I dag var det en klok dame som sa at skuffelse ikke bidrar til noen ting som helst. At det sjelden kommer noe konstruktivt ut av denne følelsen. At sinne var bedre. I prinsippet er jeg enig. I prinsippet. Men. Akkurat nå er jeg ferdig med å være sint. Sint på vegne av alle de barna som hadde fortjent bedre. Alle de barna som ikke profiterer på den monofaglige og monoprofesjonelle skolen. Jeg er ferdig, skuffet og resignert. Les mer «Faen. Kanskje det er på tide å gi opp den tverrfaglige skolen?»
Jeg husker første gangen jeg jobbet for en som fremviste alvorlig utagerende atferd. Selvsagt husker jeg det, selv om det er mange år siden. Vi kunne oppleve inntil 200 angrep eller trusler om angrep i løpet av en vakt på 8 timer. Det var utfordrende for oss, både faglig og personlig. Det var ikke minst utfordrende for henne. Hun hadde det vanskelig. Les mer «Vernepleiere før vektere»
Det begynner riktig nok å bli en del år siden. Siden jeg jobbet i habiliteringstjenesten for barn. Siden jeg veiledet ansatte i barnehager og skoler. Veiledet dem som jobbet for barn med utviklingshemming og/ eller autisme. Men. Det er vanskelig å glemme det mange av oss har ment lenge. Deler av skoleverket svikter. Svikter barna. Les mer «Uten mål og mening!»
… kom jeg fram til at den egentlige drivkraften, den som gir meg klump i halsen, er når jeg får andre til å sveve. Den blandingen av enorm glede, stolthet, mestring og trygghet man ikke klarer å skjule, men som sender signaler til omverden med hele kroppen. Les mer «Sveve»
Ideen er jo strålende. Klassen får noen maiskorn på en flaske når de oppfører seg bra. Når flasken er full poppes dem til popcorn. En knallbra ide. Popcorn som belønning. Ja, bortsett fra at datteren min ikke liker popcorn. Hva da…?
Jeg vet ikke helt når debatten sporet av. Men det er lenge siden. Lenge før Venstrepolitikeren Sanna Sarromaa uttalte seg om situasjonen for Filip. Han med Down syndrom og autisme som går på skole med barn uten diagnose. Lenge før kritikken mot henne ble så stor at det ble en debatt om debatten, og ikke om inkludering. Det eneste jeg vet er at diskusjonen den siste uken viser at debatten om inkludering virkelig har sporet av. Det må vi gjøre noe med.
Lørdag morgen våknet jeg til nyheten om at skolene i Søndre Nordstrand, min bydel, slår andre skoler i landet. Det var Aftenposten som meldte det. Jeg tipper det var ment som en gladnyhet om osloskolen. Overskriften «Søndre Nordstrand slår Trondheim» burde jo være drømmeoverskriften for en utflyttet bergenser. For meg var det ikke det. For. Jeg er egentlig dritt lei av å bli minnet på at den bydelen jeg bor i ikke er like bra som vestkantbydelene. Jeg driver nemlig ikke med konkurranse. Verken på vegne av meg selv, barna mine eller skolen min. Jeg har det helt fint med å ha det bra.
Aftenpostenoppslaget forrige helg fremhever resultatene på nasjonale prøver. Bydelen min blir beskrevet som en av flere svake bydeler. Debatten etterpå har vært helt tullete. Debatten har nemlig hatt fokus på om tallmaterialet stemmer eller ikke. Stemmer det at Osloskolene er landets beste? Eller er det bare høyrebyråden som vil kaste (falsk) glans over sitt eget skoleprosjekt nå før valget? Det kan være at jeg er en lite ambisiøs pappa, men vet du hva? Jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg ikke om osloskolen er landets beste eller ikke. Det jeg bryr meg om er om barna mine, og naboens barn, lærer det de skal lære. Jeg bryr meg om om skolen er i stand til å endre seg om de ikke gjør det. Og jeg bryr meg om om barna har det bra.
Debatten har hatt fokus på om osloskolen har større andel elever med fritak enn andre, og at en dermed ikke kan sammenligne resultatene. Det kan nesten høres ut som om det er fritaket i seg selv som er problematisk. Det er selvsagt ikke problematisk når skole og foreldre blir enige om at denne testen ikke er fornuftig for denne eleven. Eksempelvis på grunn av kort botid i norge eller at en er innlagt på sykehus. Det er mange grunner til at folk får fritak.
Debatten denne uken om elevtesting sier meg en eneste ting. Nasjonale prøver må ikke brukes til å sammenligne skoler, men til å sikre at den enkelte elev lærer det den skal lære. Elevtestingen må ikke være en del av en konkurranse mellom skoler. I enhver konkurranse finnes det tapere. Så lenge målingene sier lite om selve skolebidraget, men nesten utelukkende noe om resultatene, er det ikke vanskelig å finne ut av hvilke skoler som blir taperne på slike resultatlister. Dette uten å vite noe særlig om hvor god skolen er eller ikke er. Det kommer an på utgangspunktet til elevene. Da bidrar slike tullete tall til å påpeke skolens ufortreffelighet, i stedet for å bygge opp om alt den gjør bra. Skolen min er i en klar positiv tendens der lærere, skoleledelse og foreldre jobber knallhardt for å styrke skolen og dens omdømme. Da trenger vi ikke denne debatten. Ikke i det hele tatt.
Kanskje det mest triste og provoserende i debatten denne uken er at det ender opp med at ”min” hardtarbeidende rektor må bruke tid på å legge frem tall og informere foreldre, istedet for å bruke sin dyrebare tid på å sikre at mine barn får god undervisning. Det er skikkelig bra at skolen min nå har sendt ut informasjon om dette til klassekontakter, men at skolen er nødt til å bruke tid på å legge frem fritakstall fører oss ingen vei i debatten om best mulig skole.
Jeg er en varm tilhenger av testing. Godt utviklede tester som måler hvordan min sønn og min datter gjør det i forhold til kvalitetssikrede nasjonale normer. Tester som også kan gi skolen læring i hvordan den videre oppfølgingen skal være for å oppnå formålene til skolen. For den enkelte elev og for elevene som helhet. Vi trenger ikke tester som fører til en debatt om hvordan man kan bruke dem til å sammenligne skoler. Derfor må den tredje veien i denne debatten mer frem. Vi kan ikke fortsette å krangle om testing eller ikke testing. Tull med tall eller tullete tall. Vi må komme videre. Slik ser jeg det for meg:
Der kommer hun. Testdamen med testkofferten. Som vanlig helt uanmeldt. Verken lærere, rektor, elever eller foresatte visste om det. Hun bare kom. Testet. Og gikk igjen. I år var det visst på våren hun kom. I fjor var det på høsten. Helt uforutsigbart. Selvsagt. Hennes jobb er jo å kvalitetsikre det arbeidet skolen gjør. Ikke å måle hvilke skole som er best. Hun tester om elevene har lært det de skal lære. Og kommer med forslag til forbedringer. Først og fremst forbedringer knyttet til den enkelte elev. Oppdager hun at det er flere som har samme utfordringer kommer hun selvsagt med innspill til strukturelle endringer.
Lærerne er minimalt opptatt av testen. De er opptatt av at elevene lærer. Ikke lærer for å gjøre det bra på testen, men for at de skal lære å lære. Nemlig. Derfor er testingen en naturlig sikkerhet for å sjekke at det de driver med er den rette måten. Om testen viser forbedringspotensial gir det grunnlag for endring. Helt nødvendig endring som gode profesjonsutøvere tar som en naturlig del av en kunnskapsbasert praksis.
Det er noe underlig, men akk så forutsigbart ved debatten etter kronprinsparets skolevalg denne uken. Underlig fordi den i all hovedsak handler om monarkiet, og ikke skolepolitikk. Forutsigbart fordi landets republikanere, særlig på venstresiden av norsk politikk, bruker anledningen til å snakke om et kongehus som beveger seg bort fra folket.
Dette synes jeg er synd. For selv om jeg er republikaner synes jeg det er noe mye mer viktig å diskutere etter kronprinsparets avgjørelse enn monarkiet. Nemlig skolen. Kanskje det viktigste av alt. Den arenaen som på en eller annen måte samler oss alle til et slags fellesskap. Jeg synes selve ideen som fellesskolen bygger på er flotte greier. Ja, jeg er nærmest forelsket i nærskolen. Selv om kanskje ikke vår fremtidige konge mener det, så mener jeg at fellesskolen er helt konge.
Fellesskolen skal gi hver enkelt elev individuell oppfølging, uavhengig av elevens forutsetninger. Den skal sikre at Brage med utviklingshemning lærer å lese og regne slik at han kan leve et selvstendig liv. At Iman med foreldre som flyktet til Norge lærer seg godt nok norsk til å delta på arbeidsmarkedet på like vilkår. At vår kommende dronning er god nok i engelsk til å kunne gifte seg med en engelsk prins. Fellesskolen skal gjøre forskjell på folk. Den skal nettopp bygges opp rundt forskjellene våre. Hvis den ikke ser forskjell på folk vil den mislykkes i å gi alle like muligheter. Den vil svikte i å bidra til at Brage, Iman og vår kommende dronning får oppnådd det de vil her i livet. Og samtidig med dette skal den sørge for at vi alle lærer å omgås med dronninger og utviklingshemmede. At vi ikke bare funker, men at vi funker sammen.
Felleskolen er ikke bare noe vi har felles på skolen. Fellesskolen er bygget på prinsippet om nærhet. Nærhet til et bomiljø. Skolen er noe mer enn en skole. Det er en av grunnsteinene i et nærmiljø. Skolediscoen, sommeravslutningene og si Hei kampanjen er sentrert rundt skolen. Skolen bidrar til nærmiljøet som ingenting annet.
Når kronprinsparet velger bort nærskolen gir det klare signaler. De sier at de gjør det de mener er best for sine barn. Slik de fleste foreldre vil gjøre for sine. Men. Hvis fellesskolen ikke er god nok for kommende dronninger som er redd for å ikke bli gode nok i engelsk, hvordan kan den da være god nok for Abdulla som trenger spesialundervisning for å lære eller for Kari som bor på institusjon?
Jeg er dog ikke bare forundret. Jeg er nesten litt provosert. Provosert av at så mange legger skylden på et kronprinspar som bare bruker den retten så mange tydeligvis har tatt for gitt. Retten til å velge. Det er ikke mange år siden denne valgfriheten ikke ble tatt for gitt. Nå er til og med norsk venstreside påpasselig med å si at foreldre selvsagt skal få gjøre som de vil. Er det virkelig så lett. At vi skal drive å moralisere over enkeltpersoners personlige valg for egen familie, men hegne om valgfriheten de benytter? Selvsagt ikke. Hvis vi driver og moraliserer over enkeltpersoners valg sier vi jo nettopp at ”there is no such thing as society”, gjør vi ikke?
Alle mulige folk velger andre skoler enn nærskolen for barna sine. Her på Bjørndal er dette ett hett tema. Her bor det ingen prinser eller prinsesser. Her bor folk. Folk som også vil gjøre det beste for barna sine. Jeg nekter å moralisere over naboene mine som nettopp velger bort nærskolen. Riktignok er det kanskje ikke så mange som kan velge en riking skole som vår kommende dronning skal gå på, men konsekvensen er mye av den samme. Nærskolen får rykte på seg for å ikke være god nok (kanskje også av og til et helt riktig rykte). Nærskolen mister penger da pengene følger eleven, og tilbudet blir skåret ned. Klasser blir slått sammen. Enda flere elever per lærer. Men, skal vi skylde på dem som tenker på det beste for barna sine? Skal vi kreve at de kongelige er folkelige, må vi også tillate at de gjør som folk. Tenker på sine egne unger (i tillegg til kongeriket). Vi kommer ingen som helst vei om vi skal klage på dem som benytter seg av valgfriheten. Vi må ta diskusjonen fra enkeltpersoners valg til politikken.
For eksempel må vi stille spørsmål om kronprinsparet faktisk skal ha mulighet til å betale seg bort fra nærskolen. Valgfriheten til høyresiden blir ofte de rikes valgfrihet. Når ressurssterke familier velger bort fellesskolen er det mer enn naivt å tro at dette ikke får konsekvenser for skolen og resten av elevene. Vi må slutte å tilrettelegge for fritt skolevalg.
Men. Hovedsakelig er selvsagt problemet at fellesskolen først og fremst har vært tilpasset gjennomsnittseleven. At den har vært en enhetsskole mer enn en fellesskole. Når verken de ”flinkeste” eller de ”dårligste” elevene passer inn har vi et stort problem. Da hjelper det ikke med bedre lærere og mer tvungen arbeidstid. Vi trenger en fleksibel skole med enda flere voksne. Færre elever per lærer, flere andre voksne med lang utdanning. Vi trenger en skole med mindre kontroll og mer kunnskapsbasering.
Vi må sammen sørge for at nærskolen er det naturlige valget både for folk og prinsesser. Da må vi flytte debatten fra slottet til stortinget.
«Dernest kan en sørge for at voksentettheten blir større slik at hver elev blir sett, og økt tverrfaglighet slik at norsklæreren har tid til å være norsklærer.»
Nok et lite innlegg om skole. Denne gangen som en reaksjon på at noen ønsker å busse elever med dårlige norskkunnskaper bort fra nærskolen. Dette ble publisert på aftenposten sine nettsider her om dagen:
Gode skoler, ikke gode busser
Kristjánsson vil busse bort bestevennene til datteren min. Han vil frata barna i gaten felleskapet nærskolen representerer. Når han i Aftenposten 12. mars argumenterer for bussing av barn fra øst til vest i Oslo, vil han skape et ”de” og et ”vi” som folk i liten grad tenker på før noen setter seg på bussen.
Det er selvsagt riktig at Oslo øst har sine utfordringer. Språkkunnskaper er en del av dem. Satsning på norsk er svært viktig. Den satsningen må foregå i nærskolen og i nærmiljøet. Ved å busse bort barna sier Kristjánsson at nærskolen ikke klarer utfordringene. Hvis det er et problem med bussing i privat regi, slik som Kristjánsson skriver, løser en det ikke med mer bussing. En løser det med å innskrenke muligheten til fritt skolevalg.
I stedet for å busse barna bort fra vennene sine bør utfordringen til norske politikere være hvordan skape nærskoler som både sikrer norskkunnskaper og gode nærmiljø. De kan begynne med å vurdere om finansieringsmodellen ivaretar behovet for særskilt satsning på norsk. Dernest kan en sørge for at voksentettheten blir større slik at hver elev blir sett, og økt tverrfaglighet slik at norsklæreren har tid til å være norsklærer.
Utfordringen om gode nærskoler må gå til både høyre og venstresiden i norsk politikk. Hvis en absolutt skal gi venstresiden en utfordring, slik som formålet med spalten i Aftenposten er, bør det være hvordan en kan kartlegge barns språkferdigheter i barnehagen på en slik måte at den kan gi grunnlag for gode intensive språktreningsprogram før barna begynner på skolen.
Vi trenger ikke gode skolebusser i Oslo. Vi trenger gode skoler.
Cato Brunvand Ellingsen
Pappa på Bjørndal
PS1: Jeg har skrevet om bussing før. Da var det Heikki Holmås som ønsket det.
Les også mitt innlegg «Dårlig politikk, ikke dårlige foreldre» for mer om språk og skole.
Cato Brunvand Ellingsen 