Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Stikkord

vernepleie

Tid til læring

Regjeringen har lagt frem stortingsmelding nr 19 (2009-2010) Tid til læring. For å si det med en gang: Vernepleier er ikke nevnt en eneste gang. Det er ikke overraskende. Men det er trist. Trist, da jeg er overbevist om at flere vernepleiere i skolen hadde styrket læreren og skolen. Trist, da det faktisk står mye bra i meldingen. Trist, når det faktisk er et eget kapittel om flere yrkesgrupper i skolen.

Det er ikke det lureste å begynne med en digresjon, men gjør det likevel. Tid for læring er en underlig tittel på en stortingsmelding. Det kommer selvfølgelig an på hvordan man definerer begrepet læring, men er ikke dette noe man gjør hele tiden? De fleste av oss. I mange ulike situasjoner. Man kan lære det jeg ser på som gode ting, og man kan lære det jeg ser på som dårlige ting. Tid er en konstant enhet. Det er 24 timer i et døgn, 60 minutter i en time. Det er innholdet i de minuttene man er her på jorden som er forskjellig fra person til person. Det er heller ikke slik at alle lærer like raskt. Eller lærer ulike ting like raskt. Noen lærer tall raskt, men lærer empati svært sakte. Andre lærer sosiale ferdigheter raskt, men bruker et helt liv på å lære grunnleggende leseferdigheter. Hva er da ”tid for læring”?

Jeg har opp gjennom årene samarbeidet med mange skoler. Som barnehabilitør er dette en viktig oppgave. Derfor har jeg blitt mer enn gjennomsnittlig opptatt av skolen. Jeg sitter også i driftsstyret i en skole her jeg bor, og til høsten får jeg mitt første skolebarn. En god skole for alle er særdeles viktig.

Det er mye bra i stortingsmeldingen, men jeg er ambivalent. Her er veldig mye bra, så hvorfor kjenner jeg at jeg blir litt arg? Skal prøve å uttrykke det her.

Jeg er helt enig i et av premissene for meldingen. Lærerne er skolens viktigste ressurs. Uten kompetente lærere som faktisk har tid til å utnytte sin kompetanse innenfor kjerneoppgavene sine så får vi en dårlig skole. Derfor er tiltak som styrker lærerne og rammene for lærerne viktige.

Elevene lærer hele tiden, de lærer i klasserommet, de lærer i friminutt, de lærer på vei til skolen. Det er nødvendig å tenke helhetlig rundt skoledagen. Etter å ha jobbet med barn med utviklingshemning har for eksempel fordelingen av kompetanse og tidspunkt undret meg. Lærere med lang erfaring og utdanning har fullt fokus på eleven i kanskje 40-50 % av en time på skolen. Ellers er det assistenter, drosjesjåfører og andre som er sammen med dem. Husk; elevene lærer hele tiden.

Koordinering av de ulike delene av barnas hverdag er viktig. Det sies også i meldingen. Helhet trekkes frem som en viktig faktor. Foreldre, barnevern, helsesektoren og skolen skal samordnes bedre. Det er vell og bra, men det er vanskelig så lenge skottene mellom de ulike systemene fortsatt skal være tilstede. Fremdeles tar helsesektoren seg av helse, barnevernet tar seg av barnevernting, foreldre skal drive oppdragelse og lærerne skal drive læring. Igjen; læring skjer hele tiden. Skottene må bli mindre. En tverrfaglig skole kan bidra til dette. Det har vi ikke i dag. Skolen er en av de siste offentlige tjenesteområdene der tverrfaglighet ikke utnyttes som en ressurs. «Ansatte i skolen har ikke medisinsk eller helsefaglig kompetanse», står det i meldingen. Nettopp!

Helseområdet vies mye plass i meldingen. Det er strålende. Medisinering er et uløst problem i skolen. Skolehelsetjenesten skal styrkes. Vel og bra, men hvorfor beskrives skolehelsetjenesten som noe på siden av skolen. Helsetjenestene må integreres i hele skolens virksomhet. Medisinering handler ikke om enkle prosedyrer. Her trengs det oppfølging, kompetanse om virkning og bivirkning. Det kreves tett oppfølging….av vernepleiere?

I det siste har vi hørt om vold i skolen. Lærere opplever volds problematikk, blir utsatt for vold av elever. Jeg har skrevet om vold tidligere i bloggen min. Det trengs et økt fokus på dette, av folk som har kompetanse på området, som er tilstede i skolehverdagen, av ….vernepleiere?

Mange lærere forteller om en skolehverdag der de er mer sosialarbeidere enn lærere. Elever har store utfordringer knyttet til sosial kompetanse. Det trengs tid for læring. Tid til øving i sosial kompetanse. Av fagfolk med kompetanse på dette….av vernepleiere?

«Å få helsefaglig og spesialpedagogisk hjelp til elever med særskilte behov vil være av avgjørende betydning når det gjelder å avlaste lærerne” står det i meldingen. Vernepleierutdanningen er eneste utdanning som har et slikt helhetlig fokus. En helhetlig integrert kompetanse innen helse, sosialfag og pedagogikk. Men nevnes det i meldingen. Nei. Skal staten sette i gang tiltak som styrker dette. Ikke så vidt jeg kan se.

Ikke misforstå meg, det er flott at meldingen er så klar på at flere yrkesgrupper skal inn i skolen. Men det er for meg underlig at det er mer fokus på kompetanse i kopiering og inspeksjon enn vernepleierfaglig arbeid i skolen. Det er for meg et mysterium som jeg gjerne skulle funnet mer ut av. Er det noen som kan hjelpe meg?

(heldigvis ligger det i punkt 5.4 noen tiltak der vi vernepleiere må jobbe knallhardt for å bli inkludert)

5

Håndtering av vold

Av og til kommer man over filmer, tekster og annet som berører, uten at man er helt sikker på hva man mener om det. Om det er fantastisk bra, eller ikke så bra. Denne filmen fra Filmpolitiets kortfilmkonkurranse er en slik en. En jeg har måtte tenke på. Som akkurat nå, for meg, er strålende. Hvis du har jobbet med mennesker med voldelig atferd berører denne filmen deg garantert. Du kjenner deg igjen, du begynner å tenke på situasjoner du selv har vært med på.Du tenker over hva slike situasjoner gjør med deg selv og den man jobber for.

Jeg var i begynnelsen av 20-årene når jeg for første gang skulle arbeide for mennesker med alvorlig farlig atferd. Min erfaring var fra treneroppgaver i håndball og fotball for personer med utviklingshemning, samt et år i siviltjeneste på et dagsenter. Første spørsmålet jeg fikk fra min utmerkede leder var om denne pasifismen min ville påvirke mulighetene til å håndtere voldelig atferd med fysisk ingrepen. Et noe underlig spørsmål, men svært viktig.

Vernepleiere har et av de yrkene der man blir mest utsatt for vold og aggresjon. Dette må takles på en måte som ivaretar den som yter vold på en best mulig måte, både i forhold til personens intigritet og helse. Samtidig skal tjenesteyteren ivaretas. Man skal ikke akseptere å ha en jobb der man må forvente at man blir slått, sparket, spyttet på, skallet o.l. Det er en ledelsesoppgave å sikre best mulig arbeidsforhold, også når det gjelder dette.

Det er viktig å lære seg hvordan man skal takle voldelig atferd. Det er viktig å trene på dette under kontrollerte omgivelser. Både for at man skal kunne ivareta seg selv og den man jobber for. På stedet jeg jobbet første gang fikk vi en miljøarbeider som var blant norges beste i kampsport. Han lærte oss mye om selvkontroll, men fokuset for han måtte snues på hode. Ivaretakelse av personen man jobbet for, og da var i en fysisk konfliktsituasjon med, skulle være førsteprioritet. Derfor er det viktig at det ikke er hvem som helst som driver opplæring i fysisk konflikthåndtering. Det handler om så mye mer en de fysiske teknikkene. Det synes jeg filmen viser på en utmerket måte.

Etterhvert har det kommet flere firma som driver fysisk konflikthåndtering. Faktisk så er filmen som presenteres i filmpolitiets kortfilmkonkurranse om et virkelig firma. AdCentrum driver med HAVA (som du ser i bakgrunnen, er det en reklamefilm???). Selv er jeg blitt trent opp av Verge.

Filmen forteller egentlig ganske mye. Den forteller også behovet for etisk refleksjon og kompetanse. I dag er det for lite rom for etisk refleksjon i tjenestene. Det er sentralt at dette blir satt fokus på, noe KS også har gjort gjennom sitt prosjekt om etikk. Kompetanse er selvsagt sentralt. Lovverket som regulerer bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning setter krav til utdannelsen til de som skal utøve tvang. Undersøkelser viser at over 80 % av vedtakene om bruk av tvang må ha dispensasjon fra lovverket. Personer med utviklingshemning er uten rettsikkerhet. Lovverket er en vits på dette området. Værst av alt, ingen med makt ser ut til å bry seg. På hvilket annet område hadde man kunnet gi blaffen i slike kompetansekrav uten at verken media eller politikere bryr seg? Hvis 80 % av ansatte i pedagogstillinger i skolen ikke hadde utdanning, hvis over 80 % av ansatte i politiet ikke hadde utdanning, hadde det vært så tyst da?

Det er viktig at man i arbeid med mennesker hele tiden vurderer hva man gjør, og hvorfor man gjør dette. Jobber du med mennesker med voldelig atferd, og denne filmen ikke får deg til å tenke over hva du driver med, ja da tror jeg du bør finne noe annet å jobbe med for en tid fremover.

4

Skal vi vaske, vernepleiere?

I 1998 var jeg ferdig utdannet vernepleier. Hadde i flere år jobbet som assistent ved ulike tjenestesteder. Jobbmulighetene var mange, jeg valgte en spennende jobb ved en avlastningsbolig for familier med barn med utviklingshemning. Spent møtte jeg opp til min første arbeidsdag. Med mye mer kunnskap, og bedre ferdigheter, enn det jeg hadde som ufaglært. I det minste trodde jeg det. Hva skulle min første arbeidsoppgave som vernepleier være? Jo, vaske. Vaske gulv, klær og kjøkken!

Etter dette har jeg tenkt en del på hva som er vernepleierens arbeidsoppgaver. I hvilken grad kan man si at vasking er vernepleiefaglig arbeid? For å være ærlig så blir jeg ikke helt klok på dette. Om vi betegner vernepleiefaglig arbeid som alt en vernepleier gjør, så er nok vasking en del av det. Tror mange vernepleiere vasker gulv, klær og kjøkken. Men bør vi gjøre det?

En tidligere kollega skrev et innlegg i en bergensavis om temaet. Hun påpekte at ingen ingenører ville bli bedt om å vaske kontoret sitt, eller i hvert fall ikke vaske nabokollegaens kontor. Jeg ble minnet på dette temaet når jeg her om dagen kom over en blogg på sykepleien.no (Sykepleien blir gitt ut av sykepleieforbundet, og presenterer fagstoff som også vi vernepleiere kan ha nytte av. Blogg serien deres er interessant, der ulike stemmer kommer til med interessante meninger). I denne aktuelle bloggen skriver sykepleier Michael Mortensen om de merkelige tingene man bruker sykepleierkompetansen sin til. Han beskriver arbeidsoppgaver som består av vasking av kjøleskap og skifting av gardiner. Han er sterkt kritisk til dette, og mener at dette har med at sykepleier er et kvinnedominert yrke. Han skriver blant annet:

Vi er i 2010 og fremdeles bruker vi sykepleierkompetanse til mange merkelige ting. Jeg sier ikke at jeg er for fin til å tørke støv, men jeg synes det er dårlig utnyttelse av mine kompetanser som sykepleier. På arbeidsplanen til legene, har jeg til dags dato aldri sett at de må tørke støv. Selv om de trolig støver like mye rundt seg som sykepleiere.

Jeg tror dessverre at denne holdningen kommer av at sykepleieryrket er et kvinnedominert yrke, hvor det aksepteres at i tillegg til å være sykepleiere så skal de også være litt « huslige » av seg, hvor de godt kan bedrive med støvtørking ved siden av.

Jeg synes at både bloggeren og min tidligere kollega har noen gode poenger, men er ikke helt enig. Først og fremst må jeg presisere at vi her ikke snakker om direkte brukerrettet arbeid. Det er mange fornuftige og gode opplærings- og samhandlingsrelasjoner som kan skapes over vaskebøtten. Vernepleiere jobber jo ofte i tjenestene i hjemmet til folk. Her vil det ofte være et stort vernepleiefaglig poeng å vaske. Men hva med kontoret, eller hjemmene når personene som bor der er borte på arbeid eller skole. Skal man bruke vernepleier til å vaske?

Det er her jeg faktisk er noe usikker. I utgangspunktet er det viktig å bruke rett kompetanse til riktige arbeidsoppgaver. Mange steder er det stor mangel på vernepleiere. Det faglige arbeidet varierer også mye. Det trengs flere vernepleiere både i direkte brukerrettet arbeid og i planleggingsarbeid. Hvis vaskingen går på bekostning av dette synes jeg det er problematisk at vernepleiere (og andre med høgskoleutdanning) skal utføre disse oppgavene. Samtidig er jeg overbevist om at enhver må tenke helhetlig og samfunnsøkonomisk. Hvis det er slik at disse oppgavene ikke går ut over annet faglig arbeid, kan det ofte være slik at det er mer fornuftig at de som er på jobb utfører slike oppgaver, enn å ansette egne folk til akkurat dette.

Først og fremst tror jeg det er viktig å kartlegge hvilke oppgaver som skal utføres på et tjenestested, og hvilke personell man trenger for å utføre disse. Da vil naturligvis ikke vaskeoppgavene være vernepleierens jobb nummer 1, men praktisk arbeid av denne sorten kan være en del av stillingen.

Uansett; hva mener dere om dette? Det hadde vært interessant å høre hva andre vernepleiere mener om dette. Vet at dette diskuteres en del (ble et hett tema når jeg tok det opp med min vernepleier-kone). Kanskje lar jeg meg overbevise om et tydeligere standpunkt den ene eller andre veien!

PS! Jeg angrer ikke på min første jobb…Den var spennende og lærerik til tross for den daglige vaskingen!

12

Vernepleie og hjernevask!

Programmet Hjernevask har ført til mye debatt i landets aviser (se eksempelvis Knut Olav Åmås sin gode kommentar). Mulig det er en debatt som først og fremst engasjerer forskere og journalister, forhåpentligvis også en del politikere. Kanskje debatten ikke engasjerer «mannen i gaten» like mye. Programmet tar opp kampen mellom samfunnsvitenskapen og naturvitenskapen/ biologien. Hva med oss vernepleiere? Er vi opptatt av debatten? Det bør vi. Kan Hjernevask lære oss vernepleiere noe? Og kanskje ikke minst, kan vi vernepleiere lære Harald Eia noe? Mitt svar er et rungende JA! (se forøvrig min tidligere bloggpost om temaet)

Vernepleieutdanningen er den eneste profesjonsutdanningen som har både et klart helsefaglig ståsted og et like klart sosialfaglig ståsted. Les mer «Vernepleie og hjernevask!» →

3

Blogg på WordPress.com.

opp ↑