IMG_0635 - versjon 2Ok. Hvis Aftenposten og Jan Bøhler nå er ferdig med å skylde på foreldrene kan vi kanskje begynne å snakke om politikk? For. Når skolene bruker enkeltvedtak til å skaffe ekstra penger. Når politikere svikter i skolepolitikken. Og når Aftenposten fokuserer på dårlige foreldre som årsak til dårlige norskkunnskaper. Da blir jeg sint. Det er nemlig min datters venner Aftenposten har skrevet om de siste dagene. Og mine naboer. Om barn med flerspråklig bakgrunn som trenger særskilt norskopplæring.

Eller er det egentlig det? Gode språkkunnskaper er viktig. Særlig viktig er det at barn lærer seg godt norsk. Det er en inngangsport for videre læring og inkluderende nærmiljø. For en som meg, med norskspråklig bakgrunn bosatt i landets mest innvandrertette bydel er barnas norskkunnskaper et stadig tilbakevendende tema. Språk er kanskje den faktoren som bekymrer meg mest ved å bo der jeg bor. Jeg vet at det er en faktor som betyr mye for mange, også mange med flerspråklig bakgrunn. Er språkmiljøet godt nok? Får ungene mine en dårligere norskopplæring når mange av elevene på skolen ikke snakker godt nok norsk? Bør jeg flytte eller skifte skole for å sikre best mulig læringsmiljø for mine barn?

Aftenposten har de siste dagene prøvd å vise at norskkunnskapene til barn med flerspråklig bakgrunn ikke er gode nok. Statistikken som vises frem skaper bekymring. Men når så stor andel med flerspråklig bakgrunn tester så dårlig at de trenger enkeltvedtak for særskilt norskopplæring, i vårt tilfelle 100 % av førsteklassingene med flerspråklig bakgrunn, er det grunn til å stille spørsmål ved hvordan dette fremstilles. Særlig når Aftenposten legger så stor vekt på ansvaret foreldrene selv har. Det er selvsagt riktig at vi foreldre har et stort ansvar, men det kan nesten virke som ingen foreldre med flerspråklig bakgrunn er gode nok i sin oppfølging av barna sine. Dette er selvsagt bare tull.  Dette handler ikke om dårlig foreldre. Kanskje handler det heller ikke om dårlig språk. Det kan være at en del av dette handler om dårlig statistikk og dårlig politikk. Min datters venninne leste og skrev norsk før hun begynte på skolen i høst. Jeg har selvsagt ikke testet henne i norsk, men ser på henne som en god språkmodell for min datter. Hun er rett og slett bedre i norsk enn datteren min. Denne venninnen er en av dem som har fått enkeltvedtak om særskilt norskopplæring. Hun er ikke den eneste. Når så stor andel av barn med flerspråklig bakgrunn kvalifiserer til enkeltvedtak, så er det grunn til å se på validiteten av en slik testing og hvilken effekt slike resultater får. Gir det intensiver til at folk med god norsk flytter til innvandrertette bydeler, eller bidrar det til større grad av skepsis? Sikrer det at språklige rollemodeller blir værende på nærskolen eller at de velger andre muligheter? Utløser det gode tiltak eller bidrar det bare til ytterligere stigmatisering av enkeltpersoner, grupper og bomiljø?

Språk er viktig. Derfor handler dette om vilje til politisk styring. For det første må finansieringssystemet forandres. Skoler i områder med stor grad av flerspråklig befolkning må sikres økte midler gjennom allmenne kriterier, ikke gjennom enkeltvedtak. Kanskje er det grunn til å spørre om det fattes vedtak for å utløse midler, ikke for å hjelpe enkeltelever. Jeg vet om tilfeller der barn har fått vedtak uten testing. Dette er misbruk av enkeltvedtak som et viktig virkemiddel for dem som trenger det, og fremmer en diskriminerende og stigmatiserende praksis. For det andre må fritt skolevalg fjernes. Det må være vanskelig eller tilnærmet umulig å velge annen skole enn den man geografisk tilhører. Selv om det kanskje er liten grad av ”hvit flukt” fra skolene med stor grad av elever med flerspråklig bakgrunn, er det grunn til å tro at mange av dem som velger andre skoler er ressurssterke familier med gode norskkunnskaper. Nærskolen trenger disse for å sikre et godt norskspråklig miljø. For det tredje må kontantstøtten fjernes, og barnehagene bli billigere. Mulighet til å gå i barnehage er svært viktig. Dette gjelder også aktivitetsskolen. Det må skapes arenaer der barn lærer norsk, også utover den korte skoledagen. For det fjerde må det bli større grad av voksentetthet i skolen. Er det rart at familier velger andre skoler når klassestørrelsene er ned mot halvparten av det som er på nærskolen? Vi trenger en skole med færre elever per lærer, men også en mye større grad av vernepleiere, barnevernpedagoger og andre helse- og sosialarbeidere som kan bidra til høy kompetanse på utfordringer som lærerne ikke bør trenge å bruke tid på. Og for det femte trengs det en enda sterkere satsning på språkopplæring i barnehagene. Kanskje trenger man intensive språkopplæringsprogram etter modell fra språkopplæringen som drives av blant andre habiliteringstjenestene overfor barn med forsinket språkutvikling. Her kan man også tenke seg program som også møter barna hjemme.

Noen av disse tiltakene høres dyre ut, men det er liten tvil om at de langsiktige innsparingene vil være store. Ikke bare når det gjelder økonomi. Vi trenger skolepolitikere som tørr å tenke helhetlig, ikke politikere som skylder på foreldre med innvandrerbakgrunn. Det fortjener både min datter og hennes venner. Det handler  om politikk og kanskje dårlig statistikk, ikke dårlige foreldre!