Kjære Jens
Onsdag kveld fikk du et brev. Et brev i form av en dokumentarfilm. Jeg håper du så den. Hvis du gjorde, regner jeg med at den fikk deg til å tenke. Tenke på hvor viktig det er å kunne leve et selvstendig liv. Hvor viktig det er å kunne bestemme det meste selv innenfor de rammene samfunnet vårt gir. Og ikke minst; å kunne bestemme selv utover de rammene mange av dagens velferdstjenester gir.
For filmen Brevet til Jens berører flere viktige moment. Ja, den er en slags propagandafilm for Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Og du har selvsagt helt rett om du tenker at den er lite nyansert. Det er ikke slik at BPA ordningen er udelt positivt. Siden vi begge tilhører arbeiderbevegelsen så er vel arbeidstakerutfordringene for assistentene naturlig å trekke frem. Som en med helsefaglig kompetanse er jeg også redd for at for noen kan en slik ordning føre til et dårligere faglig tilbud. Ja, jeg er til og med redd for at en ensidig satsning på BPA vil føre til at det er de ressurssterke, de som har mulighet til å drifte en slik ordning som vil vinne kampen om de beste tjenestene. De andre kan bli glemt.
Men. Disse innvendingene er selvsagt ikke uløsbare. De må ikke stå i veien for at folk med funksjonsnedsettelser faktisk skal få like muligheter som andre. Som deg og meg. Og løsningene er ikke hokus pokus. Det er de samme løsningene som vi har ved alle andre tjenester. Arbeidsmiljøloven må gjelde. Arbeidsmiljøloven skal følges (og det skal ikke gjøres som her, ULOBA). Lønns- og arbeidsforhold skal ikke ofres på inkluderingens alter. Gode lønns- og arbeidsforhold er en forutsetning for inkluderingen.
BPA må ikke privatiseres. Vi trenger ikke en haug med firmaer som tilbyr assistenter. Det vi trenger er kommunale tjenester og ideelle aktører som sammen gir våre innbyggere gode tjenester. Ser du; du kjenner igjen dette. Vi trenger nasjonale standarder og retningslinjer, vi trenger veiledning for arbeidsledere og assistenter. Og selvsagt skal folk med BPA få tilgang til høy helsefaglig og sosialfaglig kompetanse når det er behov for det.
For meg var det ikke bare BPA ordningen som ble satt i fokus onsdag kveld. For meg var det også en tankevekker på hvordan vi organiserer og yter tjenestene generelt. Jeg vet at filmen ikke fremstiller de kommunale tjenestene på en helt korrekt måte. Situasjoner er tatt ut av sin sammenheng, og poeng er selvsagt satt på spissen. Det er dokumentarfilmens natur. (Oppdatert: Les hva personalet i avlastningsboligen selv skriver, trykk her) Men den viser noen enorme kontraster. Selv om mange vil få BPA i fremtiden, er det helt avgjørende å sikre at alle former for tjenester har høy kvalitet. At alle tjenester sikrer selvbestemmelse. Det må ikke bli slik at det kun er dem som er i stand til eller ønsker BPA som er sikret tilstrekkelige tjenester. Når flesteparten av dem som velger BPA oppgir at en viktig grunn for det er at de er misfornøyd med de øvrige kommunale tjenestene. Ja, da må disse tjenestene også forbedres.
Før dette brevet blir så langt at du ikke gidder å lese det; et lite poeng til før jeg avslutter. Det er litt underlig at det er helseministeren som skal holde i denne saken. Og at det er helse- og omsorgskomiteen på stortinget som behandler slike saker. For BPA er jo først og fremst et verktøy for inkludering, deltakelse og ikke-diskriminering. Ikke en helsetjeneste. Derfor er det viktig at Audun Lysbakken engasjerer seg i temaet. Det er jo tross alt han som har ansvar for politikken for personer med funksjonsnedsettelse. Ja, det er litt underlig at rettighetsfestingen skal være lagt til helse- og omsorgsloven. Særlig nå når ordet «sosial» og sosialtjenesteloven nesten er borte.
Så Jens. Det er på tide å rettighetsfeste BPA. Har på følelsen av at helseministeren, inkluderingsministeren og du bør ta en prat når du nå snart er ferdig med valgkampen. Og kanskje ta med deg Stine Machlar.
Vernepleieren 