Vi gillar olika! For et fantastisk flott slagord. Vi liker ulikhet! Det er navnet på kampanjen Aftonbladet har satt i gang som en reaksjon på Sverigedemokratenes styrke ved valget i sverige.
Dette er et slagord som kan tydes på mange måter, men først og fremst som et uforbeholdent JA til et inkluderende samfunn. Sjekk ut kampanjen på Aftonbladets sider. Dette er noe vi må få til i Norge også. Ikke bare mot fremmedfiendtlighet, men også for et inkluderende samfunn. Et samfunn med ulike mennesker med like muligheter.
Vernepleieren 
11/10/2010 at 08:05
Veldig bra 🙂 Og litt mer på hjemmebane både geografisk og faglig har vi for eksempel Marte Wexelsen Goksøyr (2009, s. 15), som sier: «For at vi skal få et inkluderende samfunn, må vi få oppleve hverandre. Vi må blandes.» Det forundrer meg stadig at ikke slikt som dette i større grad er pensum på vernepleien. Sjekk her: http://www.samordningsradet.no/sitefiles/4055/Arkiv_Rapport/2009/nr-5-2009/14-15.pdf
11/10/2010 at 23:13
Gode ord, Thomas. Jeg mener for eksempel at FN konvensjonen som behandler rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse er et godt eksempel på at det går an å rette fokus på et inkluderende samfunn. Norge har enda ikke ratifisert konvensjonen!!!
Det er også en tendens til at man skiller mellom ulike «DEer». De funksjonshemmde, de med utenlandsk opprinnelse, de homofile. Det er for få som snakker om at dette er viktige prinsipper som gjelder oss alle!
12/10/2010 at 06:01
Men når det gjelder ratifiseringen, er ikke problemet (såvidt jeg har forstått) uvilje, men at vergemålsloven må endres først? Men FN-konvensjonen BLIR en god ting, fordi det ikke bare blir flere fine ord – men også skal følges aktivt opp overfor de som ratifiserer. Det skal RAPPORTERES. Og det er bra, ikke minst fordi konvensjonen går lenger enn Lov om diskriminering (igjen, såvidt jeg forstår) i å si at også TJENESTER skal universelt utformes. Og tjenestene, det er oss. Så kan spørsmålet være – er vi som faggruppe klar til å underlegge oss universell utforming, i mer enn fine ord..?
Ellers oppfatter jeg ikke at problemet å mye er «DEingen» i seg selv, men hvilke vurderinger som (av andre) knyttes til de karakteriseres som en DE. For eksempel med «de» som forstår sakte. Det ene problemet er at det kulturelle betingete belastningen med å forstå sakte («er du hemma, eller?» begynte guttene i gata å si på åttitallet). Det andre er det praktiske, når alle rundt en snakker fortere (og mer!) enn en klarer å håndtere. Jeg tenker at vernepleiere kanskje kunne vært mer på hugget i å vise andre i samfunn og nærmiljø vei til å tenke at det ikke nødvendigvis er noe galt med å forstå sakte. Kanskje gjennom å (sammen med de som forstår sakte), vise frem litt av alt som blir mulig når bare andre jenker seg litt. Vernepleiere har lange tradisjoner med å snakke sakte til de som forstår sakte. Men så har vi tenkt på det mer som et ledd i opplæring (?) (mer «behovsdrevet» enn rettighetsdrevet), enn som en kontinuerlig tilpasning (jmf universell utforming) og vei til å hjelpe folk frem i samfunnsssammenheng på egne premisser (jmf Marte Goksøyr som fraber seg å «bli integrert», «stemmehøring» i Bærum , «Disability art» i Harstad, osv).
Eller?
12/10/2010 at 11:52
Tja, hvor skal jeg begynne :-). Det med at konvensjonen ikke er ratifisert er kanskje en filleting. Det kommer. Men er det ikke samtidig et signal om at man ikke tar dette helt alvorlig? Ny vergemålslov er vedtatt, men den er ikke satt i kraft. Hvor lenge skal man vente på det?
Ellers er jeg enig i at det først og fremst er karakteriseringen av DE som ofte er problemet. kategorisering er noe vi mennesker driver med for å forenkle verden rundt oss. Det komer vi nok til å fortsette med også.
Jeg tror dog det er viktig å være tydelig på at det er inkludering vi vil ha, ikke nødvendigvis integrering. Har skrevet litt om det tidligere: https://vernepleieren.wordpress.com/2010/01/26/er-det-virkelig-vi-som-skal-integrere-de/ Her er det viktig at vi vernepleiere går foran, som du sier (jeg er dog ikke så opptatt av å ta avstand fra opplæringsregimer, tror dette også er nødvednig for det inkluderende samfunn). Har de siste dagene tenkt på et nytt (?) ord: Inkluderingsagent. Er det ikke det vi vernepleiere egentlig er? Eller om ikke vi er det, kanskje burde vært? Har tenkt på det først og fremst i forhold til en skole for alle, men kanskje også ellers i samfunnet. Håper å få skrevet mer om det etterhvert.