I går var det den internasjonale sosialarbeiderdagen. En dag som burde vært feiret av statsledere over hele verden. Statsledere som erkjente at sosialfaglig arbeid er en av grunnsteinene for et godt, trygt og fremtidsrettet samfunn. Desverre er det nok få statsledere som markerer dagen. Antakeligvis er det svært få sosialarbeidere som markerer dagen også. Trenger vi egentlig en slik dag?

Ordet sosial er i ferd med å forsvinne fra det offentlige begrepsapparatet. Helse- og sosialdirektoratet er blitt til helsedirektoratet, sosialdepartementet finnes ikke lengre og sosialtjenesteloven blir til helse- og omsorgslov. Landets siste sosialkontor ble lagt ned 8. mars. Ordet sosial er blitt redusert til et begrep som beskriver en aktivitet man bedriver alene sammen med sin egen pc, sosiale medier.

Nå skal det sies at også jeg argumenterer for at ordet sosial ikke alltid skal brukes, for eksempel om yrkesfaget til vernepleiere. I en uformell undersøkelse som FO gjennomførte for noen år siden, var det bare i overkant av 5 % av de 1700 respondentene som svarte at de ville beskrive sitt arbeid som sosialfaglig (riktig nok var svar alternativene helse- og sosialfaglig, helsefaglig eller vernepleiefaglig). Jeg er en varm tilhenger av at vernepleiere betegner sin yrkesutøvelse som vernepleiefaglig, men i denne sammenhengen er vår yrkesutøvelse også sosialfaglig.

Jeg feiret sosialarbeiderdagen sammen med medlemmer i FO Troms på vakre Malangen brygge. I fantastisk flotte omgivelser påpekte jeg viktigheten av å være stolt av det man driver med. Når sa du sist «Jeg er vernepleier og er stolt av det?». Jeg tror at vi helse- og sosialarbeidere må være mye mer «tøff i trynet». Vi må si at det vi driver med er viktig og at vi trengs for i sikre landets innbyggere gode vilkår. Vilkår som bidrar til gode liv.

For at vi skal kunne ta faget vårt tilbake fra økonomene og administratorene er det avgjørende at vi er stolt av det arbeidet vi gjør og det vi står for. Vi skal med verdighet stå opp, på arbeidsplasser, overfor andre yrkesgrupper, overfor politikere og gjerne i media for å nå resten av befolkningen. Vi må vise det vi gjør. Vi må vise det vi er flink på. Neste gang du skal presentere deg sier du vel:

Jeg er vernepleier og jeg er stolt av det!

Eller jeg er sosionom/ barnevernpedagog/ velferdsarbeider, og er stolt av det!

(ps! Innser at det ikke er mye nytt i dette innlegget, og det er flere ting her jeg skal komme mer inn på etterhvert, men på den internasjonale sosialarbeiderdagen var det viktig for meg på påpeke stolthet og verdighet. Det er viktig at vi ikke jævlifiserer det å være sosialarbeider. Det er flott å være helse- og sosialarbeider, og det skal vi være stolt av)