Neste år skal jeg flytte. Heldigvis skal jeg flytte til et gammelt hus og ikke til en ny leilighet. Hvis jeg hadde flyttet til en ny leilighet kunne jeg kanskje risikert å få helsebyråden på besøk for å åpne den. Eller. Det er ikke helt sant. Hadde jeg hatt utviklingshemming derimot…

For mange utviklingshemmede er det vanskelig, nesten umulig, å skaffe seg et sted å bo på egen hånd. Det handler selvsagt om de utfordringene som personer med utviklingshemming har pga sin diagnose, men først og fremst handler det om faktorer som økonomi (nesten ingen er i arbeid med tariffestet lønn), mulighet til å velge hvem som skal gi nødvendige tjenester og hvor disse skal blir tilbudt, institusjonaliserende tradisjoner, manglende opplæring i selvbestemmelse og manglende støtte til å ta beslutninger i tråd med egne ønsker og verdier. Vi har dog en velferdskommune som, i varierende grad, bistår utviklingshemmede til å få seg et sted å bo.

Flere kommuner jobber godt med overgangen fra foreldrehjem til eget hjem. I noen kommuner har de en boligkoordinator som tar kontakt med familier allerede når barnet er 13 -14 år for å planlegge fremtiden. Det skulle egentlig bare mangle, slike overganger tar tid, men så vidt jeg vet er det ikke så mange som gjør dette. Mange kommuner har lange ventelister for å få tilpasset, tilrettelagt kommunal bolig. I Oslo, som jeg bor og der jeg sitter i rådet som skal gi politikerne innspill på politikken for funksjonshemmede, har de ikke en slik helhetlig oversikt. Her, blir vi fortalt, har de kun en helhetlig oversikt over hvem som trenger et sted å bo akkurat nå. Det er selvsagt alt for dårlig. Slike prosesser tar år.

Med denne situasjonen i bakgrunnen er det selvsagt aldeles strålende at byer som Oslo og Bergen bygger nye leiligheter beregnet for utviklingshemmede. Denne boligbyggingen er helt nødvendig og bør skje i enda større utstrekning enn i dag. Bergen kommune har laget en strålende helhetlig plan for deres oppfølging av utviklingshemmede der bolig står sentralt. NFU i Bergen er tydelige på at de er positive til planen og at boligspørsmål har vært «alle løftebrudds mor». Nå skjer det noe.

Nå skjer det noe, og så kommer jeg. Så kommer jeg og skal selvsagt stille noen spørsmål ved måten det skjer på. Pokker heller, kan jeg ikke bare smile og glede meg over det som alle andre…

For noen dager siden, omtalt i Akersposten, åpnet Tone Tellevik Dahl, som er helsebyråd i Oslo, Røahagen bolig. Hun klippet snoren inn til disse nye leilighetene der 8 personer med utviklingshemming skal bo. Ja, dette er flere samlokaliserte leiligheter enn det det offentlige utvalget som gjennomgikk menneskerettighetene til personer med utviklingshemming anbefaler, men det er ikke tema her. Tellevik Dahl klippet snoren og sa noen velvalgte fine ord om hvor viktig bolig er for å leve gode liv. Her er jeg selvsagt helt enig med byråden. Så får det så være at journalisten omtaler det som såkalte PU-boliger og direktøren for boligbygg synes det er spesielt fint at beboerne har kunnet velge fargen på veggene selv. Altså, hele denne reportasjen er egentlig bare trist, men det er heller ikke poenget her. (Pokker heller, Cato, må du virkelig pirke på dette når alle er glade og fornøyde).

Her om dagen la Bergen kommune ut en video der kommunens byrådsleder og helsebyråd åpnet et helt nytt bofelleskap. Det er stor stas at en kommune som har vært dårlig på dette nå setter fart på boligbygging. Bra. Men, altså. Hvorfor i huleste skal to av byrådets medlemmer åpne hjemmet til folk? Hvorfor er det helsebyråden som åpner dette?

For. Det er selvsagt dette som er mitt hovedpoeng i dette innlegget. Hvorfor er det slik at en byråd skal åpne nye leiligheter til utviklingshemmede. Åpne et hjem liksom. Ja, kanskje særlig problematisk er det når vi vet at mange utviklingshemmede i liten grad får mulighet til å velge selv hvor og med hvem de skal bo. I liten grad får bestemme selv i eget liv. Og så er det til og med noen andre som skal åpne deres eget hjem.

Og. Hvorfor i huleste er det helsebyråden som gjør dette. Helsebyråden som jo er ansvarlig for de tjenestene de skal få de som trenger helse- og omsorgstjenester i de respektive kommunene. Hvorfor skal akkurat disse byrådene åpne de nye hjemmene til folk? Kanskje er det fordi dette i like stor grad sees på som et tjenestested for kommunalt ansatte enn som et hjem for noen av kommunens borgere?

Det er flere grunner til å være skeptisk til en slik praksis. Et viktig prinsipp som fortsatt bør ligge fast etter ansvarsreformen for en haug med år siden er følgende. Bolig og tjenester må skilles. Hvilke tjenester du får skal ikke være avhengig av hvor du bor. Hvor du bor skal ikke være avhengig av hvilke tjenester du trenger. Helsebyråder skal ha ansvar for tjenester og kvaliteten på disse. I et utvidet helsebegrep er selvsagt bolig en viktig forutsetning for en god helse, men det gjelder oss alle. Det at byråder driver og åpner slike bofelleskap, gjerne med media eller deres egne kommunikasjonsfolk på slep bidrar til at vi andre ikke bare knytter bolig og tjenester nærere sammen (se eksempelvis hva byrådslederen sier i videoen fra Bergen). Det bidrar til at vi ser på dette med bolig og hjem for utviklingshemmede som noe helt annet enn det er for oss andre. Etter min mening er det med på å opprettholde tankesett, holdninger og praksis som ligner mer på den institusjonsomsorgen vi i 1991 skulle bort fra enn liv som skal leves på lik linje med alle andre. Det opprettholder antakeligvis helt ubevisst holdninger og handlinger som bidrar til at forventningene til utviklingshemmede er annerledes enn det forventningene til andre er. Holdninger og handlinger som i praksis er samfunnsskapte barrierer som ikke tar oss videre til et mangfoldig inkluderende samfunn.

Ikke misforstå meg. Jeg vil veldig gjerne ha en byråd på besøk. Jeg inviterer gjerne på kaffe og kake. Kanskje for å diskutere akkurat det jeg her skriver. Men, kanskje vi kan finne en annen tid enn akkurat den uken jeg flytter. Da har jeg mer enn nok med å pakke ut og finne meg til rette på et nytt sted.

Ikke misforstå meg. Jeg mener selvsagt at også helsebyråder skal snakke med utviklingshemmede. De kan gjerne gjøre det hjemme hos folk. Mer hjemme hos folk enn det de vanligvis gjør. Der livene leves. Ja, hvis de som bor der ønsker at de skal komme hjem til dem. Men. Da må de først og fremst komme for å snakke med folk om hvordan de opplever tjenestene de får. De tjenestene disse byrådene er ansvarlig for. Snakke om tjenestene, ikke klippe snorer.