Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Åpne søk
Stikkord

valg

Frihet, likeverd og valg. Del 2. Senterpartiet.

Kjersti Toppe, Senterpartiet
Kjersti Toppe, Senterpartiet

«Likevel mener altså stadig fler at det skal være en offentlig oppgave å sikre lik tilgang til helsetjenester uten påvist helsegevinst. Å basere politikk på stemningsbølger gjør myndighetene dårligere i stand til å håndtere økte krav generert av et voksende privatmarked for helsetjenester vi strengt tatt ikke trenger. Totalt sett vil det gi befolkningen en dårligere helsetjeneste og skape unødige behov og engstelser.»

Det er valgkamp. Mange viktige saker blir diskutert i media og mellom landets politikere. Saker som også er aktuelle for personer med funksjonsnedsettelse. For å sikre et inkluderende og likestilt samfunn er det dog avgjørende å sette ekstra fokus på politikken overfor personer med utviklingshemning og annen funksjonsnedsettelse. Denne delen av politikken har dessverre liten fokus i disse dager. Derfor har vernepleieren.com sendt en oppfordring til landets partier. Skriv et blogginnlegg om et valgfritt tema som på en eller annen måte omhandler politikken overfor personer med utviklingshemning/ funksjonsnedsettelse. (Les brevet mitt her: Til de politiske partiene)

Her kan du lese første del av denne serien, innlegget til Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen om arbeid.

Nummer to ut i denne serien er Senterpartiets Kjersti Toppe. Hun er nestleder i Helse- og omsorgskomiteen på stortinget. Hun skriver om tidlig ultralyd og helsepolitikk. Et viktig politisk tema som også mange ganger er omtalt her på bloggen.

Tidlig ultralyd: rett til å vite hva?
Debatten om tidlig ultralyd er et skoleeksempel på en moderne helsedebatt der følelsesbaserte ønsker, reelle teknologiske muligheter, etisk ansvar og et skrikende behov for økonomiske prioriteringer sauses i sammen og tilslører fakta. Skal helsevesenet kunne løse de viktigste oppgavene på en god måte, må vi luke ut kostnadsdrivere som ikke gir økt helsegevinst. Tidlig ultralyd til alle gravide er en slik kostnadsdriver. I tillegg aktualiserer debatten spørsmålet om hvor de etiske grensene skal gå når teknologien tilbyr stadig nye muligheter til å få vite.

Alle faginstansene regjeringen har innhentet råd fra om tidlig ultralyd er entydige på at et tilbud om ultralyd til alle gravide i uke 11-13 ikke gir økt helsegevinst verken for mor eller barn. Likevel mener altså stadig fler at det skal være en offentlig oppgave å sikre lik tilgang til helsetjenester uten påvist helsegevinst. Å basere politikk på stemningsbølger gjør myndighetene dårligere i stand til å håndtere økte krav generert av et voksende privatmarked for helsetjenester vi strengt tatt ikke trenger. Totalt sett vil det gi befolkningen en dårligere helsetjeneste og skape unødige behov og engstelser.

Ultralyd tilbys i dag alle gravide i uke 17-19 som en del av svangerskapsomsorgen. Fastlege kan også henvise til tidlig ultralyd i uke 11-13 for eksempel ved blødninger eller uro hos den gravide. Ultralyd som del av svangerskapsomsorgen gir svar på om fosteret lever og vokser normalt. Slik ultralyd alene vil likevel sjelden gi andre medisinske svar uten fosterdiagnostikk, som fostervannsprøve. Fostervannsprøve gir en liten økning for risiko for spontanabort.

I debatten gjøres det likevel ikke forskjell på tidlig ultralyd i svangerskapsomsorgen og tidlig ultralyd brukt som ledd i fosterdiagnostikk. Men det er stor forskjell på ultralyd for å se om fosteret lever og det å diagnostisere kromosomfeil.

Debatten om tidlig ultralyd til alle handler derfor egentlig om fosterdiagnostikk. Først og fremst gjelder det påvisning av Downs syndrom, som er eneste tilstand som oppdages enklere tidlig i svangerskapet. I dag er det mulig å gjøre fosterdiagnostikk i Norge etter bestemte kriterier. Da er ultralyd sammen med blodprøve og fostervannsprøve veien å gå til sikker diagnose. Mødre over 38 år har fått tilbudet automatisk. Det samme tilbudet får familier med økt risiko, for eksempel tidlig født barn med arvelig belastet sykdom. Loven åpner også for at gravide som er i en vanskelig livssituasjon og som mener at de ikke vil ha ressurser til å kunne motta et barn med funksjonsnedsettelser, kan få tilbud om fosterdiagnostikk.

Nå tar flere til orde for å liberalisere loven, fjerne kriteriene og gi alle kvinner en rett til å få utført fosterdiagnostikk på barnet de bærer. Med svært lav risiko for at noe faktisk er galt skal friske mødre og fostre få tilbud om kostbare undersøkelser. Faren for feildiagnostisering er også tilstede. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten konkluderer med at ultralyd i uke 11 – 13 skiller dårlig mellom friske fostre og fostre med hjertefeil, og at man finner få av fostrene som faktisk har hjertefeil. Mange av fostrene som ser ut til å ha hjertefeil i tidlig ultralyd, har det likevel ikke i oppfølgingsundersøkelse.

All erfaring viser at et tilbud til alle oppfattes som en anbefaling. Dermed blir fort retten til å vite en følelse av plikt til å skaffe svar. Spørsmålet om abort vil automatisk bli noe langt flere gravide må forholde seg til. Noen vil også føle et ansvar for å skaffe samfunnet friske eller syndromfrie barn.

Selv med dagens lovverk forteller foreldre om et lite tolerant samfunn for de som ønsker å bære fram et barn med funksjonsnedsettelse. Erfaringene fra Danmark er tydelige. Tidlig ultralyd og fosterdiagnostikk som et offentlig tilbud for alle har ført til drastisk reduksjon av barn født med Downs syndrom. Også jentefostre med Turner syndrom blir abort i 87 prosent av tilfellene. Dette er den vanskelige etiske siden ved det å gjøre fosterdiagnostikk til et tilbud for alle i Norge. Debatten er viktig å ta.

Har foreldre et ansvar for å få friske barn? Er retten til å vite viktigst? Og skal helsevesenet tilby friske mennesker kostbare tjenester uten helsegevinst?

Kjersti Toppe
Nestleder i helse- og omsorgskomiteen
Senterpartiet

2

Frihet, likeverd og valg. Del 1. Arbeiderpartiet.

Anette Trettebergstuen
Anette Trettebergstuen

«Vi må komme dit at arbeidsgivere, slutter å tenke på folk med nedsatt funksjonsevne som en enhetlig gruppe som trenger ekstra tilrettelegging. Alle trenger vi tilrettelegging i en eller annen form. Og jo mindre universelt utformet arbeidsplassene er desto mer tilrettelegging vil vi ha behov for.»

Det er valgkamp. Mange viktige saker blir diskutert i media og mellom landets politikere. Saker som også er aktuelle for personer med funksjonsnedsettelse. For å sikre et inkluderende og likestilt samfunn er det dog avgjørende å sette ekstra fokus på politikken overfor personer med utviklingshemning og annen funksjonsnedsettelse. Denne delen av politikken har dessverre liten fokus i disse dager. Derfor har vernepleieren.com sendt en oppfordring til landets partier. Skriv et blogginnlegg om et valgfritt tema som omhandler politikken overfor personer med utviklingshemning/ funksjonsnedsettelse. Hvordan skaper vi et inkluderende samfunn? Hvordan bygger vi ned samfunnskapte barrierer? Hvordan sikre at nasjonale politiske og faglige føringer får gjennomslag og betydning for den enkelte? Hvilke konkrete tiltak må settes i verk? (Les brevet mitt her: Til de politiske partiene)

Første parti som har tatt utfordringen er Arbeiderpartiet. Deres stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen skriver om arbeid. Det synes jeg er flotte greier. Dette er et viktig tema. Under ser du hvordan AP har løst utfordringen min. Innholdet i innlegget er det din jobb å kommentere. Tar du utfordringen?

Løsningen er å øke innsatsen og lykkes!
Vår politikk og hele vårt felles velferdssamfunn baserer seg på at alle gjør sin plikt for å kunne kreve sin rett. At alle i arbeidsfør alder som kan, jobber. Norge trenger økt arbeidskraft fremover. Det er derfor et paradoks at mange godt kvalifiserte og velutdannede folk med nedsatt funksjonsevne både vil og kan jobbe, men ikke slipper til.

Arbeiderpartiet vil legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan arbeide. Derfor er den såkalte Jobbstrategien, som skal bistå unge med nedsatt funksjonsevne i arbeid, en av regjeringens store satsninger.

Skal vi lykkes med å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid er vi nødt til å spille på lag med arbeidsgiverne. Derfor er prosjekter som «Ringer i vannet», der arbeidsgiversiden stiller opp og aktivt rekruterer mennesker med nedsatt arbeidsevne et godt prosjekt.  Vi må komme dit at arbeidsgivere, slutter å tenke på folk med nedsatt funksjonsevne som en enhetlig gruppe som trenger ekstra tilrettelegging. Alle trenger vi tilrettelegging i en eller annen form. Og jo mindre universelt utformet arbeidsplassene er desto mer tilrettelegging vil vi ha behov for. Derfor har vi i plan- og bygningsloven sterke krav til universell utforming.

IA avtalen skal nå reforhandles. Delmål 2 i avtalen er nettopp å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Vi har ikke kommet langt nok her. Men løsningen er ikke å ta målet ut av avtalen. Løsningen er å øke innsatsen og lykkes! Jeg er glad for at arbeidsministeren klart har slått fast at det å finne løsninger for hvordan inkludere flere skal få stor oppmerksomhet i den nye avtalen. Erfaringen til nå er at vi må konkretisere både målet, men ikke minst tiltakene som skal nå målet.

Et eksempel på et konkret mål og tiltak er det store traineeprogrammet vi har igangsatt i staten.  37 stillinger øremerket for de med høyere utdanning og nedsatt funksjonsevne, som ønsker å få arbeidserfaring fra forvaltningen. Dette er en satsning jeg har stor tro på. Hvis den gir de resultatene vi ønsker så er dette en ordning vi bør utvide.

Nav er viktig i inkluderingsarbeidet. Nav har vært gjennom en krevende fase. Reformen er riktig, men det er fortsatt mye som må bli bedre. Heldigvis blir det også bedre med tiden. Nå som reformen er realisert og de fleste barnesykdommene etterhvert kureres, må  vi legge fullt trykk inn på kompetanseheving. Vi vet at det er individuelle løsninger som er løsningen, ikke en felles mal som alle skal passe inn i.

Anette Trettebergstuen, Arbeids- og sosialpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet

2

Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes!

22. juli 2011 forandret Norge. Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes. Hva denne helgen har forandret Norge til. Det er vi som har muligheten til å forandre Norge til et enda bedre land.

Fredag ble hele Norge angrepet. Våre grunnleggende verdier. Åpenhet, demokrati, solidaritet, inkludering. Et angrep mot våre politikere. Og våre fremtidige politikere. Mot våre grunnleggende institusjoner. Noen vil endre landet vårt. Noen bruker ufattelige virkemidler for å nå sine mål. De har angrepet det fineste vi har.

Det er en tid for alt. I disse dager er det tid for sorg og omsorg. Sinne. Jeg forstår dem som også føler på hatet. Det er en tid for følelser. Vi skal føle. Jeg, som mange andre kjenner både sorg og sinne. Men også behov for å vise omsorg. Jeg føler avmakt.

Lørdag våknet vi til et annerledes Norge. Et Norge i kollektiv sorg. Riktig nok et gjenkjennelig Norge, men et land som aldri vil bli helt det samme. Men; det er opp til oss å bestemme hva endringen vil innebære.  Det er vi som bestemmer veien videre. Vi vil ikke ha et land som blir mer lukket. Et land der vi mistenker hverandre, der vi føler oss truet. Vi vil ikke ha et land der  folk blir mistenkeliggjort på bakgrunn av politisk mening, religion eller annet. Vi vil ikke ha et land med mindre demokrati.

Det er du og jeg som bestemmer hva som vil være annerledes. Det er vi som skal bevise at et flerkulturelt Norge ikke bare er mulig, men også et enda bedre land å bo i. Jeg sier ikke at det blir lett. Jeg sier bare at det er mitt ansvar. Og ditt.

Vi må vise gjerningsmannen og hans likesinnede at det er mulig å velge en annen vei. En vei der vi alle står sammen. Står sammen for et enda bedre samfunn. Et inkluderende og flerkulturelt samfunn. Arbeiderpartiet har vært tydelig med sitt mål om å skape verdens mest inkluderende samfunn. Det må vi alle stå sammen om nå.

Arbeiderbevegelsen har lang tradisjon for å stå sammen. Ikke bare vise solidaritet, men også vise handling. Det skal vi også gjøre nå.  Flere av landets helse- og sosialarbeidere har og skal i dagene fremover jobbe med dem som er direkte berørt. Etterpå skal vi sammen jobbe for at vi velger de riktige veiene for å bygge videre landet vårt. Til tross for avmaktsfølelsen jeg nå føler, føles det også meningsfullt å være politisk aktiv. Å stå sammen om noe som er større enn en selv.

Jeg har tidligere skrevet om Aftonbladets kampanje ”Vi gillar olika”. Når tiden er inne trenger også vi en landsomfattende kampanje som er tydelige på at vi priser forskjellighet. Kanskje det er vi i arbeiderbevegelsen som skal ta initiativ til noe slikt.

Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.

Landet vårt kommer til å bli forandret. Det er du og jeg som bestemmer hvordan!

1

Om du vill ha mej…

Om du vill ha mej,
nu kan du få mig så lätt

Håkan Hellström

Håkan Hellström gir ut ny plate i disse tider. Da synes jeg det passer med sitatet over, fra en av de flotte låtene hans. Sitatet er passende for mitt forhold til Fellesorganisasjonen (FO). Jeg har takket ja til å bli innstilt som en av 4 eller 5 i FOs ledelse. Her skriver jeg litt om hvorfor, for det er jo faktisk sånn som dette; Om du vil ha mej (FO), nu kan du få mig så lätt…

(PS! det som står videre er nok mest interessant for medlemmer av FO)

Les mer «Om du vill ha mej…» →

3

Blogg på WordPress.com.

opp ↑