vi ikke ha det!

Jeg har den siste tiden snust på noen designmiljøer (blant annet her). Det har vært svært så inspirerende. Begrep som design, inclusive design og service design høres kanskje skummelt ut…nei det er skummelt for en traust vernepleier, men for å være ærlig så er det en verden som er gjenkjennelig.

En verden som virkelig har satt fokus på folk. En verden som lytter til folk, analyserer hva folk vil ha, og ikke minst leverer det folk trenger. Det er en verden som snakker om ability istedenfor disability. Det er en verden som snakker om bredden i befolkningen i stedet for gjennomsnittet. Som en designer sier; hadde vi designet dører for gjennomsnittet hadde det vært mange som hadde slått hodet sitt. Ja, det er en vernepleiefaglig verden…
Bilde av dame/ lenke til film

Ja, det handler selvsagt om ting. Ting som gjør det lettere for oss alle å mestre hverdagen. Men det er ikke tingen i seg selv som er viktig (som det av og til kan virke som når vi ser på klær, interiør eller biler). Det er, som Rama Gheerawo (bildet øverst) sier, smilet til den eldre damen som klarer å håndtere fjernkontrollen som er viktig (trykk på bildet for å se film).

Og selvsagt handler det ikke bare om ting. Det handler også om å designe fremtidens tjenester. Tjenester som er basert på behovene til folk, hvordan folk vil ha det, og ikke på hva vi fagfolk tror at folk vil ha. Som når tjenestedesignere bidrar til at ventetiden ved utredning av brystkreft reduseres med 90 %, eller når de designer gode overganger fra barnehage til skole for barn med særskilte utfordringer. Strålende.

Viktig her er prosessen. Prosessen der de hele tiden setter ”kunden” i sentrum. Der de virkelig spør hva som er viktig for deg. Gjennom intervjuer og observasjoner. Gjennom modeller og visuelle virkemidler.

For å være konkret så kan jeg nevne noen områder jeg tror designmetodikk kunne fått stor betydning.

  • Kanskje litt underlig, men tenk. I dag lages altfor ofte arbeidstidsordningene for ansatte i velferdstjenestene med utgangspunkt i hva arbeidsgiver ønsker. Og da er det ofte økonomi det er snakk om. Her om dagen foreslo bydelsdirektøren i bydel Østensjø i Oslo å konkurranseutsette alle tjenester til utviklingshemmede da private kunne ha mye billigere arbeidstidsordninger enn det offentlige (!!??). Svaret fra arbeidstakerorganisasjonene er ofte, og selvsagt, bygget på arbeidstakerrettigheter. Tenk om vi kunne ha bygget tjenestene med utgangspunkt i hva som er best for tjenestebruker? Laget arbeidstidsordninger etter en skikkelig kartlegging, sammen med tjenestebruker, om hvordan livene leves og hva som skal til for å få det til? Til det beste for tjenestebruker og tjenesteyter.
  • Altfor mange familier med barn med funksjonsnedsettelse lever i en kontinuerlig kamp. En kamp for å få tjenestene de har behov for. Søknader hit og dit. Klageprosesser. Venting. Tenk om vi kunne designet disse forløpene på en bedre måte. På en måte der folk ble ivaretatt, der de slapp venting og slapp å klage i saker der de åpenbart har rettighetene på sin side. Hiv inn tjenestedesignere sammen med vernepleiere med en ordre: Fiks det!
  • Generelt har vi mislykkes på det inkluderende samfunnet. Vi kommer ikke videre. Vi har fremdeles et samfunn preget av ”de” og ”vi”. Et samfunn som ikke er designet for ”oss”. Her har vi en haug med arenaer å ta av. Brett opp, og kom i gang…

Så, jeg er overbevist om at vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere har mye å hente i designmiljøene. Men, jeg er overbevist om at vi allerede i dag har det i oss. For er det ikke akkurat det vi vernepleiere skal være/ er gode på? Personsentrerte tjenester som nettopp baserer seg på et grundig samspill med den det gjelder. Og, ikke bare for den det gjelder, men for oss alle. Løkke & Salthe bruker blant annet en god del plass på viktigheten av å finne ut av hva tjenestebruker vil i sin sjekkliste for vernepleiefaglig arbeid.

Og. Vi har GAP-modellen som grunnlag for vårt arbeid. Vi vet at det ikke handler om å fikse individet, men å finne ut hva som skal til for at individet skal kunne delta i samfunnet.

La oss hente inspirasjon utenifra. Jeg tror at designere og vernepleiere, sammen, hadde vært en strålende kombinasjon. La oss sammen designe et inkluderende samfunn der deltakelse for alle står i sentrum!

PS! Jeg vil gjerne høre om prosjekter der vernepleiere faktisk har samarbeidet med designmiljøer. Skriv kommentar!

Les mer om Inclusive design her.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑