Eksemplene begynner å bli mange. Eksempler på at «blåskjortenes» ideologi om offentlig sektor har spilt fallitt. Eksempler som viser at enkelt mennesker selges på en markedsplass, som viser en underlig byråkratisering av tjenestene, eksempler som viser at sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid er blitt nedprioritert til fordel for en ideologi. En ideologi som ikke har fokus kvalitet, men fokus på kvantitet.
På min lille årsmøte turne i FO norge var turen i dag kommet til FO Buskerud. Riktignok er ikke selve årsmøtet begynt i skrivende stund, men det etter hvert tradisjonsrike Buskerud seminaret dagen før de formelle rundene er en viktig møteplass for FO medlemmer i fylket. Og det ble en inspirerende dag. Så inspirerende at jeg herved utfordrer meg selv til en lite gjennomtenkt bloggserie. En bloggserie om sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid i en tid der det ser ut som om det er økonomifaget som regjerer. I en tid der det kanskje kan se ut som om vi også har latt økonomifaget regjere.
Magnus Marsdal fra Manifest Analyse holdt en spennende forelesning. Selv om jeg har hørt han før og at jeg på ingen måte er enig med han i alt han sier, så kom det nok gullkorn til at jeg drister meg til å inviterer til bloggserien ”Ta faget vårt tilbake”.
Ta faget vårt tilbake handler om yrkesfag. Om å ha nok faglig autoritet til å si i fra om hva som er de beste faglige vurderingene. Det handler om arbeidsliv. Om ha arbeidsforhold som sikrer god faglig yrkesutøvelse. Det handler om samfunnsøkonomi. Om at godt faglig arbeid svarer seg. Det handler om en endring i samfunnsutviklingen. En endring til en tilstand der vi tar velferdstjenestenes brukere på alvor.
I dag var det en spennende diskusjon. En diskusjon som utfordret FO og andre til å finne alternativer. Og til å skape endring. Kom gjerne med innspill på hva jeg skal skrive om. Kom gjerne med innspill til hva FO skal gjøre for å skape endring. Kom med eksempler på sviktene som vi ser på de fleste feltene FO sine medlemmer jobber på. Vær en uredd stemme. Skriv en kommentar, eller kanskje du har lyst til å gjesteblogge? Jeg rydder plass for din stemme :-).
Vernepleieren 
11/03/2011 at 21:29
Dette er viktig. Og et viktig stikkord er FAGLIG SKJØNN. Hva er det? Det er de vurderinger som krever profesjonelle. Der ulike hensyn skal veies opp mot hverandre – ut fra en konkret situasjon, ut fra fagkunnskap, og ut fra normative holdepunkter som sier noe om hva som er ønskelig: For eksempel hvordan slike situasjoner helst skal se ut, og hvilke virkemidler som er legitime og ikke legitime i slike situasjoner. Savner du brukers stemme og preferanser i dette? Ingen grunn til det: Det er en av de viktigste holdepunktene i våre vurderinger. Forsvarlig vernepleie krever et «avklaret brukerønske» – som Bjørn Horndalen (2001) formulerer det.
Et vesentlig poeng er at faglig skjønn må utføres i kontakt med situasjonen, i kontakt med de berørte, i kontakt med hvilke verdier som er i spill i akkurat denne konkrete situasjonen. Vernepleie er ikke et fag som egner seg til manualisering. Kunne det vært utarbeidet oppskrifter på det vernepleiere gjør, hadde det heller ikke vært behov for vernepleiere. Det er behovet for faglig skjønn som er enhver profesjons eksistensgrunn! Også vernepleiernes.
I det ligger også at der hvor kunnskapsbasert praksis kan være forrykende bra – for eksempel innen de mer kroppsnære fagene som sykepleie – er det ikke nødvendigvis så forrykende bra innen fag som i større fungerer på det sosiale planet, i det mellommenneskelige, intimt knyttet til fenomenet mening – der et «atferdsproblem» på en helt annen måte er basert på samspill og utveksling av sosial mening (eller handlingers funksjon, om en vil) , enn et «decubitusproblem» eller et ”blødningsproblem”.
Vernepleiere jobber med samfunnets funksjonsmessige minoriteter. Ikke bare slipper de ikke til, tvert om skyves de i mange tilfeller aktivt ut. Eller inn. Som Thommesen mfl (2008) skriver: diskriminering kan like gjerne handle om innestenging som utestenging. Og i mange tilfeller stigmatiseres de – rett og slett fordi de er så annerledes og har så annerledes behov enn folk flest. Det er den tredoble undertrykkingen: For det første har de utfordringer som folk flest ikke har. For det andre blir de sett ned på fordi de har disse utfordringene. For det tredje blir deres ulike mestringsforsøk i mange tilfeller oppfattet som problematiske i seg selv, noe som i seg selv bekrefter og forsterker de allerede eksisterende negative oppfatningene av dem, og i verste fall brukes til å legitimere ytterligere nedvurderinger og kanskje tap av rettigheter.
Trengs vernepleiere? Jeg tror vi trengs. Og vår fagkunnskap som vernepleiere bør ha fokus på hva som skal til for at også «våre» skal få plass i et samfunn. Også på egne premisser – ikke bare i den grad de lykkes med å tilpasse seg flertallets praksiser og verdier. Og skal vi lykkes i å bistå dem til det, kan ikke vårt fokus bare være på dem. Vernepleiere har tradisjonelt hatt sitt pedagogiske fokus rettet mot de det gjelder. Det skal vi fortsatt ha. Men i tillegg – og med like stor entusiasme – må vi snu blikket mot omgivelsene:Ikke bare for å tilrettelegge for læring hos dem, som vi alltid har gjort. Men for å bidra til å skape omgivelser som kan gi livsrom for dem. Og da er det tvert om kanskje andre som må lære noe. Samfunnsflertallet. De ”normale”. For å bli inkluderingsagenter, må vernepleiere også bli samfunnspedagoger!