Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

skole

Dårlig politikk, ikke dårlige foreldre!

IMG_0635 - versjon 2Ok. Hvis Aftenposten og Jan Bøhler nå er ferdig med å skylde på foreldrene kan vi kanskje begynne å snakke om politikk? For. Når skolene bruker enkeltvedtak til å skaffe ekstra penger. Når politikere svikter i skolepolitikken. Og når Aftenposten fokuserer på dårlige foreldre som årsak til dårlige norskkunnskaper. Da blir jeg sint. Det er nemlig min datters venner Aftenposten har skrevet om de siste dagene. Og mine naboer. Om barn med flerspråklig bakgrunn som trenger særskilt norskopplæring.

Eller er det egentlig det? Gode språkkunnskaper er viktig. Særlig viktig er det at barn lærer seg godt norsk. Det er en inngangsport for videre læring og inkluderende nærmiljø. For en som meg, med norskspråklig bakgrunn bosatt i landets mest innvandrertette bydel er barnas norskkunnskaper et stadig tilbakevendende tema. Språk er kanskje den faktoren som bekymrer meg mest ved å bo der jeg bor. Jeg vet at det er en faktor som betyr mye for mange, også mange med flerspråklig bakgrunn. Er språkmiljøet godt nok? Får ungene mine en dårligere norskopplæring når mange av elevene på skolen ikke snakker godt nok norsk? Bør jeg flytte eller skifte skole for å sikre best mulig læringsmiljø for mine barn?

Aftenposten har de siste dagene prøvd å vise at norskkunnskapene til barn med flerspråklig bakgrunn ikke er gode nok. Statistikken som vises frem skaper bekymring. Men når så stor andel med flerspråklig bakgrunn tester så dårlig at de trenger enkeltvedtak for særskilt norskopplæring, i vårt tilfelle 100 % av førsteklassingene med flerspråklig bakgrunn, er det grunn til å stille spørsmål ved hvordan dette fremstilles. Særlig når Aftenposten legger så stor vekt på ansvaret foreldrene selv har. Det er selvsagt riktig at vi foreldre har et stort ansvar, men det kan nesten virke som ingen foreldre med flerspråklig bakgrunn er gode nok i sin oppfølging av barna sine. Dette er selvsagt bare tull.  Dette handler ikke om dårlig foreldre. Kanskje handler det heller ikke om dårlig språk. Det kan være at en del av dette handler om dårlig statistikk og dårlig politikk. Min datters venninne leste og skrev norsk før hun begynte på skolen i høst. Jeg har selvsagt ikke testet henne i norsk, men ser på henne som en god språkmodell for min datter. Hun er rett og slett bedre i norsk enn datteren min. Denne venninnen er en av dem som har fått enkeltvedtak om særskilt norskopplæring. Hun er ikke den eneste. Når så stor andel av barn med flerspråklig bakgrunn kvalifiserer til enkeltvedtak, så er det grunn til å se på validiteten av en slik testing og hvilken effekt slike resultater får. Gir det intensiver til at folk med god norsk flytter til innvandrertette bydeler, eller bidrar det til større grad av skepsis? Sikrer det at språklige rollemodeller blir værende på nærskolen eller at de velger andre muligheter? Utløser det gode tiltak eller bidrar det bare til ytterligere stigmatisering av enkeltpersoner, grupper og bomiljø?

Språk er viktig. Derfor handler dette om vilje til politisk styring. For det første må finansieringssystemet forandres. Skoler i områder med stor grad av flerspråklig befolkning må sikres økte midler gjennom allmenne kriterier, ikke gjennom enkeltvedtak. Kanskje er det grunn til å spørre om det fattes vedtak for å utløse midler, ikke for å hjelpe enkeltelever. Jeg vet om tilfeller der barn har fått vedtak uten testing. Dette er misbruk av enkeltvedtak som et viktig virkemiddel for dem som trenger det, og fremmer en diskriminerende og stigmatiserende praksis. For det andre må fritt skolevalg fjernes. Det må være vanskelig eller tilnærmet umulig å velge annen skole enn den man geografisk tilhører. Selv om det kanskje er liten grad av ”hvit flukt” fra skolene med stor grad av elever med flerspråklig bakgrunn, er det grunn til å tro at mange av dem som velger andre skoler er ressurssterke familier med gode norskkunnskaper. Nærskolen trenger disse for å sikre et godt norskspråklig miljø. For det tredje må kontantstøtten fjernes, og barnehagene bli billigere. Mulighet til å gå i barnehage er svært viktig. Dette gjelder også aktivitetsskolen. Det må skapes arenaer der barn lærer norsk, også utover den korte skoledagen. For det fjerde må det bli større grad av voksentetthet i skolen. Er det rart at familier velger andre skoler når klassestørrelsene er ned mot halvparten av det som er på nærskolen? Vi trenger en skole med færre elever per lærer, men også en mye større grad av vernepleiere, barnevernpedagoger og andre helse- og sosialarbeidere som kan bidra til høy kompetanse på utfordringer som lærerne ikke bør trenge å bruke tid på. Og for det femte trengs det en enda sterkere satsning på språkopplæring i barnehagene. Kanskje trenger man intensive språkopplæringsprogram etter modell fra språkopplæringen som drives av blant andre habiliteringstjenestene overfor barn med forsinket språkutvikling. Her kan man også tenke seg program som også møter barna hjemme.

Noen av disse tiltakene høres dyre ut, men det er liten tvil om at de langsiktige innsparingene vil være store. Ikke bare når det gjelder økonomi. Vi trenger skolepolitikere som tørr å tenke helhetlig, ikke politikere som skylder på foreldre med innvandrerbakgrunn. Det fortjener både min datter og hennes venner. Det handler  om politikk og kanskje dårlig statistikk, ikke dårlige foreldre!

En tverrfaglig skole

Hjelp, vi har problemer i Oslo skolen. Hva skal vi gjøre? Vi hyrer inn en økonom, selvsagt! Ja, du leste riktig. Osloskolen har bedt Ernst & Young om å bistå 13 av de mest utsatte skolene i byen. Jeg må virkelig innrømme at jeg ikke var helt sikker når jeg leste oppslaget 10. oktober i Aften. Sikker på om det jeg leste var riktig.

Mange av skolene i Oslo har store utfordringer. I Aften sin reportasje vises det til krevende atferd, foresatte med sosiale utfordringer, tidsbruk på konflikthåndtering og skoler med større andel spesialundervisning enn andre. Dette er reelle problemer som det er viktig at kommunen griper fatt i. Skolen er den viktigste arenaen for å forebygge sosiale problemer.

Det er ofte bra å få folk til å se på utfordringer med nye øyne. Tverrfaglighet er en forutsetning for å lykkes på de fleste velferdsområdene. Skolen er nesten en siste bastard. Den siste arena der tverrfaglighet ikke sees på som en styrke. Der tverrfaglighet ikke satses på, og heller ikke kreves. Men er det virkelig riktig å hyre inn dyre konsulentselskaper til å gjøre den jobben? Til å sikre tverrfaglighet. Og er det virkelig den kompetansen skolen trenger?

Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere innehar på hver sin måte god kompetanse på nettopp de utfordringene som reportasjen peker på. Helse- og sosialutdannet personell kan mye om sosiale utfordringer, atferdsproblemer, utfordringer i hjemmet. Utfordringer som skolen møter hver dag, og som skolen må takle. Kartlegging og analyse, men også struktur, tydelighet og positive strategier er viktige stikkord for disse yrkesgruppenes kompetanse. Noen få steder har skolene innsett at dette er kompetanse som kan brukes som et viktig supplement til lærernes kompetanse. Likeverdig, men ulik kompetanse. Vi trenger flere slike eksempler.

Så, bruk heller pengene på helse- og sosialfaglig kompetanse i skolen. Ikke bare som eksterne konsulenter, men som et fast innslag.

Innlegget stod på trykk i Aften, ettermiddagsutgaven av Aftenposten 17.10.2012

Vi kan ikke gi opp før vi har prøvd!

Vi vil ikke ha datteren din her.
Det var ikke det de sa. Rektor og sosiallærer på nærskolen. Men. Det kunne de like gjerne sagt. De gjømte seg bak ord som manglende kompetanse på utviklingshemning, vanskelig å få venner, ingen erfaring. Ord som gjorde valget til hardt prøvede foreldre enda vanskeligere. Eller. Egentlig lettere. For, hvem vil sende sine barn på en skole der skoleledelsen egentlig sier at de ikke vil ha datteren din der.

Utdanning, magasinet til Utdanningsforbundet, har de siste dagene pekt på en tydelig tendens. Det er en økende grad av segregering i norsk skole. Til tross for en uttalt målsetting om inkludering blir flere og flere barn tatt ut av det såkalte normaltilbudet i skolen. Dette er noe mange av oss har visst, men som Utdanning påpeker har det vært vanskelig å finne data på det.

Ikke si det til mor, men du vet. Det blir svært vanskelig å gi han et godt tilbud her på skolen. Vi har ikke ressursene. Det blir urettferdig om han skal få mye ressurser. Det går utover de andre elevene. Kan ikke du si til foreldrene at han bør begynne på spesialskolen?

Les mer «Vi kan ikke gi opp før vi har prøvd!»

«Pappa, jeg trodde alle tyver var brune!»

Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne.

Mange skriver etter 22. juli massakren. Det gjør jeg og. Mest for min egen del, men kanskje har også andre lyst å lese. Dette er skrevet som et brev til sønnen min.

Kjære Jonas. Gutten min. Du som snart blir 7 år. Beklager. Beklager om jeg har vært litt fraværende den siste tiden. At jeg har hatt mine tanker et helt annet sted enn hos deg og din søster. Du vet det jeg fortalte om. Den bomben. Og det at han mannen skjøt alle de folkene. Det er det jeg har tenkt på. Det er det første jeg har tenkt på om morgenen, det siste jeg har tenkt på før jeg sovner.

Beklager at jeg har vært litt amper, Jonas. At jeg ble ekstra sint når du kom med lekepistolen din. Eller at jeg ble irritert når du gråt for at du ikke fikk is nummer to. Jeg forstår at den isen var veldig viktig for deg. Men. Akkurat nå har jeg litt problemer med å vise deg det.

Det er forresten ikke helt sant. At jeg ikke har tenkt på deg denne tiden. Jeg har tenkt på fremtiden din. Hvilket Norge du skal vokse opp i. Jeg føler et veldig ansvar. Ikke bare ansvar for din oppdragelse. Ansvar for at ditt Norge skal bli like fint som mitt Norge.  Ansvar for at de verdiene som jeg har opplevd som viktige også blir viktige for deg. Åpenhet, solidaritet, troen på det positive. Mangfold. Du vet at pappa ikke har vært i militæret. Det er fordi jeg ikke tror at det kommer noe godt ut av vold. Det er ingenting vold kan oppnå som vi ikke kan oppnå med andre midler. Men kanskje. Kanskje har hendelsene den fredagen gitt oss en ekstra sjanse. En mulighet til å skape et enda bedre land.

Det er gått snart to uker siden den fredagen. Fredagen. Dagen da en mann ville ramme et helt folk. Ramme oss ved å angripe våre ungdommer og vår regjering. Ramme oss ved å angripe det fineste vi har. Angripe dem som står opp for oss, som hver dag jobber for et litt bedre land, en litt bedre verden.

Jeg tenker mye på det du sa til meg her om dagen. Da du hadde sett bilde av han som skjøt. ”Pappa, jeg trodde alle tyver var brune”. Det har gjort stort inntrykk på meg. For du vet, det er ikke sant. Det er ikke sant at alle tyver er brune. Men av og til kan det virke som noen tror det. Det var mange som trodde at han som gjorde det den fredagen var ”brun”. Jeg og. Hvorfor er det slik? At du og jeg tenker slik? Vi bor i en av de mest mangfoldige bydelene i landet. Du har skolekamerater med foreldre fra hele verden. Og. Jeg vet at du i hverdagen verken bryr deg om eller tenker over om de du leker med har afrikansk, asiatisk eller norsk opprinnelse. Men. Jeg synes det er svært interessant at du sier det du sier. Hvordan vokser man opp i dagens mangfoldige Norge?

Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det  mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.

Jonas, folk er uenige om hvordan vi skal få dette mangfoldige samfunnet til å fungere. Noen politikere mener for eksempel at det beste er å busse noen av skolevennene dine til andre skoler. De tror at det er en måte å kontrollere kompleksiteten. Jeg tror ikke det er lurt. Jeg er glad for at skolen din er kjempebra. Du har en fantastisk flott lærer. Jeg tror at det er viktig. Satse på nærskolen. Selv om du lærer fra mamma og pappa, er det her, på skolen og i gaten at du lærer det meste.

Uansett. Jeg vet ikke alltid hva som er riktig. Hva som er de riktige måtene å få det mangfoldige samfunnet vårt til å fungere. Det handler om kunnskap. Og om politikk. Jeg blir sint på dem som sier at det som skjedde den fredagen ikke handler om politikk. Selvsagt handler det om det. Og; politikk utformes og utføres på ulike nivå. Det er ikke bare Jens som driver med det. Vi skal finne vår måte. Du og jeg.

Jonas. Du vet at pappa er vernepleier. Jeg har alltid jobbet for folk som er annerledes. Men. Hva er det egentlig som gjør noen annerledes? Er det egentlig noen som er annerledes? Annerledes enn hva? Noen har snakket om at gjerningsmannen var en av oss. At han ikke var en fremmed. Jonas. Jeg kan love deg. Selv om han er norsk. Ser ut som oss. Er han mye mer fremmed og annerledes enn mange av dem vi ofte kaller annerledes og fremmed. Vi må slutte med dette. Å snakke om vi og de. Vi er alle oss. Vi er alle forskjellige. I Sverige sier de ”Vi gillar olika”. Det synes pappaen din er fantastisk flott sagt.

Kjære Jonas. Jeg vet enda ikke hva hendelsene den fredagen vil gjøre med landet vårt. Eller med deg og meg. Men jeg vet at det kommer til å føre til forandring. Og jeg vet at det er vi som bestemmer hvilken forandring dette skal være. Oss to. Sammen med alle andre som bor her i landet. Og jeg vet en ting til. Dette skal vi klare. Sammen.

Et politisk eksperiment

På mandag skal jeg møte kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på stortinget. Jeg skal lansere et politisk eksperiment. Et eksperiment som kan føre til en bedre skole. En inkluderende skole. En skole som kan bidrar til at alle elever får et utviklende tilbud. En tverrfaglig skole.

Som yrkesutøvere innen velferdstjenestene er barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere opptatt av å gjøre ting som virker. Som universitets- og høgskoleutdannet personell må det vi driver med være kunnskapsbasert, bygget på teori, empiri og systematisert erfaring (erfaringsbasert kunnskap). Hvis vi ikke vet hva som virker, ønsker vi å finne ut av det. Slik burde landets politikere også jobbe. Iverksett politikk man vet virker. Om man ikke vet hva som virker, finn ut av det.

Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv har en interessant kommentar om dette for en ukes tid siden. Med henvisning til NAV reformen og samhandlingsreformen spør hun om man ikke burde prøvd ut dette i mindre skala før man lanserte de store reformene. Finne ut om det virket før man implementerte reformene fullskala. Slik kunne man bygge endringer på kunnskap, ikke på tro, ideologi eller politisk populisme. Kunnskapsbasert politikk.

Stortingsmeldingen om ”Tidlig innsats og bedre læring for elever med særskilte behov” dokumenterer at det trengs forbedringer. Det trengs en klar styrking av skoletilbudet til de som kanskje trenger det mest. Vi i FO har over lengre tid argumentert for en tverrfaglig skole. En skole med flere sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere vil bidra til en mer inkluderende skole. En skole som er bedre rustet til å møte den enkelte elev og dens spesielle behov. Særlig når det gjelder sosiale utfordringer, men også i forhold til pedagogiske utfordringer. Vi kan være et godt supplement til lærerne. Et supplement som gjør lærerne bedre. Bedre på det de skal være gode på (også utdanningsforbundet fremhever andre yrkesgrupper som viktig supplement).

Vi mener at det må opprettes stillinger, at lovverket må endres. En utfordring er at vi ikke vet nok om effekten av helse- og sosialarbeidere i skolen. Vi har mange gode erfaringer, mange gode historier. Eksemplene begynner å bli mange på at disse yrkesgruppene gjør en forskjell i skolen. Men vi trenger mer systematisk erfaringsinnhenting. Vi trenger mer forskning på effektene av sosialfaglig, barnevernfaglig og vernepleiefaglig kompetanse i skolen.

Det er dette politiske eksperimentet jeg skal argumentere for på mandag. Sett i gang systematiske forsøksprosjekt med denne kompetansen i skolen. Forsk på effekten. Det værste som kan skje er at vi vet mer. Om forskningen viser at det gir liten effekt, så kan det være politikerne slipper å høre oss mase om denne tverrfaglige skolen. Det beste som kan skje er at vi legger grunnlaget for en bedre skole. En inkluderende skole. Grunnlag for en reform som ikke øker reformtrøttheten i skolen, men som styrker lærernes muligheter til å utøve sitt fag. En skole som gir et utviklende tilbud til alle.

PS! Av og til brukes uttrykket politisk eksperiment i en negativ valør. Som om man setter i gang politikk uten å vite hva man gjør. La oss snu på det, la det bli en positiv valør. Som om man igangsetter en politikk uten å vite resultatet, men ønsker å vite mer…

Bussing!

Bussing av barn med dårlige norskferdigheter er nok en gang blitt aktualisert. Av SV og Ap. Dessverre. Heikki Holmås ønsker at barn som ikke består norsktest skal bli tilbudt buss til en skole med elever der flertallet kan flytende norsk. Det er mange problemstillinger ved dette. Mulig Heikki og andre har gode svar på disse, men jeg har enda ikke sett dem.

–          Hvordan skal man definere hvem som skal tilbys bussing? Er det bare barn med flerkulturell bakgrunn eller alle barn som stryker på testen? Hva da med norsk-etniske barn som er dårlig i norsk? Barn med spesifikke språkvansker, utviklingshemning eller annet? Skal disse også busses?

–          Hvordan skal man sikre at det blir frivillig bussing? Vil det ikke fort bli et utilbørlig press på foreldre om å takke ja til bussing hvis man får tilbud om det? Kan foreldre stole på oppfølgingen av barna på nærskolen hvis det viktigste tiltaket for å styrke norskkunnskaper er å busse dem til ny skole?

–          Hvordan sikre kompetanse på de skolene som har stor majoritet av elever som blir tilbudt bussing? Vil ikke dette tappe kompetansen fra skolene på østkanten i Oslo?

Jeg er sterkt i mot bussing av elever. Vi kan sammenligne dette med tilbudet elever med utviklingshemning får. Vi ser i større og større grad en segregering av tilbudet. Foreldre som ønsker tilbud i nærskolen blir sterkt oppfordret til å bytte skole. Foreldre ønsker først og fremst det beste for barna sine. Da er det svært vanskelig å stå på kravet om å kunne få et tilbud fra sin nærskole. Særlig om den beste kompetansen blir samlet i enkelte skoler.

Forslaget fra Heikki vil skape en ny kategori barn, flerkulturelle barn med språkvansker. Dette er en kategorisering som vi ikke ønsker. Her er jeg (for en gangs skyld) helt på linje med Hanekamhaug i FrP. Selvfølgelig er manglende norskkunnskaper en utfordring. Denne utfordringen skal først og fremst møtes på nærskolen. Med ekstra ressurser, kompetente lærere og helse- og sosialfaglig personell som støtte til pedagogene, samt en skoleledelse som tar dette som en utfordring, ikke som ønsker å busse vekk problemene.

Tid til læring

Regjeringen har lagt frem stortingsmelding nr 19 (2009-2010) Tid til læring. For å si det med en gang: Vernepleier er ikke nevnt en eneste gang. Det er ikke overraskende. Men det er trist. Trist, da jeg er overbevist om at flere vernepleiere i skolen hadde styrket læreren og skolen. Trist, da det faktisk står mye bra i meldingen. Trist, når det faktisk er et eget kapittel om flere yrkesgrupper i skolen.

Det er ikke det lureste å begynne med en digresjon, men gjør det likevel. Tid for læring er en underlig tittel på en stortingsmelding. Det kommer selvfølgelig an på hvordan man definerer begrepet læring, men er ikke dette noe man gjør hele tiden? De fleste av oss. I mange ulike situasjoner. Man kan lære det jeg ser på som gode ting, og man kan lære det jeg ser på som dårlige ting. Tid er en konstant enhet. Det er 24 timer i et døgn, 60 minutter i en time. Det er innholdet i de minuttene man er her på jorden som er forskjellig fra person til person. Det er heller ikke slik at alle lærer like raskt. Eller lærer ulike ting like raskt. Noen lærer tall raskt, men lærer empati svært sakte. Andre lærer sosiale ferdigheter raskt, men bruker et helt liv på å lære grunnleggende leseferdigheter. Hva er da ”tid for læring”?

Jeg har opp gjennom årene samarbeidet med mange skoler. Som barnehabilitør er dette en viktig oppgave. Derfor har jeg blitt mer enn gjennomsnittlig opptatt av skolen. Jeg sitter også i driftsstyret i en skole her jeg bor, og til høsten får jeg mitt første skolebarn. En god skole for alle er særdeles viktig.

Det er mye bra i stortingsmeldingen, men jeg er ambivalent. Her er veldig mye bra, så hvorfor kjenner jeg at jeg blir litt arg? Skal prøve å uttrykke det her.

Jeg er helt enig i et av premissene for meldingen. Lærerne er skolens viktigste ressurs. Uten kompetente lærere som faktisk har tid til å utnytte sin kompetanse innenfor kjerneoppgavene sine så får vi en dårlig skole. Derfor er tiltak som styrker lærerne og rammene for lærerne viktige.

Elevene lærer hele tiden, de lærer i klasserommet, de lærer i friminutt, de lærer på vei til skolen. Det er nødvendig å tenke helhetlig rundt skoledagen. Etter å ha jobbet med barn med utviklingshemning har for eksempel fordelingen av kompetanse og tidspunkt undret meg. Lærere med lang erfaring og utdanning har fullt fokus på eleven i kanskje 40-50 % av en time på skolen. Ellers er det assistenter, drosjesjåfører og andre som er sammen med dem. Husk; elevene lærer hele tiden.

Koordinering av de ulike delene av barnas hverdag er viktig. Det sies også i meldingen. Helhet trekkes frem som en viktig faktor. Foreldre, barnevern, helsesektoren og skolen skal samordnes bedre. Det er vell og bra, men det er vanskelig så lenge skottene mellom de ulike systemene fortsatt skal være tilstede. Fremdeles tar helsesektoren seg av helse, barnevernet tar seg av barnevernting, foreldre skal drive oppdragelse og lærerne skal drive læring. Igjen; læring skjer hele tiden. Skottene må bli mindre. En tverrfaglig skole kan bidra til dette. Det har vi ikke i dag. Skolen er en av de siste offentlige tjenesteområdene der tverrfaglighet ikke utnyttes som en ressurs. «Ansatte i skolen har ikke medisinsk eller helsefaglig kompetanse», står det i meldingen. Nettopp!

Helseområdet vies mye plass i meldingen. Det er strålende. Medisinering er et uløst problem i skolen. Skolehelsetjenesten skal styrkes. Vel og bra, men hvorfor beskrives skolehelsetjenesten som noe på siden av skolen. Helsetjenestene må integreres i hele skolens virksomhet. Medisinering handler ikke om enkle prosedyrer. Her trengs det oppfølging, kompetanse om virkning og bivirkning. Det kreves tett oppfølging….av vernepleiere?

I det siste har vi hørt om vold i skolen. Lærere opplever volds problematikk, blir utsatt for vold av elever. Jeg har skrevet om vold tidligere i bloggen min. Det trengs et økt fokus på dette, av folk som har kompetanse på området, som er tilstede i skolehverdagen, av ….vernepleiere?

Mange lærere forteller om en skolehverdag der de er mer sosialarbeidere enn lærere. Elever har store utfordringer knyttet til sosial kompetanse. Det trengs tid for læring. Tid til øving i sosial kompetanse. Av fagfolk med kompetanse på dette….av vernepleiere?

«Å få helsefaglig og spesialpedagogisk hjelp til elever med særskilte behov vil være av avgjørende betydning når det gjelder å avlaste lærerne” står det i meldingen. Vernepleierutdanningen er eneste utdanning som har et slikt helhetlig fokus. En helhetlig integrert kompetanse innen helse, sosialfag og pedagogikk. Men nevnes det i meldingen. Nei. Skal staten sette i gang tiltak som styrker dette. Ikke så vidt jeg kan se.

Ikke misforstå meg, det er flott at meldingen er så klar på at flere yrkesgrupper skal inn i skolen. Men det er for meg underlig at det er mer fokus på kompetanse i kopiering og inspeksjon enn vernepleierfaglig arbeid i skolen. Det er for meg et mysterium som jeg gjerne skulle funnet mer ut av. Er det noen som kan hjelpe meg?

(heldigvis ligger det i punkt 5.4 noen tiltak der vi vernepleiere må jobbe knallhardt for å bli inkludert)

En skole for alle!

Skolepolitikk har for såvidt interessert meg alltid. Da stort sett i forbindelse med skoletilbudet for elever med utviklingshemning. Her er det store utfordringer. Utfordringer som jeg med hele mitt hjerte og hele min hjerne mener at vernepleiere skal være med på å løse. Vernepleiere bør ha en større plass i skolen enn det vi har i dag.

Men det var ikke helt det jeg tenkte å skrive om i dag. Kanskje en annen gang (noen har gjort det her). Poenget mitt i dag er; skolene må brukes, brukes av alle, hele tiden. Her på Bjørndal har vi en flott stor ungdoms- og videregående skole. En skole som i sin fysiske utforming er helt spesiell. I samme bygg er en idrettshall, og et offentlig bibliotek. Her om dagen var det plandag i barnehagen til min barn på 2 og 5. Hva annet enn en bibliotektur passer da. Bra pappa? Med fortid som pappa i foreldrepermisjon i nærheten av Grünerløkka, er kafe-radaren på når man er på tur med barna. For å si det mildt; her på Bjørndal er kafé mulighetene litt dårligere enn på løkka. Da ble jeg fryktelig glad da bibliotekaren kunne opplyse om at skolens kantine var åpen for alle. Jeg og mine to barn var ikke i tvil; kafé.

Vi kjøpte oss litt mat og satt oss ned (nå kommer poenget snart!!!). etter bare et par minutter kom en elev bort til oss. Hun hadde t-skjorte som viste at hun var en slags elev vakt eller ordenselev eller lignende. Hun kunne opplyse at det snart var storefri og det var da ikke tilrådelig med små barn der da. Jeg takket for opplysningen, men begynte fort å tenke. Hvorfor ikke tilrådelig? Er miljøet så tøft der? Tar vi opp plassen? Hvorfor? Far på 37 ble litt bekymret, gutt på 5 ville gå, jente på 2 hygget seg med sin risifrutti!

Uansett; vi måtte spise opp. Etter et par minutter kom det enda en bort til oss. Tydeligvis en ansatt på skolen. Her var fokuset et annet. «Så flott å se dere her! Av og til har vi pensjonister her, av og til barnehager, flott at dere er her.» Far ble glad, gutt på 5 ville fortsatt gå, mens jente på 2 snart var ferdig med sin risifrutti (gutt på 5 slukte sin risifrutti med en gang vi hadde snakket med første person).

Poenget mitt i dag er det som ble sagt av den ansatte på skolen. Vi må bruke skolebygningen som et samlingslokale, hele døgnet. Vi må se på elever, skolens ansatte som en ressurs for nærmiljøet, og også resten av befolkningen som en ressurs for skolen. Kantinen og biblioteket på Bjørnholt kan være et godt eksempel der det kan tilrettelegges for dette. Flott! Vi kommer uansett til å dra tilbake til kantinen (men kanskje holde oss unna storefri?)!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑