Jeg hadde date med min kone. Barnefri. Tre retters middag med vinpakke i solen på Festningen med utsikt over rådhusplassen i Oslo. Kunne det bli bedre? Ja da. Allerede før forretten var servert var vi godt i gang med å diskutere Kjetil Viken sin ikke lenger helt nye bok; Atferdsanalytisk miljøbehandling. Perfekt.

 

Vernepleier og vernepleierutdanner Kjetil Viken kom tidlig i 2018 ut med boken Atferdsanalytisk miljøbehandling – Struktur og kvalitet i tilrettelagte tjenester. Selv om dette er en stund siden nå, og selv om jeg leste den i sommer mens solen fremdeles varmet godt over Akershus festning, er det helt på sin plass å skrive noen ord om denne flotte boken. For. Det kan jeg røpe allerede nå. Det er en skikkelig flott bok som jeg virkelig håper både nåværende og kommende vernepleiere leser. Selv om den av forståelige grunner retter seg mot en tverrfaglig målgruppe, er det nemlig ikke noen tvil om at den beveger seg inn i vernepleiernes kjernefelt.

 

Boken er litt vanskelig å omtale. Hvilket ståsted du har vil være avgjørende for hvilke deler av boken du vil legge mest vekt på. Først og fremst opplever jeg den som en praktisk rettet bok som bør oppleves uvurderlig for fagfolk som enten jobber direkte for personer med omfattende behov for tjenester eller som planlegger denne type tjenester. Mitt utgangspunkt er et stykke fra praksisfeltet og anvender ikke kunnskapen i boken i direkte arbeid med mennesker. Dette til tross opplever jeg at den gir ny innsikt og peker på noen sammenhenger jeg ikke helt har sett skrevet før. En innsikt som også andre utenfor tjenestene bør ha. Jeg hadde den en gang i vesken min når jeg var på møte med utdanningsbyråden i Oslo. Jeg var på nippet til å gi den til henne da jeg virkelig mener det er en bok hun bør lese, men jeg ville rett og slett ikke at alle de gule strekene, skriblingen i margen og eselørene skulle bli borte.

 

 

Vel. Det er mye jeg har lyst til å nevne fra boken, men skal nøye meg med noen få ting. For det første stråler boken i sitt forsøk på å rydde i en del begreper som ofte blir sauset sammen til en stor grøt. Viken sin gjennomgang av begreper som miljøarbeid, målrettet miljøarbeid, miljøterapi, miljøbehandling, omsorg, tiltak, prosedyrer er viktig. Slik jeg leser dette gir det faktisk grunnlag for endring av praksis. Vi vernepleiere er kjent for å være gode på tiltak og tiltaksbeskrivelser. Ofte kan det virke som vi invaderer livet med slike mer eller mindre gjennomtenkte prosedyrer. Ofte oppleves det som om eksempelvis tjenestene til utviklingshemmede bare består av slike prosedyrer og tiltaksbeskrivelser. Min påstand er at det ikke bare er vernepleieres feil, men at det sterke innslaget av tradisjonelt helsefokus i kommunenes omsorgstjenester også skal ta sin del av skylden. Dette bidrar etter min mening til at tjenester og liv i for stor grad blir institusjonalisert. Jeg mener faktisk at Viken sin bok vil kunne motvirke dette. Det han gjør er nemlig å understreke når det er viktig med lik praksis, og da er det viktig med lik praksis, og når det ikke er fullt så viktig.

 

«Det som skiller miljøbehandling fra miljøarbeid er derimot ikke at det ene er målrettet, mens det andre ikke er målrettet. Skillet handler heller om at det er større krav til lik praksis i gjennomføringen ved miljøbehandling enn ved miljøarbeid.» (side 25)

 

Boken er en innføring i atferdsanalytisk miljøbehandling med sterke krav til lik praksis, behandlingsintegritet og klare og tydelige prosedyrer. Men. Den er også tydelig på at dette er krav som gjelder i helt spesifikke definerte situasjoner. Vi trenger ikke å stille slike krav til hverdagens store og små gjøremål. Dette skillet vil både kunne bidra til mindre prosedyrer og tydeliggjøring av hvorfor det er viktig med vernepleierfaglig kompetanse i det direkte arbeidet for mennesker med omfattende behov for bistand. Jeg tror fagfolk som leser dette vil kunne bli mer oppmerksom på og vil i større grad kunne beskrive egen praksis.

 

For det andre. Det andre jeg særlig vil trekke frem fra boken, er hans understreking av betydningen av N=1. Helsetjenestene har i dag et grunnleggende fokus på kunnskapsbasert praksis der gullstanderen for den kunnskapsbaserte forskningen kommer fra store randomiserte studier der mange individer er inkludert. Dette er viktige studier for å gi støtte til praktikerens arbeid for den enkelte tjenestebruker, men de sier lite om hva akkurat denne tjenestebrukeren i den konkrete situasjonen trenger for å nå et mål. Viken trekker frem et viktig poeng; «atferdsanalytikere arbeider ut i fra det faktum at alle mennesker er unike» (side 32)

 

For det tredje, og shit, jeg er fremdeles i kapittel 1. (jeg elsker kapittel 1, og synes alle i hele verden bør lese det). Det grunnleggende fokuset på at årsaken til hvordan mennesker oppfører seg ikke først og fremst finnes i den enkelte person, men i personens læringshistorie og miljø. Dette er selvsagt helt grunnleggende for hvordan vi som fagpersoner forstår og møter personer i vanskelige situasjoner. I denne delen av boken diskuterer Viken også menneskesyn, brukermedvirkning, etikk og sosial validitet. Dette er avgjørende tema for det som kommer senere i boken. Sa jeg at jeg mener alle bør lese kapittel 1?

 

Boken har atferdsanalyse som utgangspunkt. Den gir en god grunnleggende beskrivelse av hva atferdsanalyse er, selv om dette ofte blir ganske teknisk (noe som selvsagt er viktig i anvendt sammenheng). Jeg har i mange sammenhenger snakket om verdier, og her har jeg fått meg en ny referanse når jeg nå skal fremheve verdiers betydning i arbeidet for utviklingshemmede, og jeg liker godt at Viken forankrer omtale av verdier i et kapittel om atferdsanalyse. Verdier er kompass som gir retning mot det en ønsker at livet skal dreie seg om, selvvalgte verbale konstruksjoner som utvikler forsterkerverdi for å bedrive aktiviteter som er i tråd med disse (for referanser, se side 68 og 69). Vel. Dette var det fjerde jeg ønsket å fremheve. At han i samme slengen hiver med relasjonell rammeteori er kanskje forståelig, men vanskelige saker. Vi kan ikke beskylde Viken for å være uten ambisjoner med denne boken.

 

Det femte jeg vil trekke frem er nobelprisvinneren i økonomi fra 2017, amerikanske Richard Thaler. Eller. Det vil si. Det neste jeg vil trekke frem er at Kjetil Viken i sin bok trekker fram Richard Thalers atferdsøkonomi. Der noen kanskje hevder at atferdsanalyse er håpløst gammeldags, så er det helt tydelig klare sammenhenger mellom dette og moderne måter å gjennomføre ønskede endringer i samfunnet. Det å tilrettelegge for valg som gjør at en oppnår det en ønsker på sikt er lurt og ganske gjenkjennelig fra vernepleierfaglig arbeid. Har du lagt merke til de små tallerkenene på Choice hotellene? Dette er innført for å minske mengden mat som kastes. Vi burde satt i gang et nasjonalt program for valgarkitektonisk tilrettelegging (nudging) knyttet til personalatferd. Her er det mye å hente for å sikre at personalet gjør det de skal gjøre (gi medisiner, gå tur, dokumentere) og gjør mindre av det de ikke skal gjøre (sitte på personalrommet, komme for sent til møter).

 

Bilde av forsiden av boken

 

Nå må jeg virkelig begynne å avslutte dette. Jeg kunne nemlig fortsatt. Jeg kunne skrevet om at jeg synes det er strålende at Viken prøver å avlive skillet mellom indre og ytre motivasjon (særlig at noe er mer aktverdig enn noe annet). Jeg kunne skrevet om at boken gir en samlet oversikt over ulike vernepleierfaglige modeller. Selvsagt kunne jeg skrevet om at denne boken representerer en av de få stedene en kan lese om fagadministrative systemer. Men alt dette og mye mer kan du selvsagt selv lese i boken.

 

Som den vernepleieraktivisten jeg er skulle jeg nok ønske at boken gav noen tydelige ambisjoner for profesjonen vår. Hva betyr egentlig denne boken og innholdet i den for vår profesjon og fagutøvelse? Jeg opplever at den på mange måter er viktig for vår profesjon og yrkesutøvelse. Jeg mener jo selvsagt at temaet ikke bare er for vernepleiere, at det er viktig at også andre yrkesutøvere har kunnskap om dette temaet, men samtidig mener jeg at denne boken beskriver grunnleggende kunnskap, kunnskap som kan gi et betydningsfullt bidrag til det en kan kalle for vernepleierfaglig yrkesutøvelse.

 

Om du mot formodning lurer på hvordan den daten med min kone egentlig gikk, etter å ha brukt forretten til å diskutere en bok som handler om struktur og kvalitet i tilrettelagte tjenester. Vel. La oss si det sånn; Kjetil Viken ble ikke med oss videre inn i sommernatten.

 

PS! Kanskje særlig siden jeg er så positiv til boken så bør jeg nevne følgende:

  1. Jeg fikk boken gratis fra forlaget (uten noen forventning om omtale)
  2. Jeg kjenner Kjetil Viken, men kun gjennom mange treff i faglige sammenhenger opp gjennom årene.
  3. Selvsagt kommer Kjetil Viken på Vernepleierkonferansen 2019 for å snakke om innholdet i boken.