En dag i denne uken spiste jeg middag med en dame fra Kongo. En dame med en historie som setter spor. Om noen dager flytter hun tilbake til Afrika. Hun flytter fra Norge for å unnslippe fattigdom.

På den samme middagen traff jeg Guri. Enda en dame med sterk historie. Til tross for sykepleierutdanning og mastergradsstudier, et liv i fattigdom. Hun forteller om studenter som sover for å unnslippe sulten.

Jeg traff enda flere. Flere med historier om fattigdom, om rusmisbruk, om vanskelige liv. Og likevel så ressurssterke. De forteller om kampen mot systemet. Et firkantet og regelstyrt system. Et system som skriker etter fleksibilitet og faglig skjønn. Jeg ser en dyp og ektefølt mistro mot NAV. Men jeg opplever også en tro på endring. Det er nødvendig med endring. «Systemet» og brukerne av dette må finne måter å spille mer på lag. Hver dag gjør ansatte sitt beste. men det holder ikke. Vi får ikke bukt med utfordringene før dette misforholdet blir gjort noe med. Det skal også vi helse- og sosialarbeidere jobber hardt for. Vi må også få frem alle de gode historiene. Historiene der «systemet» har fungert. Som kan gi læring og tro på at det er mulig.

Middagen var på Batteriets arrangement Makt og muligheter. Ulike organisasjoner som jobber mot fattigdom samles. Samles for å lære, hente inspirasjon og støtte. Samles for videre engasjement. Batteriet er som de skriver på sin nettside “et landsdekkende ressurssenter for organisasjoner og personer som arbeider mot fattigdom og sosial ekskludering i Norge. Batteriet skal bidra til at organisasjoner og grupper blir slagkraftige i kampen mot fattigdom”. De gjør en fantastisk innsats.

For. Det er nødvendig med stemmene til fattige. Disse stemmene er avgjørende for å finne de riktige virkemidlene for å bekjempe fattigdommen. For det er flaut. Flaut at det  norge finnes fattige. Det er flaut når folk flytter fra Norge til Kongo for å unnslippe fattigdom.