Kjære Jens
Onsdag kveld fikk du et brev. Et brev i form av en dokumentarfilm. Jeg håper du så den. Hvis du gjorde, regner jeg med at den fikk deg til å tenke. Tenke på hvor viktig det er å kunne leve et selvstendig liv. Hvor viktig det er å kunne bestemme det meste selv innenfor de rammene samfunnet vårt gir. Og ikke minst; å kunne bestemme selv utover de rammene mange av dagens velferdstjenester gir.
For filmen Brevet til Jens berører flere viktige moment. Ja, den er en slags propagandafilm for Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Og du har selvsagt helt rett om du tenker at den er lite nyansert. Det er ikke slik at BPA ordningen er udelt positivt. Siden vi begge tilhører arbeiderbevegelsen så er vel arbeidstakerutfordringene for assistentene naturlig å trekke frem. Som en med helsefaglig kompetanse er jeg også redd for at for noen kan en slik ordning føre til et dårligere faglig tilbud. Ja, jeg er til og med redd for at en ensidig satsning på BPA vil føre til at det er de ressurssterke, de som har mulighet til å drifte en slik ordning som vil vinne kampen om de beste tjenestene. De andre kan bli glemt.
Men. Disse innvendingene er selvsagt ikke uløsbare. De må ikke stå i veien for at folk med funksjonsnedsettelser faktisk skal få like muligheter som andre. Som deg og meg. Og løsningene er ikke hokus pokus. Det er de samme løsningene som vi har ved alle andre tjenester. Arbeidsmiljøloven må gjelde. Arbeidsmiljøloven skal følges (og det skal ikke gjøres som her, ULOBA). Lønns- og arbeidsforhold skal ikke ofres på inkluderingens alter. Gode lønns- og arbeidsforhold er en forutsetning for inkluderingen.
BPA må ikke privatiseres. Vi trenger ikke en haug med firmaer som tilbyr assistenter. Det vi trenger er kommunale tjenester og ideelle aktører som sammen gir våre innbyggere gode tjenester. Ser du; du kjenner igjen dette. Vi trenger nasjonale standarder og retningslinjer, vi trenger veiledning for arbeidsledere og assistenter. Og selvsagt skal folk med BPA få tilgang til høy helsefaglig og sosialfaglig kompetanse når det er behov for det.
For meg var det ikke bare BPA ordningen som ble satt i fokus onsdag kveld. For meg var det også en tankevekker på hvordan vi organiserer og yter tjenestene generelt. Jeg vet at filmen ikke fremstiller de kommunale tjenestene på en helt korrekt måte. Situasjoner er tatt ut av sin sammenheng, og poeng er selvsagt satt på spissen. Det er dokumentarfilmens natur. (Oppdatert: Les hva personalet i avlastningsboligen selv skriver, trykk her) Men den viser noen enorme kontraster. Selv om mange vil få BPA i fremtiden, er det helt avgjørende å sikre at alle former for tjenester har høy kvalitet. At alle tjenester sikrer selvbestemmelse. Det må ikke bli slik at det kun er dem som er i stand til eller ønsker BPA som er sikret tilstrekkelige tjenester. Når flesteparten av dem som velger BPA oppgir at en viktig grunn for det er at de er misfornøyd med de øvrige kommunale tjenestene. Ja, da må disse tjenestene også forbedres.
Før dette brevet blir så langt at du ikke gidder å lese det; et lite poeng til før jeg avslutter. Det er litt underlig at det er helseministeren som skal holde i denne saken. Og at det er helse- og omsorgskomiteen på stortinget som behandler slike saker. For BPA er jo først og fremst et verktøy for inkludering, deltakelse og ikke-diskriminering. Ikke en helsetjeneste. Derfor er det viktig at Audun Lysbakken engasjerer seg i temaet. Det er jo tross alt han som har ansvar for politikken for personer med funksjonsnedsettelse. Ja, det er litt underlig at rettighetsfestingen skal være lagt til helse- og omsorgsloven. Særlig nå når ordet «sosial» og sosialtjenesteloven nesten er borte.
Så Jens. Det er på tide å rettighetsfeste BPA. Har på følelsen av at helseministeren, inkluderingsministeren og du bør ta en prat når du nå snart er ferdig med valgkampen. Og kanskje ta med deg Stine Machlar.
Cato Brunvand Ellingsen 
05/09/2011 at 03:31
I hovedsak virker det som at du syns «Brevet til Jens» er både viktig og riktig, til tross for noen betenkninger.
Jeg undrer; hva i alle dager begrunner du frykten for ensidig satsning på BPA med? For å være ærlig så er det en av de mest uforståelige argumentene jeg har sett. Jfr vårt naboland Sverige så er Norge en sinke. Det har gått tyve år siden BPAs spede begynnelse hos oss, og kun 2700 innbyggere har den formen for assistanse i dag. Er det et særlig høyt tall, går det da for fort i svingene, syns du?
– Når vi vet at det trolig er 6000 mennesker som venter på selvstyrt assistanse i Norge, som trygler om muligheten til utdanning, arbeid, familieliv, som kunne profittert på å få ta ansvar for seg selv, som vil få et bedre og mer verdig liv med å ha håndplukkede ansatte – assistenter som får opplæring og veiledning av noen som virkelig kjenner og som er glad i assistanseberettigede. Osv, osv..
Du skriver: «Som en med helsefaglig kompetanse er jeg også redd for at for noen kan en slik ordning føre til et dårligere faglig tilbud.»
Jeg er nysgjerrig på hva du mener med «faglig tilbud» – nevnt i samme åndedrag som BPA. Hvem definerer evt faglig/ikke faglig, da, tenker du?
Det finnes mange former for løsninger for den som har et assistansebehov. BPA er jo ment for den som kan og vil ta et stort egenansvar for organisering og administrering av assistansen, evt ved hjelp av en stedfortredende arbeidsleder (familie eller annen nærstående). Din frykt er vel derfor kun reell der hvor kommunens saksbehandler har fattet et feil vedtak. Og det skjer. Ja, du har rett i at BPA ikke er riktig løsning for alle, og det er derfor fin-fint at det finnes ulike alternative assistanseformer.
Men det er grunn til uro over den utvanningen av BPA som skjer rundt i noen norske kommuner, over alle de hybridene som popper opp – som ikke er BPA, men likevel på papiret kalles det. Alternativer er som sagt et gode, men kall det da noe annet. KPA, for kommunal personliig assistanse, for eksempel. Der hvor arbeidsleder ikke er delegert personalansvar, og der arbeidsleder kun har rollen kun på papiret..
Jeg er forøvrig sterkt uenig i at BPA kun skal skje i kommunal regi. I Sverige finnes det flere hundre ulike BPA-aktører, og man finner noe for enhver smak, og i Norge kommer det heldigvis nå stadig flere som vil tilby gode BPA-tjenester. BPA er et godt eksempel på en tjeneste som alldeles utmerket kan driftes av private selskaper, evt av assistanseberettigede selv som egen arbeidsgiver. Direct payment-løsningen (DP) har vært og benyttes i en rekke europeiske land, og det er selvsagt mange assistanseberetttigede som er utmerkede arbeidsgivere for sine personlige assistenter. Uten at de går på akkord med ansattes rettigheter eller loven. DP kan sies å være independent living i ytterste konsekvens, og man ser med det et glimrende eksempel på empowerment.
Mindre eller private selskaper er langt mer egnet til å være assistansesberettigedes samarbeidspartner, enn kommunene. Det blir nok fremover også slik at det er kommunene som fatter vedtakene, og da er det greit at andre, uavhengige, forestår resten. Flere norske kommuner burde ønske private selskaper velkomne som samarbeidspartnere, til beste for innbyggerne, i erkjennelsen av manglende mulighet til å bygge opp nødvendig egenkompetanse (f.eks i bittesmå kommuner med kanskje kun en eller to innbyggere med BPA).
Filmens budskap er at BPA ikke handler om helse og omsorg, men om funksjonshemmedes rettigheter og likestilling.
Jo flere som løfter blikket og forstår dette, dess nærmere kommer vi en rettighetsfesting av BPA – som et virkemiddel for likestilling.
Mari Storstein sier i dokumentaren: «Det at jeg ikke kan gå kan jeg ikke gjøre noe med, .. men vi kan forandre samfunnet.»
Vi skulle tro at årelang og massiv undertrykking av folk med mørk hudfarge hadde lært oss noe. B.Obama er i 2011 like mørk i huden som Rosa Parks var i 1955, det er folket som nå har justert synet.
Det er på tide at det skjer tilsvarende holdningsendring når det gjelder folk med funksjonsulikheter.
07/09/2011 at 18:45
Hei Kirsti
beklager at jeg ikke har fått svart deg før nå. Travle dager. Takk for en lang, grundig og utfordrende kommentar.
Utgangspunktet har vi felles; ønsket om en rettighetsfesting av BPA. Johans Sandvin sa følgende på en konferanse jeg deltok på for en del år siden; at det er i hodene våre de største utfordringene ligger. klarer vi fullt ut å se for oss hvordan det inkluderende samfunn ser ut? Tror nok at motstanden mot BPA har noe av sitt utgangspunkt her. Klarer vi å forestille oss…
Jeg har ikke noe stor frykt for voldsom økning i bruk av BPA. Er helt enig med deg i at det ikke akkurat har gått fort. Synd at du forstår meg motsatt. Poenget er at kommunene ikke alltid klarer å opprettholde et differensiert tilbud. Det er viktig at det ikke blir slik at BPA blir eneste løsning. Derfor er det for meg et poeng å trekke inn andre løsninger i debatten. Det er viktig at selvbestemmelse ikke bare blir noe som de med BPA har fokus på. Om det er en reell fare. tja, vet ikke. men jeg vet at tjenestene for barn og personer med utviklingshemning, for eksempel, har mye å gå på også når det gjelder fokus på selvbetsemmelse.
jeg synes også dette med helseutfordringer i et vidt perspektiv er et poeng. det er en del, i hvertfall blant dem jeg har jobbet for, som har utfordringer med å identifisere egne behov. de trenger folk med høy kompetanse rundt seg for å få muligheten til å bestemme over eget liv. særlig personer med forståelses og/ eller kommunikasjonsvansker. her ligger det noen utfordringer. utfordringer, som jeg mener er løsbare, men likefullt utfordringer. Lykke til videre…
08/09/2011 at 00:38
ahh.. så du opplever kommentarene mine som utfordrende. Det er spennende.
Du er opptatt av differensiering, og som du ser så påpeker også jeg at det er riktig. Det kan hende vi ikke er særlig uenige i det hele tatt. 🙂
Jeg er seff. kjent med at noen trenger bistand ifm selvbestemmelse, og jeg mener jo at BPA er et supert verktøy også for folk med intelektuelle funksj.nedsettsettelser. Den høye kompetansen er særs viktig, og det er kanskje minst viktig at den er av helsefaglig karakter.. 😉