Kvinner er ingen minoritet. Det slo den danske professoren Kirsten Ketchner fast på et frokostmøte i regi av Unio og LO i dag morges, og med det reduserte hun store deler av likestillingskampen til et vern for minoriteter. Ikke det. Det er ikke dumt med vern for minoriteter, men vi kommer ikke unna at det da handler om de andre. Les mer «#exitlikestillingslov?»
«Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere.»
Dette er noe av det jeg selv skriver i et gjesteblogginnlegg i dag. På selveste kvinnedagen har jeg fått lov til å skrive i en av mine favorittblogger: Villroser Selv om dette er en blogg «av og for kvinner» leser jeg den jevnlig. Jeg synes det er flotte greier å få lov til, som mann, å rope mitt varsko der. Et varsko om at fokuset på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ikke må bidra til å fjerne alle de flinke kvinnene som jobber i omsorgssektoren.
Jeg er livredd for å miste alle de flinke damene jeg opp gjennom årene har jobbet med. Damer med vernepleierutdanning. Damer med videregående utdanning. Damer uten utdanning, men med lang erfaring. Damer som har det i fingrene. Som nettopp er disse omsorgskunstnerne som velferdstjenestene er helt avhengig av. Trofaste damer som hver dag året rundt jobber for mennesker med bistandsbehov. Tro meg, det er ikke på grunn av høy lønn de gjør det. Eller at de blir sett så veldig mye av deres rådmenn eller kommunepolitikere. Og, det er ikke bare meg som bør være redd for å miste dem.
Det er mange gode grunner til at vi skal jobbe for bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet. Men kampen for bedre lønn og status for omsorgsyrkene må ikke være avhengig av kjønnsbalansen.
Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere. Dette gjelder både med økt lønn, kompetanse- og fagutvikling, hele stillinger og styrking av de generelle arbeidsforholdene.
Les hele mitt innlegg og argumentasjon på Villroser. Anbefaler også mange av de andre innleggene der.
Og forresten. Gratulerer med kvinnedagen til både kvinner og menn.
Er det forskjell på å bli diskriminert på grunn av at du er kvinne enn på grunn av at du er homofil? Eller på grunn av din funksjonsnedsettelse? Spør du meg, et håpløst spørsmål. Men av og til kan det virke som om det er legitimt å rangere diskrimineringsgrunnlag.
Jeg har en hypotese. Folk rangerer diskrimineringsgrunnlag. Det kan synes som om diskriminering er verre overfor noen enn overfor andre. Eller for å være direkte. Er det viktigere å gjøre noe med diskriminering av kvinner enn diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse? Les mer «Rangering av diskriminering»
På søndag går søknadsfristen ut for en av Norges viktigste jobber. Vi burde kanskje hatt som mål å avskaffe stillingen, men det er ingen tvil om at den trengs. Det lyses ut etter nytt barneombud.
Barneombudet i Norge har en 30 år gammel historie, og skal styrke barns stilling på alle samfunnsområder. På et vis burde det vært unødvendig. Det burde være en selvfølge at barns beste var et premiss for all beslutningstaking. Slik er det ikke. Dessverre er det slik at vi trenger en slik vaktbikkje som barneombudet skal være. For barna blir, utrolig nok, ofte glemt eller ikke tatt nok hensyn til.
Nå er det riktignok ikke alltid det er like klart hva som er barns beste. Det kan både være et faglig og politisk spørsmål. Spørsmål om 16 år som stemmerettsalder, dataspill eller forhold knyttet til sex og p-piller er det nødvendigvis ikke klare svar på. Det er viktig at barneombudet engasjerer seg i allmenne spørsmål. Som gjelder alle barn. Men. Det er enda viktigere at ombudet er tydelig i forhold til de som er ekstra utsatt. På noen områder skal man ikke kompromisse. På noen områder er det svært tydelig at dagens regjering, eller andre regjeringer for dens saks skyld, ikke har lykkes. Noen områder er avhengig av en vaktbikkje som ikke gir regjeringen fred. Jeg skal nevne tre slike områder.
1)
De siste ukene har landets asylpolitikk vært i fokus. Spørsmål knyttet til retur, særlig av såkalte papirløse flyktninger, er nødvendigvis ikke noe enkelt spørsmål. Spørsmål om barn burde dog vært svært enkelt. Jeg er svært kritisk til at en statssekretær sier at dette er en avveining mellom hensynet til barnas beste og hensynet til at regelverket ikke skal bli misbrukt. Barnas beste burde selvsagt vært et grunnleggende premiss også her. Andre virkemidler må brukes for å hindre misbruk enn å kompromisse med barns situasjon. Det er bra at barneministeren mener at flere må få bli, men det holder selvsagt ikke å ”håpe at AP snur”. Her må det sterkere lut til enn håp (noe som jeg selvsagt regner med at også Lysbakken vet). Når det gjelder barn med sterk tilknytning til Norge burde det ikke være snakk om tvil om hva som er barns beste. Her spiller barneombudet en viktig rolle med å være tydelig i forhold til at barns beste må veie tyngre enn invandringspolitiske hensyn i asylsaker. Når det gjelder saker der barnets beste er klart og tydelig skal ikke det være nødvendig med håp fra barneministeren. Barneministeren skal bestemme! (så får justisdepartementet finne løsninger som også sikrer innvandrings politiske hensyn).
2)
De bodde i en liten trang sentrumsleilighet. Hun og sønnen. Mitt første møte med barnefattigdommen. Jeg som veileder for familier med barn med funksjonsnedsettelser. Hun, uten råd til å gjennomføre de små justeringene som skulle til for å få et litt bedre liv. Sønnen, uten råd til å gjennomføre aktiviteter som kunne bidra til et litt bedre liv. Det er en skam at det finnes mange tusen barn i fattigdom i Norge. Nok et område der alle politikerne mener det må gjøres noe. Nok et område der man ikke får det til. Et område som klart og tydelig viser behovet for et sterkt barneombud. Et barneombud som henger på politikerne som en klegg. Som er klar og tydelig på at vi ikke skal ha barn i fattigdom i Norge. Punktum.
3)
I går skulle jeg egentlig vært på konferanse på litteraturhuset (men hadde selv sykt barn). Hanne Østbys Fond til fremme av funksjonshemmede barns rettsikkerhet i Norge arrangerte konferansen ”Fra ideen om menneskets ukrenkelige verdighet til mennesket på anbud”. Situasjonen for barn med funksjonsnedsettelse har alltid har engasjert meg. Vi har langt igjen før vi når målsettingene i politikken overfor denne gruppen. Familiene får ikke nok støtte. Mange foreldre må være koordinatorer, fagpersoner og barrikadeløpere, og så kan de være foreldre om de orker. Utslitte foreldre er ikke barns beste. Utover familien er det skolen som er den viktigste oppvekstarenaen. Selv om integrering er rådende faglig og politisk premiss er tendensen motsatt. Segregerte tilbud, barn som ikke får gå på sin nærskole, med sine naboer, men som må sitte i en taxi til og fra skolen. Og, når familiene ikke kan eller ikke vil følge opp lengre, så krangler barnevern og pleie- og omsorgstjenestene om hvem som har ansvaret, hvem som skal ta regningen. Ja, jeg setter det kanskje på spissen. Men, det er få som er i tvil om at noe må gjøres. Og, selv om det er en del uenighet om hva som faktisk er barnets beste i noen tilfeller, er det stor enighet om at ting kan bli mye bedre enn det er i dag. På dette området trengs det et barneombud som sier i fra. Et kort søk på nettsidene til barneombudet viser det motsatte. Ingen treff på ordet utviklingshemning. Ingen! I følge Handikappedes Barns Foreldreforening var også dagens barneombud Reidar Hjermann tydelig på dette på konferansen i går: ”– Vi må bli mye flinkere til å jobbe med og finne frem til saker som dreier seg om barn med funksjonsnedsettelser. Jeg skal ihvertfall gi det rådet til min etterfølger.” Det er både riktige og viktige signaler!
12. februar går søknadsfristen ut på jobben som barneombud. Mitt poeng er at vi fortsatt trenger en sterk vaktbikkje på vegne av landets barn. Vi har velmenende politikere som får til mye, men som enda ikke klarer å prioritere barn slik de bør prioriteres. Vi må ha et barneombud som er særskilt opptatt av særlig utsatte barn. Som barn av asylsøkere, barn som lever i fattigdom og barn med funksjonsnedsettelser. Grupper i barnebefolkningen som politikerne ikke har evnet å satse nok på. Barn som trenger særskilt oppmerksomhet for å leve gode liv. Jeg håper at dette er perspektiver som det nye barneombudet vil ha.
Så, det er ikke hvem som helst som bør bli nytt barneombud. Om du som leser dette er enig med meg i hvilke prioriteringer et nytt barneombud bør ha; søk på stillingen her!
Vold er aldri akseptabelt. Uansett. Sånn er det bare. I dag er det den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Jeg oppfordrer deg til å sette temaet på dagsorden. Snakk om det!
I dagens Fontene på nett setter min gode kollega Anna-Sabina ord på det med sin egen sterke historie. Den berører. Og den viser at temaet gjelder oss alle. Det kan være din nærmeste kollega eller venn som er utsatt for vold og overgrep. Og. Det kan være din nærmeste kollega eller venn som er voldsutøver. Derfor er det viktig å snakke om det. Være tydelig på at vold ikke er akseptabelt. Uansett.
I dagens Klassekampen skriver jeg sammen med Kristian Tangen fra LOs ledelse. Vi skriver om menns ansvar. Menn må ta aktiv del i utviklingen mot et mer likestilt samfunn. Vi må motvirke en mannskultur som diskriminerer og trakasserer kvinner. Vold er ikke en del av den mannskulturen som vi ønsker å være en del av.
Grrr, jeg er irritert. Mest på meg selv. I går kom BLD med tiltak for likestilling. Og folk klarer å henge seg opp i en filleting. Pappagrupper. Det som irriterer meg mest er at jeg også henger meg opp i det. Og det irriterer meg at statsråden bruker plass til det på bloggen sin. Irriterende. Nemlig. Men det er no et irriterende forslag.
Regjeringen skal bruke penger på en person som skal stimulere til at pappaer snakker med andre pappaer. Så langt, greit. Men i samme slengen sies det at barselgruppene er for mødrene. Det er ikke så greit. Lysbakken skriver i sin blogg følgende: «På samme måte som mødre får et sosialt fellesskap og en mulighet til å dele erfaringer i barselgruppene, savner en del menn en egen mulighet til dette.» Mina Gerhardsen skriver på twitter: «Mødre får tilbud om barselgruppe gjennom helsestasjonen, så ser ikke hvorfor far ikke skal få tilbud om trilleselskap?» Grrrrr!
Jeg var i barselgruppe. Var ikke jeg velkommen der, altså? Riktig nok var ikke helsestasjonsoppfølgingen godt tilrettelagt for oss menn. Alt gikk gjennom mor. Til og med blikkontakt. Fikk aldri blikkontakt med helsesøsteren (sikkert slik mange kvinner opplever det på andre arenaer). Det er der jobben må gjøres. Helsestasjonen må bli god på oppfølging av både mor og far. Barselgruppene er for den som er hjemme, ikke for mor. Er det virkelig kjønnsegregert oppfølging av nybakte foreldre vi ønsker? Nei.
Feminist og tidligere kollega, Siv, skriver det godt på FB siden min:
«Er det ikke bare å endre navnet til nettverksgruppe så blir det kjønnsnøytralt og både for mor, far, medmor og medfar. Kjenner jeg blir provosert av ordet barselgruppe, barsel varer kun i seks uker! Jeg bruker konsekvent ordet nettverksgrupper jeg.»
Det er et irriterende forslag. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bry meg, men når Lysbakken bruker en hel bloggpost på det, så kan vel jeg. Det er vel egentlig så mye mer å ta fatt på, for eksempel likelønn!!! Grrrrrrrrr!
Når jeg skriver dette skulle jeg vært hos FO Buskerud. Skulle holdt innledning om neste års tariffoppgjør. Om likelønn. Der er jeg ikke. Jeg er hjemme. Hjemme med sønnen min som er syk. Selvfølgelig er jeg det. Men. Det fikk meg også til å tenke på Odd Eriksen.
Er det noen av dere som husker Odd Eriksen? Han har vært statsråd i den rød-grønne regjeringen. Den første som trakk seg i den første rød-grønne regjeringen. Etter mye politisk press valgte han å gå av. Begrunnelsen var at han savnet familien. Som jeg skrev på min første blogg; det var få som trodde han. For å sitere meg selv:
Så har den første statsråden gått av. Odd Eriksen har vært mye kritisert i media og det er «ingen» som tror han når han sier at han går av på grunn av at han savner familien. Politiske kommentatorer hevder at dette kun er en unnskyldning, og at noen kanskje har hvisket han i øret at det er på tide å trekke seg. Hadde det vært slik hvis han ikke hadde vært mann? Neppe. Hadde det vært en kvinne hadde hun nok fått forståelse for at det hadde vært tungt å være så mye borte fra familien. Når skal det bli akseptabelt og troverdig at en mann setter familien foran egen karriere. Odd Eriksen fortjener ros for det valget han har tatt.
Jeg ser på statsråd Audun Lysbakken som et viktig forbilde for oss menn. Han har vært tydelig på at stiller han til valg som leder av SV så må han også kunne ha tid til familien. På sin blogg skriver han:
Jeg har invitert dere hit fordi jeg ønsker å bli SVs nye leder. Jeg har brukt helgen til å gå turer med min kone og barna mine, ha familieråd rundt kjøkkenbordet hjemme og diskutere om det er mulig å kombinere det å være småbarnspappa med det å være leder i SV.
Jeg har kommet til at det må være mulig, og fått støtte hjemme for det. Demokratiet skal bygges av vanlige mennesker, med vanlige liv. Derfor må det også tilpasses vanlige mennesker og vanlige liv. Dersom jeg blir partileder blir jeg en leder som forlater viktige møter når det er på tide å hente i barnehagen, som ikke tar telefonen fra jobben når ungene mine skal ha min fulle oppmerksomhet, som er gjerrig på helgene mine og som skal ha en like lang pappapermisjon som sist. Det skal partiet vite dersom partiet velger meg.
Skal vi oppnå likestilling må vi menn ta ansvar. Men. Vi må ikke bare snakke om det. Vi må også handle. Jeg tilhører “løkka” generasjonen. Tok ut relativt lang pappa permisjon, likte å henge på kafe på Grünerløkka med ungen i barnevognen. Trodde at damene så på den flinke mannen i smug. Nå tror jeg vel egentlig at damene tok meg som en selvfølge. Selvfølgelig skulle jeg som mann ta mitt ansvar for barna. Men vi skal selvsagt ikke bare skumme fløten. For løkka på mandags formiddag er fløten.
Når jeg valgte å stille til valg til politisk ledelse i FO var det naturlig å diskutere det med konen. Hva hun sa ville ha en avgjørende betydning. Eller ville det det? Hadde jeg ikke bestemt meg på forhånd? Det er jo fint å ha på ”CV-en” at man tok hensyn til familien før man sa ja. Det høres flott ut når jeg kan si at jeg må ta hensyn til barna og resten av familien. At jeg må gå tidlig fra møter. At jeg skal hente og bringe. Men. Det viktigste er ikke at jeg sier det. Det viktigste er at jeg gjør det. Det er det som er poenget mitt. Og det er vanskelig. Det er vanskelig å avlyse på grunn av syke barn. Det er vanskelig når man ikke kan gå på et kveldsmøte. Men skal man oppnå likestilling. Skal man oppnå likelønn. Så må jeg og flere menn med meg også handle. Vi må ta ansvar og få lov til å ta ansvar. Både privat og i politikken. Det er ikke vanskeligere for menn enn for kvinner, men det er kanskje vanskeligere å synliggjøre at det er vanskelig (Jf Eriksen). Nettopp derfor er detkanskje også et poeng å snakke om at det er vanskelig. Men, vi må også prøve å gjøre det mindre vanskelig å prioritere familien. Derfor er jeg glad for at min forbundsleder Rigmor Hogstad er tydelig på at familien er viktig. At når hun selv må hoppe inn på kort varsel hos FO Buskerud, så er hennes klare melding til meg: «Ikke ha dårlig samvittighet fordi du er pappa!» Det er moderne ledelse. Sånne tilbakemeldinger må både menn og kvinner få i slike situasjoner.
Som sagt så må vi menn få lov til å ta ansvar i kvinnekampen. Jeg gleder meg for eksempel til jeg en gang i fremtiden blir medlem av FOs kvinnepolitiske utvalg.
(Dette har jeg altså skrevet mens jeg har vært hjemme med sykt barn. Sannsynligvis burde jeg prioritert butikken, klesvasken, vinduene og støvtørkingen. Heldigvis kommer rengjøringsfirmaet på mandag)
Har du hørt det? Det er noen som er redd. Det er noen politikere som er redd. De er redd for at Downsfolket* skal ta over landet. De er redd for at en babyboom med barn med Down syndrom skal feie over landet. De er redd for de skal komme i store mengder fra utlandet. De er redd for at de skal invadere stortinget. Er du redd?
Jeg er ikke redd, jeg er opprørt. Opprørt over de som styrer landet vårt. Denne blogg posten er ikke om hva jeg mener om ultralyd tidlig i svangerskapet. Den er ikke om asylpolitikk, og heller ikke om Down syndrom. Den er om Dritan Kreshpaj og om Marte Wexelsen Goksøyr . Den er om verdighet.
Både Dritan og Marte har vært i media i det siste. Bortsett fra at begge har Down syndrom er det nok lite disse to har til felles. Men begge gir meg assosiasjoner til politikere som ikke gjør jobben sin. Politikere som faktisk gjør det motsatte, som er passivt ansvarsløse eller går over streken.
Dritan er asylsøker fra Albania. Han er døv, uten talespråk og har en alvorlig nyresykdom. Han kom til Norge som barn. I Norge får han tett oppfølging av høyt kvalifisert personell. Albanske myndigheter bekrefter så vidt jeg vet at de ikke har noe tilbud til Dritan. Likevel får han ikke oppholdstilatelse i Norge. Han kan når som helst bli kastet ut av landet. De som kjenner Dritan sier at om så skjer vil det få svært alvolige følger for helsen hans. Jeg mener ikke at utviklingshemning skal føre til automatisk asyl. Men jeg mener sterkt at Norge skal vise menneskelige hensyn. Det kan jeg ikke se at blir gjort i denne saken. Hvorfor får ikke Dritan bli i Norge? Innvandringspolitiske hensyn. Norske myndigheter er redd for at norge skal bli oversvømmet av personer med utviklingshemning, nyresvikt eller dårlig hørsel. De er redd for at foreldre fra alle verdens hjørner skal dumpe sine barn her i Norge.Til dere redde politikere, dere som sitter og ser dette skje: Skam dere!
Denne uken var Marte på Stortinget (se her for mer om Marte). Invitert av KrF. Der var også Jens. Hun ville vite hva han mente om tidlig ultralyd og faren for å utvikle et sorteringssamfunn. Et samfunn der personer med Down syndrom er utrydningstruet (som Marte så treffende beskriver det på sin t-skjorte). Jeg skal ikke her mene noe om forslaget om ultralyd (skal sikkert skrive om det senere). Det som opprører meg er reaksjonen fra politikerne på Martes besøk på stortinget. Et besøk som nå fører til at de skal evaluere besøksreglene i Stortinget. Et besøk som har fått ledende Arbeiderparti-politikere til å hevde at det var uverdig av KrF å invitere henne, og at dette var grov utnytting. Det er dette som opprører meg. Det er vanlig å invitere folk til Stortinget. Mange andre har skapt medieblest i stortinget. Men når Marte kommer dit så skal de plutselig endre reglene. Er det virkelig slik at dere vil innskrenke den demokratiske muligheten personer med Down syndrom har til å utrykke det de mener overfor dere politikere? Skiltet er enkelt: «Down syndrom- ingen adgang!» Politikere som reagerer slik: Skam dere!
Arbeiderpartiet har med sitt integreringsutvalg satt som ambisjon at vi skal være verdens mest inkluderende samfunn. Det er en ambisjon jeg deler. Skal vi få det til må vi gjøre noe mer enn å snakke som Støre. Vi må handle. Nå er det på tide å vise handlekraft. La Dritan bli. Inviter Marte tilbake til stortinget. Vis verdighet.
*Ordet Downsfolket er hentet fra Ut i vår hage episoden Frelseren. Gir noen ekstra perspektiver å se denne nå, synes jeg.
Jeg hadde faktisk begynt å gi opp. Gi opp at en statsråd virkelig skulle ta et helhetlig blikk på situasjonen for personer med utviklingshemning. At noen med makt og myndighet faktisk skulle ta innover seg at rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for personer med utviklingshemning ikke er tilfredsstillende.
Dere, i dag har det skjedd!
Audun Lysbakken, statsråd i barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet lanserte i dag et informasjons- og utviklingsprogram for politikken overfor personer med utviklingshemning, «Mennesker med utviklingshemning skal heller ikke diskrimineres!». På lanseringen i Oslo i dag var det flere som snakket om at dette er en videreføring av den 20 år gamle ansvarsreformen. Dessverre er dette helt på sin plass. Det er nødvendig å slå fast at prinsippene fra ansvarsreformen fremdeles gjelder i dag. Jens Petter Gitlesen, forbundsleder i NFU, mente at det som skjedde i dag var det viktigste som har skjedd på feltet på 10 år.
Det er mye man kan si om programmet. Det inneholder ikke så mye nytt, men det skal tydeliggjøre for blant annet kommuner og ansatte hvilke retningslinjer man skal følge i den lokale politikkutviklingen på området. Det er like vel mye spennende her, og det viktigste er at det skal sette fokus på et område som det har vært svært stille rundt. Jeg liker blant annet spesielt godt at begrepet fagutviklingsvernepleier nå står klart og tydelig i et offentlig dokument. Det er svært spennende.
Karin Andersen sa en gang at vi må være flinkere til å støtte politikere som gjør noe bra. I dag får Lysbakken og hans statssekretær Henriette Westhrin high five fra meg. Strålende jobbet. Dagen i dag er en festdag. Programmet er et stort fremskritt. I morgen begynner jobben. Programmet må ikke bli et skrivebordsdokument. Den jobben må vi ikke bare overlate til politikerne. Den jobben må vi vernepleiere ta ansvar for hver dag. La oss sørge for at dagen i dag faktisk blir en merkedag.
Vernepleieren 